Stian Carstensen: Danser med hjernen

6

Stian Carstensen

«Musical Sanatorium»

Grappa

Stian Carstensen er noe for seg selv, en virtuos på et ukjent antall instrumenter som gjennom bandet Farmers Market, soloutgivelser og på en rekke andre prosjekter har gjort hele verden til sin lekegrind. Skal man likevel sette et par konkrete merkelapper på han, bør man velge belginstrumenter som akkordion og en stor kjærlighet til balkansk folkemusikk og da særlig tradisjonene som har oppstått blant romfolket. Når han nå utgir sin mest ambisiøse plate noensinne, «Musical Sanatorium», ligger det et alvor bak tittelen og de musikalske temaene som han har vært åpen om for omverdenen.

Psykisk uhelse

Dette er musikk som friskmelder, helt i tråd med den litt lakoniske og smått mørke humoren som alltid har ligget i Carstensens musikalske tilnærmelse. Som for eksempel låten «Hippocampus Serenade», som fikk mye oppmerksomhet da den ble sluppet som musikkvideo, og som kom ut i forkant av nominasjonen Carstensen fikk til den høythengende Nordisk råds musikkpris. En serenade til korttidshukommelsen er bare en av mange henvisninger til de prosessene han har gjennomgått i forbindelse med at alt ble satt på vent på grunn av psykisk uhelse.

[ Stian Carstensen: Nesten for godt til å være sant (+) ]

Albumet er med et par unntak instrumentalt, men likevel sier låtene en hel del om hvilke ideer som ligger bak. Det handler om de delene av hjernen som danner de emosjonelle fraktveiene, enten det er rene autostradaer av frykt og angst, stikkveier av suicidale og mørke tanker eller det er nydelige gjengrodde stier av ekstase. De anatomiske termene viser til de delene av hjernen som definerer angst eller gleder, men også mangelen på sammenheng og brudd på de lunefulle nervetrådene som gjør mennesket til det finstemte instrumentet det er. Og snakker vi om menneskelige «instrumenter», er Stian Carstensen ett av de fineste som tenkes kan.

Han er en multiinstrumentalist av de sjeldne, en komponist som henter impulser fra hele verden og instrumenter fra alle kriker og kroker, som lar energien flomme enten det er knatrende rommusikk som ligger i kjelen eller det er europeisk klassisisme. Og på «Musical Sanatorium» er ikke «europeisk» tilfeldig valgt.

[ Erlend Apneseth Trio: Åpen klasse blir sjelden åpnere enn dette (+) ]

Spiller på leirgjøk

For en musiker med så vide antenner som Carstensen er det et svært bevisst valg å utradere alle spor av amerikansk musikk, det være seg jazz som blues. I stedet får vi låter som «Synaptic Saltarello», hvor Carstensen kombinerer sin tolkninger av det å spille Okarino – på godt norsk leirgjøk – med den gamle napolitanske middelalderdansen Saltarello. Her er det i det hele tatt svært mye som danser. Her er boleros, serenader, tarantella (også den med utspring i Napoli) og hoffdansen galliarden, men det hadde ikke vært Carstensen hvis de ikke ble dekonstruert og omsluttet av improvisatoriske partier og komposisjoner som er store og komplekse i uttrykket, selv om de er forsvinnende enkelt oppbygd. Det ligger en genialitet i måten han gjennom energi, avskalling og lett lekenhet tilnærmer seg disse låtene.

Mens vi er inne på Italia tar også nevnte «Hippocampus Serenade» et solid steg i den retning. Den er en oppvisning i sødme og «schmaltz», en nesten sløvt fengslende tango som rett som det er eksploderer i Ennio Morricone-lignende reisverk, med Todd Terje på synther, Jarle Vespestad og Pål Hausken på trommer og perk og ikke minst en voksen strykerseksjon inkludert Ola Kvernberg.

«Musical Sanatorium»

Musikerne på albumet er i all hovedsak norske, og de er mange selv om Carstensen selv spiller et tosifret antall instrumenter. Blant dem som særlig utmerker seg er Sidsel Walstad på harpe, Marinette Tonning-Olsen på valthorn og KORKs Embrik Snerte på fagott. En av de internasjonale musikerne som har sneket seg med er (selvsagt) hentet fra kjernen av Carstensens utenomnorske hjemtrakter: Den legendariske rumenske cymbalisten Ginai Lincan bidrar på tre av sporene, blant annet fyrverkeriet av en åpningslåt, «Musette Epithalamus» og «Tarantella Cerebellum».

[ Ola Kvernbergs Steamdome sier det med diamanter (+) ]

En amerikaner har sneket seg inn uten at han på noe vis låter amerikansk denne gangen, men vi snakker om Mike Patton – støymusiker, Carstensen-fan, norgesvenn og kjent som frontmann fra Faith No More. På «Hydrocephalus Eilogue» synger han en demonisk, middelaldersk canto-inspirert sang som gjør låten til et av høydepunktene på album. Et par andre låter har også vokal av betydning. Vi kan nevne «Thalamus Canticum», en liturgisk sang med utspring i hjernebarken, hvor Jacob Collier framfører en sakral, skjør og vakker vokal, men ikke uten glimt i øyet. Torbjørn Dyrud står bak det russiske «koret» på «Pineal Prelude», et mektig innslag i en fascinerende innviklende låt som blir noe av et kraftsentrum i helheten.

«Musical Sanatorium» er noe du aldri har hørt før, likevel føles det kjent og nært, som et filmatisk storverk du selv kan tenke deg bildene til, eller som en mørk og seig masse av følelser som strekker seg mot lyset. Vi er i middelalderen like mye som i vår europeiske samtid, der melankolien og de farlige understrømmene krever mer og mer av råderetten. Men det er som tittelen sier, dette er også ren medisin mot alt som vil oss vondt, og i denne medisinen er det også blandet inn store doser humor. En betegnelse som musikalsk geni er ikke mange forunt, men når det gjelder Stian Carstensen er det som om alt annet blir for smått.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen