Bøker

En ødelagt dag med Dag Solstad (79)

Vi kom på besøk da Dag Solstad leverte sin nest siste bok. Nå gjenstår bare resten. Fredag 16. juli fyller han 80 år.

Lørdag fyller Dag Solstad 81. Dette intervjuet er gjort i forbindelse med hans 80-årsdag i fjor.

– Jeg likte selvfølgelig ikke nazismen, sier Dag Solstad.

Vi har vært hjemme hos Dag Solstad en halvtimes tid og er nå kommet til krigen. Fredag fyller han 80 år. Mannen mange kaller Norges største nålevende forfatter har skrevet bøker i over 55 år og nå har han levert sin nest siste. Rett før vi kom, faktisk.

Som avtalt ringte vi Solstad da vi sto utenfor bygården på Skillebekk – porttelefonen virker nemlig ikke, sånn er det også i bygården til Solstads hovedperson i «Roman 2019. Tredje og siste roman om Bjørn Hansen». Vi slippes inn, oppe i leiligheten hilser Solstad høflig, men litt mutt.

– Jeg hadde ventet dere klokken 12, sier Dag Solstad.

Klokken er nå 13. Vi beklager misforståelsen grundig, og spør:

– Er dagen din ødelagt nå?

– Ja, den er jo det. Men kom inn.

Dag Solstad støtter seg på en stokk, vi tusler gjennom gangen inn i den halvmørke leiligheten, og passerer minst to rom med bokhyller fra gulv til tak og stabler av bøker på alle tilgjengelige flater, frem til tv-stua (se EM-ekstra nederst i saken) og Solstads godstol.

Solstad har nettopp klargjort manuset til en omfattende samling essays og artikler, som kommer ut i midten av august.

– Jeg leverte forordet i formiddag, så nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre resten av dagen, sier Solstad med sitt karakteristiske, halvtørre «høh høh høh».

Dag Solstad

At Dag Solstad snart fyller 80, har alle Dag Solstad-lesere for lengst klart å regne seg fram til: I 2002 ga han ut romanen med tittelen «16.07 41», som er Solstads fødselsdato. Romanen kan sies å foregripe den nye bølgen av virkelighetslitteratur, som Solstad umiddelbart forlot. Gjennom hele sin karriere har han vært «en forfatter helt i front», som det heter i forordet til festskriftet Oktober Forlag utgir i anledning dagen. Her er det 20 prominente forfattere som skryter og hilser, bl.a Vigdis Hjorth og Jon Fosse, Kjartan Fløgstad og Jan Erik Vold.

– Jeg har hørt om festskriftet, men jeg har ikke forholdt meg til det. Jeg vil ikke ha noe med det å gjøre, for å si det slik, sier Dag Solstad.

– Hvordan skal du feire 80-årsdagen?

– Den skal jeg feire med familien. Mine tre døtre, mine svigersønner og mine barnebarn. Og min livsledsagerske, selvfølgelig.

– Gleder du deg til å bli 80?

– Ja, tatt i betraktning av at jeg nettopp har gjennomgått en operasjon, er jeg glad for at jeg fyller 80, ja. Det er jeg, faktisk.

– Hvordan er formen?

– Formen er opp og ned. Jeg er en gammel mann og er preget av det. Men jeg har en evne til å fortrenge alle problemer. Og det gjør at livet er ganske bra.

«På tide å legge ned pennen for godt»

Foruten sin jevne strøm av prisbelønte og nyskapende romaner, som det nå er slutt på, har Dag Solstad en gang i tiåret samlet sin produksjon av sakprosa siden sist, og gitt det ut i bokform. «Artikler om litteratur 2015-2021» inneholder mye nyskrevet stoff, avslører Solstad:

– Jeg har skrevet en del artikler fra 2015 og utover som jeg hadde planlagt å ha i en bok i for eksempel 2022 eller 2023. Men så kom jeg til å skrive en del artikler fra august 2020 til februar i år. Jeg skrev i ett sett, nesten uten pause. Og de ville jeg gi ut, samt en del ting som hørte med i samme sammenheng, men som er skrevet tidligere. Det ble 19 artikler, forklarer Dag Solstad, med sin gjenkjennelige presisjon og snirklete setningsoppbygning.

– Denne har en mye klarere komposisjon enn andre artikkelsamlinger jeg har gitt ut, som har basert seg på alt jeg har skrevet de foregående årene. Den første artikkelsamlingen var et utvalg av hva jeg skrev fra 1966 til 1981, og mange av de artiklene jeg angrer på at jeg ikke tok med i den første boka kan det hende jeg henter fram igjen. Jeg har planer om det. Jeg skriver i forordet at det kommer en bok som heter «Artikler: Resten», rett og slett. Det kan godt hende den kommer i for eksempel 2024 eller 2025, eller på et tidspunkt da jeg begynner å bli mett av dage, og seniliteten innfinner seg. Da slutter skrivingen av seg selv. Forhåpentligvis.

Første gang jeg hørte om Hamsun, var da han døde. Det var under vinterolympiaden 1952.

—  Dag Solstad

Solstads forrige samlebok var «Artikler 2005-2014». Der påpekte han i sitt forord at neste artikkelsamling, i henhold til mønsteret, ville bli «Artikler 2015-2024». Helt slik gikk det jo ikke, men videre i forordet varslet han: «På dette tidspunktet, i 2024, vil jeg for øvrig gå i mitt åttitredje år (83.) som det heter, og kanskje det i den anledning kunne være på sin plass å diskutere, i forordet, hvorvidt det ikke snart er på tide å legge ned pennen for godt, som det heter».

– Tar du denne diskusjonen nå?

– Ja, det gjør jeg virkelig. Denne samlingen artikler kommer nå, fordi jeg har skrevet i en rus. Så kommer «Artikler: Resten». Og da vurderer jeg å avslutte, ja. Men ikke med lett hjerte. Jeg kommer ikke til å slutte før jeg må. Men jeg kommer ikke til å skrive flere romaner.

– Hvorfor ikke?

– Nei, det tar for lang tid. Det har å gjøre med min måte å arbeide på. Jeg bruker ti år fra jeg får en idé til en roman, til jeg skriver den. Og det sier seg selv at nå i en alder av 80 gjør man lurt i å ikke skrive flere romaner, sier Solstad, som allerede ved utgivelsen av «Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen» (2019) erklærte at dette også ville bli siste roman av Dag Solstad.

– Men jeg har stort sett aldri greid å gjennomføre mine forsetter før, så det skal man ikke høre for mye på. Jeg er ikke noen spesielt god spåmann, heller ikke på hva jeg selv kommer til å gjøre.

De fem artiklene som er skrevet «i det jeg kaller en rus» berører alle hovedtemaet i boka, forteller Solstad. Og hva hovedtemaet er?

– Det er vanskelig å si. Men det handler mye om hva som skaper diktning, rett og slett.

Dag Solstad, her fra omslaget på debutboka «Spiraler» i 1965

Hva som har skapt Solstads diktning fortalte han om nylig, under Litteraturfestivalen på Lillehammer i slutten av mai. Det vil si, Solstad deltok på videolink fra Litteraturhuset i Oslo, der han holdt et større foredrag om den svenske nobelprisvinneren Selma Lagerlöf (1858-1940), på oppdrag fra Litteraturfestivalen. Foredraget kulminerer med Solstads fortelling om å lese Hamsun som 16-åring, og hvordan det gjorde ham til forfatter. Mer om dette kommer i «Artikler om litteratur 2015-2021», informerer han:

– Jeg møtte litteraturen gjennom Knut Hamsun. Etter å ha lest Hamsun, bestemte jeg meg for selv å bli forfatter. Og det har preget hele mitt liv. Jeg skrev dette foredraget om Selma Lagerlöf, og satte meg straks ned og skrev et kjempestort essay om mitt forhold til Knut Hamsun, hvor jeg forsøkte å huske mitt liv, fra barndom og videre, gjennom det at jeg, når jeg kommer til 16 år, skal møte Knut Hamsuns romaner, og det kommer til å bestemme hele mitt liv, forteller Solstad.

I Lagerlöf-foredraget sier han også at det var Hamsuns «Sult» som sugde ham inn i litteraturen, deretter «Pan» og «Mysterier», og hadde «Markens Grøde» vært det første han leste av Hamsun, er det ikke sikkert han ville blitt forfatter likevel.

– Jeg ville nok syntes «Markens Grøde» var en god bok. Men det ville ikke gjort meg til forfatter.

– Hva ville du vært da?

– Gudene vet. Det kan være jeg hadde blitt journalist, for eksempel. Eller historiker. Det er de to som ligger meg nærmest. Men da ville jeg ikke blitt så lykkelig som jeg faktisk har vært. Jeg ville nok følt et savn, som jeg kanskje ikke ville skjønt hvor kom fra.

Sommeren 2021 er et kinkig tidspunkt for en forfatter å erklære sin takknemlighetsgjeld til Knut Hamsun. De siste månedene har debatten igjen rast om hvordan leserne og det offisielle Norge skal forholde seg til Hamsun, som var stornazist og antisemitt, ifølge professor Ståle Dingstads omfattende studie «Knut Hamsun og det norske Holocaust» (2021). Dingstad mener man må revurdere hvorvidt Hamsun kan regnes som en stor og god forfatter, når hans liv og virke støttet opp under nazi-regimets mord på de norske jødene. Solstad forteller at han er kjent med Dingstads hovedtese og debatten boken har skapt, før han begynner på en historie om sin barndom:

– Første gang jeg hørte om Hamsun, var da han døde. Det var under vinterolympiaden 1952. Da sto det bilde av ham sannsynligvis i Aftenposten, vi abonnerte på Aftenposten under vinter-OL, det pleide vi ikke gjøre ellers. Jeg spurte min far om hvem denne mannen med det lange skjegget var. Da sa han det var en forfatter som het Knut Hamsun, og som var nazist, sier Solstad med ettertrykk.

Dag Solstad

– Og det visste jeg også da jeg begynte å lese Hamsun som 16-åring, at han var nazist. Det betydde ingenting for meg. Det var ikke Hamsun som nazist jeg leste. Jeg likte selvfølgelig ikke nazismen. Det hadde vært fælt hvis jeg likte det.

– Men Hamsun likte nazismen?

– Ja, Hamsun likte nazismen! Og det hadde vært greit. Men Hamsun støttet at det nazistiske regimet okkuperte Norge. Dermed blir han også landsforræder! Der er problemet. Det hadde ikke vært et problem om Hamsun hadde dødd i -39. Da hadde man kunne satt opp statuer av ham og sånt. Men ikke etter.

– Trenger Hamsun å bli tatt i forsvar?

– Jeg kommer ikke til å gjøre det. Jeg forteller bare hvordan det var, mitt forhold til Hamsun. Gode forfattere er ikke nødvendigvis gode mennesker. Det gjelder veldig mange. Når det gjelder norske forfattere er det vel egentlig bare … øh … Tarjei Vesaas jeg kan si var en stor forfatter og et godt menneske.

– Men poenget var vel ikke hvorvidt Hamsun var et godt menneske, Dingstad mener at han var en ond ideolog? Det ideologiske er problemet, ikke mennesket Hamsun?

– Det problematiske med Hamsun var at han var landsforræder under krigen. Det er problematisk. At han støttet Quisling på 30-tallet, gjentar Solstad.

Ja, men jeg ville ikke finne meg i det! Jeg har litt ærgjerrighet på egne vegne også. Jeg ville ikke bli hengt ut på den måten i Klassekampen

—  Dag Solstad

– Dingstad går inn veldig moralsk på vegne av sin egen tid. Og hvis man skal det, så … Jeg ser han har oppdaget at også Amalie Skram kom med sterke antisemittiske ytringer. Jaja, da må vi vel rive ned henne også da. De får gjøre som de vil. Høh. For min del vil jeg bare si at … det er statuer av både Churchill og Roosevelt sentralt i Oslo. De var med på å vinne krigen sammen med Stalin. Men Stalin har ingen statue av seg. Jeg syns alle tre hadde fortjent statuer. Under den kalde krigen ble den ene utelatt. Men jeg er ikke den som vil rive ned de to andre. Gjort er gjort, kommenterer Solstad.

Nå burde vi selvsagt fulgt opp temaet Stalin, men trolig er det navnet på den sovjetiske diktatoren som får oss til å spore av, eller spore inn igjen, på Solstads forfatterskap. I 1975 skrev han skuespillet «Kamerat Stalin», som en periode falt ut fra den offisielle lista over Solstads bøker, slik at «Ellevte roman, bok atten» (1992) egentlig skulle hett «Ellevte roman, bok nitten». «Og det ville jo vært en helt umulig tittel» som Solstad sa engang*.

– Er det noen av dine bøker som du angrer på at du utga?

– Nei. Nei nei. Jeg må innrømme at jeg har vært fornøyd med alle bøkene. De handler vel om at de er såpass gjennomarbeidet at jeg ikke hadde vært i stand til å kunne skrive bedre bøker enn den og den boken, på det tidspunktet den ble skrevet. Slik jeg forstår, kan jeg forsvare alle bøkene mine. Kanskje er det noen bøker som akkurat nå står meg nærmere enn andre, men det er min hemmelighet. Høh.

– Er det da noen bøker du mener fortjener mer oppmerksomhet?

– Nei, det vil jeg ikke uttale meg om. Det er samfunnet som bestemmer hvilke av ens bøker som er i vinden. Det skifter stadig. Det er ikke min oppgave å slåss for den ene eller den andre boka. Det gjør jeg ikke.

– Hva leser du nå for tiden?

– Nå har jeg ikke gjort annet enn å jobbe med artikkelsamlingen min. Jeg har ikke lest særlig mye bøker det siste året. Iallfall ikke siden august 2020. Jo, jeg har lest Fosses to siste bøker. De er fantastiske. Virkelig gode bøker. De opptar meg. Hvordan? Nei, jeg har sluttet å være litteraturanmelder, så jeg nøyer meg med å dele ut superlativer.

Dag Solstad

I en alder av nærmere 80 viker ikke Dag Solstad for en offentlig feide. Høsten 2019 gjorde Klassekampen en gjennomgang av rettskrivingen i Dag Solstads «Tredje og siste roman om Bjørn Hansen». Med tittelen «Solstad-slurv fikk stå» skrev Klassekampen at to uavhengige korrekturlesere på oppdrag fra avisen hadde funnet henholdsvis 442 og 558 skrivefeil i Solstads siste roman.

Dette fikk Solstad til å rykke ut med en rasende kronikk der han krevde at Klassekampen skulle erklære dette oppslaget for dødt og maktesløst. Og over to sider i egen avis beklaget Klassekampens redaktør overfor Dag Solstad.

– Hvorfor var det så viktig å få trukket dette tilbake?

– Fordi det var så veldig dumt, sier Solstad intenst hviskende, som henvendt til en medsammensvoren.

– Rett og slett så veldig dumt. Alle forfattere på et brukbart høyt nivå vet jo at jeg hadde rett. Og det burde også Klassekampen ha skjønt.

– Kanskje, men det står dumme ting i avisen hver dag?

– Ja, men jeg ville ikke finne meg i det! Jeg har litt ærgjerrighet på egne vegne også. Jeg ville ikke bli hengt ut på den måten i Klassekampen. Ikke minst fordi det er Klassekampen. Hadde det vært Aftenposten, hadde jeg ikke brydd meg om det.

– Du krevde et utsagn erklært dødt og maktesløst? Det er autoritær argumentasjon?

– Nei, jeg opplevde det som en ærekrenkelse. Og når en påstand ikke holder vann, syns jeg ikke det er autoritært at man vil ha den trukket tilbake. Men jeg skulle gjerne vært den kampen foruten.

To måneder etter denne feiden tildelte Klassekampen sin årlige kulturpris «Neshornet» til Dag Solstad. Diplomet står på gulvet her ved peisen, sammen med etpar quiz-pokaler fra Solstads evinnelige vinnerlag på de årlige litteraturquizene under Litteraturfestivalen på Lillehammer og på Litteraturhuset i Oslo.

Dag Solstads quizlag «16.07.41» vinner alltid. Her under Litteraturfestivalen på Lillehammer

Laget hans - det heter 16.07.41 - er umulige å slå, de vinner alltid, og prestisjen er enorm. Lillehammer-quizen er et slags NM i litteraturkunnskap, og om tittelen «Norges største forfatter» alltids kan diskuteres, er Solstad iallfall ubestridt norgesmester i litteraturquiz.

– Neshornet-prisen fra Klassekampen – det er kompensasjonsdømming?

– Ja ja. Men den tok jeg imot med glede. Det var greit. Jeg kunne jo ikke sagt nei takk. Det ville vært å sette meg på min høye hest uten grunn.

– Du liker litt bråk, da?

– Jeg gjør nok det. Jeg har iallfall ikke så mye imot det. Men egentlig er jeg ikke slik. Egentlig er jeg opptatt av å ikke snakke selv, heller høre hva andre sier, sånn i sosiale sammenhenger. Men det er klart, det å slåss er et behov det også.

Det er det store suset ved å tilhøre vår art, da. Mennesket! Hvor rart! Det var det jeg prøvde å få fram. Men det var mange som ikke likte det, da. Høh. Høh høh.

—  Dag Solstad

Vennekretser

Vi tar en rask omvei fra Klassekampen og journalistikken tilbake til litteraturen: Solstad var kulturredaktør i Klassekampen en kort og ikke udelt vellykket periode i 1978. Og hans kone Therese Bjørneboe var kulturredaktør i Klassekampen i 1996 da de ble gift, opplyser Solstad selv.

Solstads karriere som skrivende menneske begynte som journalist i lokalavis, før han dro til Oslo for å studere midt på 1960-tallet. Der ble han en del av kretsen rundt litteraturtidsskriftet Profil – Jan Erik Vold, Liv Køltzow, Espen Haavardsholm, Einar Økland, Paal-Helge Haugen og Dag Solstad – som satte store merker etter seg i norsk litteraturhistorie. Betydningen Profil-kretsen hadde for Solstad beskriver han som «veldig stor».

– Det var vel egentlig meg som hadde best utbytte. Jeg var vel den av oss som kunne minst om litteratur og hadde lest minst. Så jeg sugde veldig mye til meg på de par korte årene. Det var veldig viktig for meg, sier Solstad.

PREMIÆRE PÅ FILMEN GYMNASLÆRER PEDERSEN  DAG SOLSTAD

En annen vennekrets var Jon Michelet, Edvard Hoem og Dag Solstad, de var aktive i AKP (m-l) og har holdt følge med hverandre oppigjennom, og utgitt sine romaner på Oktober forlag. Her kom de med hvert sitt storslåtte historiske romanprosjekt utover 2010-tallet: Michelets «En sjøens helt»-serie ble hans livs suksess med opplag på nærmere en million, Hoem nærmer seg en halv million av sin pågående serie slektsromaner. Mens Solstads slektsroman fra 2013, «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896», solgte omtrent som han pleier, muligens mindre, idet den utløste en omfattende debatt om hvor langt en forfatter kan gå i å kjede sitt publikum, med hundrevis av sider med gammeltestamentlig oppramsing av slektstavler. Forfatterstemmen i boken understreker at han ikke vil skildre, rekonstruere eller dikte om historien, men bare holde seg til det man kan vite sikkert.

– Dine gamle venner Michelet og Hoem startet hver sin historiske romanserie og fikk stor suksess. Samtidig skrev du en historisk roman som skilte seg radikalt fra deres metoder for å skrive og tenke om historie. Hva synes du om deres romanprosjekter?

– De er helt fine, de! Men det var ikke slik jeg gikk fram da jeg skulle skrive min slektsroman. Det betyr ikke at jeg er imot måten Edvard skriver sine bøker på, eller hvordan Jon skrev sitt store helteepos om de norske sjøfolkene. Men jeg kunne ikke gjort det. Det er veldig mange bøker jeg kan sette stor pris på som jeg selv ikke kunne skrevet, sier Solstad.

– De vet mye og de tillater seg å dikte, og det er helt greit. Men det var ikke det jeg ville i den boka. De fleste mennesker – det er bare et par årstall man vet om dem. De ble født da og da, de bodde på den og den gården, de giftet seg med den og den. Ikke mer!

– Det er det store suset ved å tilhøre vår art, da. Mennesket! Hvor rart! Det var det jeg prøvde å få fram. Men det var mange som ikke likte det, da. Høh. Høh høh.

– Hoem og Michelets historiske bøker nærmer seg vel halvannen million solgte. Din Telemark-bok nådde vel en hundredel av det. Ble du misunnelig på dem?

– Nei. Høh. Salgstall har aldri betydd noe for meg. Det er helt totalt uinteressant. Jeg har aldri skjønt hensikten med å skulle selge så mye når du skal være forfatter. Herregud. Det er andre gleder som er langt mere verd.

Det går nedover med Solstad

Under koronapandemien har Solstad stort sett levd som vanlig, han har savnet restauranten rundt hjørnet, men ellers jobbet og skrevet her i leiligheten.

– Man blir jo sliten av det. Men jeg har slitt mindre enn mange. Jeg har jobbet, og levd et forsiktig liv, slik en mann på 80 år bør leve. Jeg har stort sett lagt meg klokken halv elleve hver kveld. Det er litt tidlig, kanskje. Men. Høh høh.

Askebegeret står framme i stua, Solstad forteller at han tar to sigaretter hver dag, etter arbeidet, etter middagen, til kaffen og konjakken. Denne uka er Solstad hjemme alene, hans kone Therese er på familiehytta på Veierland, Solstad skal dra ut til helgen. De pleier tilbringe somrene der, i huset som tilhørte Thereses far Jens Bjørneboe.

Dag Solstad

Vi har reist oss for å ta bilder, og går ut fra tv-stua. På den ene kortveggen henger innrammede familiebilder, mange av dem gamle svart-hvitt-fotografier, ett av dem er et rundt, innrammet bilde av en blid Jens Bjørneboe med et like blidt barn på armen – det er datteren Therese. Dag Solstad løfter på noen barnetegninger på et lite bord under bildeveggen og sier: «Her er jeg». Det er et bilde av Dag Solstad som gutt sammen med faren.

– Ved 75 år, det er da du merker at alderdommen begynner for alvor. Før det er det bare vanlige småplager. Etter 75 går det nedover, konstaterer Dag Solstad. Han er på vei bort til balkongen, støtter seg på spaserstokken og forteller:

– Jeg bruker denne stokken til å jage ungdommen bort fra fortauet når de kommer med disse elendige sparkesyklene! Skal de drive med risikosport, får det være på deres egen risiko, ikke min.

Det kommer et pling fra Solstads innerlomme, han henter fram en liten hvit slåsammen-telefon, ser lett distrahert på den og fortsetter:

– Det jeg er redd for som gammel, er folk som skal få meg til å føle meg ung og synge gamle sanger som jeg ikke bryr meg om. Det skjedde med … hva het hun som var gift med Pentti Saarikoski …

– Mia Berner?

– Mia Berner, ja! Hun måtte synge Jens Book-Jensen! Jens Book-Jensen! Det ville hun ikke i det hele tatt!

Den ødelagte dagen har tatt seg opp, og nå virker Solstad riktig munter. Han veiver med stokken og erklærer:

– Nå ser jeg dårlig, hører dårlig, og ikke kan jeg gå heller snart.

– Men jeg tenker veldig bra, og jeg kan slåss med ungdommen med denne stokken! Hø hø hø!

(*intervju med Andreas Wiese i Dagbladet, ved utgivelsen av Solstads samlede verker, september 2000)

Dag Solstad, forfatter. Her i 1989

Dag Solstad

Norsk forfatter, f. 16. juli 1941 i Sandefjord.

En av nyere norsk litteraturs mest sentrale prosaforfattere

Debuterte med novellesamlingen «Spiraler» (1965). Gjennombrudd på 1970-tallet med krigstrilogien «Svik. Førkrigsår» «Krig 1940» og «Brød og våpen».

Kom i 1982 med en av sine mest kjente og solgte bøker, «Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land », om den norske AKP (ml)-bevegelsen, der Solstad selv var medlem.

Sammen med Jon Michelet skrev han hele fem reportasjebøker fra VM i fotball mellom 1982 og 1998.

Tildelt Nordisk råds litteraturpris i 1989 for «Roman 1987»

1990-tallet omtales som et høydepunkt i forfatterskapet, med romaner som «Genanse og verdighet» (1994) og «T. Singer» (1999)

Fikk Kritikerprisen for tredje gang i 2006 med «Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman»

Har siden 2011 mottatt Statens æreslønn.

Oversatt til over 40 språk

Ga i 2019 ut «Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen».

Fyller 80 år fredag 16. juli

Kilder: snl.no/nbl.no/Oktoberforlag.no

---

EM-Ekstra: Slik spådde Solstad

OSLO 19981029: Forfatterne Dag Solstad (t.v.) og Jon Michelet presenterte torsdag sin bok "VM i fotball 1998", den femte i rekken fra ulike VM-sluttspill. - Men neste sluttspill som går i Korea og japan reiser vi ikke til, sier de to.

Dette intervjuet ble gjort før semifinalene i årets fotball-EM. Så selv om Dag Solstad kanskje er den forfatteren i Norge som har skrevet mest og best om fotball, bl.a gjennom de fem epokegjørende reportasjebøkene fra fotball-VM sammen med Jon Michelet, fikk vi ikke snakket så mye om årets EM.

Men Solstads kjære England har gjort det bedre enn noengang siden 1966! Og dette sa Solstad om mesterskapet, allerede før semifinalene:

– Det er deilig å se på et fotballmesterskap uten forpliktelser – tidligere har jeg jo skrevet bøker om VM, eller deltatt på arrangementer på Litteraturhuset. Da må jeg følge nøye med. Nå er jeg helt fri, og det er en lettelse.

– England har vært veldig gode! På grunn av operasjonen fikk jeg ikke sett mange av de innledende kampene. Men jeg så England mot Tyskland. Og de lagde festforestilling mot Ukraina! De to kampene har imponert meg veldig.

– Jeg tror England går til finalen. Jeg tror de er hakket skarpere enn Danmark.

– Det er noe med forsvarsspillet til Danmark som er veldig imponerende, som de kanskje ikke selv har forstått hvor bra det er. Hvis Danmark vinner vil jeg ta det med godt humør. Men det hadde vært bedre at England vant. De er en sterkere motstander mot Italia.

– I finalen tror jeg Italia vil slå England på grunn av tjuvtriksene sine. Italia vil ikke tillate Harry Kane å komme skadefri gjennom finalen. Det vil være en sensasjon om det skjer! Italia er Europas største forbryternasjon når det gjelder fotball. Men det er det ingen som snakker om!





Mer fra Dagsavisen