Bøker

Anmeldelse Karl Ove Knausgård: Ujevnt i evighetens skog

Fortellingen om livet slik det leves, flyter flott i Knausgårds nyeste roman. Kjedsomheten inntreffer idet han lar romanfigurene dosere lærebokaktig om døden.

Roman

Karl Ove Knausgård

«Ulvene fra evighetens skog»

Oktober forlag

«Ulvene fra evighetens skog»

På sett og vis er det Karl Ove Knausgårds varemerke å skrive ujevne romaner. Årets bok, «Ulvene fra evighetens skog», er langt fra den første romanen signert ham der en lettflytende, godt observert, historie som tar hverdagslivet på kornet, deler permer med tyngre, mer papirknitrende og essayistiske passasjer om teoretiske og filosofiske temaer.

Det er Livet og Døden som opptar forfatteren

Spørsmålet blir dermed, her som tidligere, om delene løfter og utfyller hverandre, eller om de oppleves som to atskilte enheter, som teori og praksis uten gjensidig relevans. Sistnevnte grøft er alltid faretruende nær for Knausgård. Også i denne romanen.

I «Ulvene fra evighetens skog», som i «Morgenstjernen» fra i fjor, er det Livet og Døden som opptar forfatteren. «Men hvorfor dør livet?» spør lillebroren Joar en av romanens hovedpersoner, Syvert. Storebror Syvert er ikke så filosofisk anlagt. «Det er det ingen som vet, og ingen som noen sinne vil få vite», er hans enkle svar. Romanens andre hovedperson, russiske Alevtina, er utdannet biolog. Hun er langt mer nysgjerrig på spørsmålet – og usikker på svaret.

Knausgårds forfatterskap som helhet handler mye om akkurat disse spørsmålene. Livet. Døden. Hva kan vi vite om dem. Allerede i roman nummer to, «En tid for alt» (2004), brukte han en slags kvasivitenskapelig «englehistoriker» som verktøy for å utforske menneskenes plass på jorda og forhold til Gud, religion og vitenskap. Siden har han sveipet innom tematikken igjen og igjen, i «Min kamp»-syklusen, i årstidssyklusen, og i flere essaysamlinger.

«Men hvorfor dør livet?» Og hva er egentlig liv? Og død? Kan vi være sikre på at vi faktisk lever? Kommer de døde tilbake, og i tilfelle når, og hvordan? Hva betyr det, alt sammen? Uendelig vanskelige spørsmål, med lite tilfredsstillende svar.

Men Knausgård forsøker. Særlig i andre halvdel av «Ulvene fra evighetens skog». Første halvdel av boka følger Syvert. I 1986 er han 19 år, og har akkurat dimittert fra førstegangstjenesten. Han har verken jobb eller studier planlagt, og flytter hjem til mor for å tenke seg om. Far døde for ti år siden. I motsetning til leseren, vet ikke Syvert at faren kanskje kunne ha blitt reddet.

Mye hverdagsliv følger. Syvert lager mat. Rydder i garasjen. Handler. Går på fotballtrening. Kjører hit og dit. Bekymrer seg over stråling fra Tsjernobyl. Heier på Carl I. Hagens Frp, misliker SV-sulliker. Går på fylla. Forelsker seg. Lar seg intervjue i avisa. Lager mer mat. Og enda mer. Får besøk. Han skal liksom passe på lillebror, men prioriterer helst andre ting.

Så blir mor alvorlig syk, og Syvert må finne seg arbeid. Det blir en jobb som har med døden å gjøre. I garasjen finner han dessuten noen mystiske brev på russisk, adressert til hans for lengst avdøde far. Syvert får brevene oversatt, og oppdager at faren levde et spennende dobbeltliv, med intim kontakt med en kvinne i Sovjetunionen.

Syverts fortelling er med andre ord en nokså hverdagslig historie, i slekt med store deler av «Min kamp»-syklusen. Mye detaljert skildret hverdagsliv, lite tung filosofi. Noen dør, og noe spennende skjer.

Så, etter over 400 av romanens totalt 778 sider, skal vi til Russland. Vi møter trailersjåfør Jevgenij, som blir rana på jobb. Tar så en kjapp kikk innom poeten Vasilisa, som har skrevet seg langt forbi det opprinnelige oppdraget hun fikk, før vi blir ordentlig kjent med romanens andre hovedperson, Alevtina.

Alevtina Jegorjevna underviser i biologi ved et universitet i Moskva. Hun er alenemor til en tenåringssønn. Har søkt seg til biologien fordi «der fikk det abstrakte tyngde og form og ble til noe konkret», i motsetning til i litteraturen, der «det konkrete liksom [ble] sprengt i stykker». Hun tiltrekkes av naturvitenskapens stringente logikk, av at «dets abstraksjoner ikke var spekulasjoner, men verifiserbare størrelser».

Men så enkelt er det selvsagt ikke likevel. Biologien mangler også svar. Alevtina tiltrekkes, nærmest mot sin vilje, av mer abstrakte tanker og ideer. Av biosemiotikk, altså tolkningen av tegn slik det påvirker liv og vice versa. Hun lurer på hva liv er, og hva det ikke er. Fra evolusjonslæren vet hun når livet oppsto, og i hvilken form. Men hvordan? Og hvordan er alle ting forbundet?

Alevtina forsker på sopp og soppens fakultative, altså praktisk orienterte, symbiose med trær. Hun oppdager at jo mer man zoomer inn, jo større er det man finner. Nekter for sin sprengleste fars forslag, at systemene kun er menneskeskapte, dannet av vårt språk og bevissthet fordi det er slik mennesker ordner kunnskap. Men forstår likevel ikke hvordan systemene kom til. Hvordan livet dryppet inn i alt. Det plager henne.

Slik det plager Knausgård. Han bruker poeten Vasilisa, som er venninne med Alevtina, som forteller i en lang utgreiing om den russiske filosofen Nikolaj Fjodorov. Fjodorovs store tanke var vi må gjenoppleve alle forfedrene våre. Helt konkret. Livet tilhører menneskene, døden tilhører naturen, og nå er det på tide at mennesket temmer naturen, mente Fjodorov. Vi må pusle sammen delene forfedrene våre var laget av, generasjon for generasjon, slik at kroppene deres kan gjenoppstå. Blir det trangt på jorda, koloniserer vi andre planeter.

Jepp. Såpass. En rimelig vill idé. Men verre enn kristendommens ideer om gjenoppstandelse? Om Gud er død, må vi kanskje ta ansvar selv? Og kommer vi noensinne til å finne svar på hva liv faktisk er, sånn utover vilje til liv?

I «Morgenstjernen» undersøkte Knausgård noen av Bibelens svar og forklaringer på oppstandelsen. I «Ulvene …» tar han for seg noen mer og mindre vitenskapelige svar og paradokser. «Religionen har blitt for rasjonell til å bære oppe forestillingen [om evig liv], men forestillingen er for viktig for oss til at den kan forsvinne ut av kulturen, derfor siver den fram igjen, men i omskapt form, ikke lenger som en del av det guddommelige, men tvert imot som en del av det rasjonelle selv», lar Knausgård poeten Vasilisa oppsummere.

Han er litt tunglabba – Knausgård er og blir en bedre forfatter enn filosof. Han blir fort litt teoriknitrende ufri idet han prøver seg på vitenskapelige eller teologiskfilosofiske utlegninger og svar. Både Vasilisas passasjer om Fjodorov og Alevtinas tanker om evolusjon og liv, føles litt tørre, litt stive, med en eim av delvis ufordøyd avskrift av en lærebok.

Knausgård er og blir en bedre forfatter enn filosof

Så snart Knausgård skriver om livet slik romanfigurene lever det, er han imidlertid i sitt ess. Måten han skildrer en umoden ung mann, for så å hente han fram igjen som voksen, er nydelig. Keitete sjekking. Fotballglede. Verdien av vennskap. Forankringen i en tid og et sted, først åttitallet på Sørlandet, så nåtida i Russland. Forandrer vi oss egentlig gjennom livet, eller stemmer det at vi alltid er nitten år inni?

Observasjonene av foreldre og barns kronglete relasjoner, er prima, her som alltid hos Knausgård. Han skriver godt om dødens tilstedeværelse i hverdagslivet, enten man lever med en død forelder, eller har opplevd andre tap. Skildringene av miljø og landskap er knallgode – særlig Russland stiger fram som i en slags dokumentarfilm, gjenkjennelig også om man aldri har vært der.

Mot slutten bindes de to bøkene i morgenstjernesyklusen sammen, parallelt med at de to hovedpersonene møter hverandre. I tid er vi kommer fram til den samme varme augustdagen som skildres i «Morgenstjernen», der en mystisk stjerne viser seg på himmelen. Skillene mellom død og liv løses opp, og mystiske ting hender, i Russland som i Norge.

Men også veldig konkrete og hverdagslige. Restaurantbesøk og taxiturer. Tekstmeldinger og plagsomme medpassasjerer. Tanker og følelser som oppstår gjennom dagen. Minner, og linjer videre. Trailersjåfør Jevgenij dukker opp igjen, med forbindelser til noe poeten Vasilisa oppdaget. Sovjet er blitt til Russland. Brevene Syvert fant som 19-åring, får følger. Den klønete sjekkinga han drev med i 1986, og jobben han tok, har allerede har fått det.

«Ulvene fra evighetens skog» er ujevn. Fortellingene fra Syverts hverdag i 1986 hadde tålt strammere redigering, mens Alevtinas innføring i evolusjonsteori og mykologi, og Vasilisas krasjkurs i russisk evighetsfilosofi kunne vært bedre forankret i romanens handling og framdrift. Romanen er for lang, men redder seg inn mot slutten, med spennende linjer mot «Morgenstjernen». Alle trådene samles ikke, ikke ennå, så mye spriker hit og dit. Slik vil det sikkert fortsette med, også i kommende bind.

Romanen er for lang, men redder seg inn mot slutten

Alt i alt er det likevel verdt å henge med på Knausgårds ferd gjennom dødsriket, som muligens befinner seg her på jorda. Men han trenger ikke øke med 111 nye sider til neste bind, slik han gikk fra 666 i «Morgenstjernen» til 778 nå. Strammere redigering hadde vært fint.




Mer fra Dagsavisen