Van Der Graaf Generator: Progressiv høyspenning i 50 år

Van Der Graaf Generator

The Charisma Years 1970–1978

Virgin

Van Der Graaf Generator er oppkalt etter en elektrostatisk høyspenningsgenerator som ble oppfunnet av den amerikanske fysikeren Robert Van de Graff. Graff døde i 1967, det samme bevissthetsutvidende året som denne gruppa kom sammen på universitetet i Manchester. Dagens besetning, som spiller på Cosmopolite fredag 29. oktober, er Peter Hammill (sang, gitar og piano), Hugh Banton (orgel) og Guy Evans (trommer). De tre har spilt sammen i VDGG siden 1968–riktignok med flere avbrudd underveis.

Van Der Graaf Generator er et av flaggskipene i progrocken. Denne bevegelsen som hjemsøkte populærmusikken mot slutten av 60-tallet, med teknisk avansert spill, lange sanger med intrikate strukturer, og tekster som gikk langt ut over popmusikkens vante rammer. Progrocken er ansett for å være sær og vanskelig, til og med komisk, men her var altså de mest populære navnene Pink Floyd, Genesis, Yes og Emerson, Lake & Palmer. Større ble ikke rocken på 70-tallet, og disse navnene forble store attraksjoner så lenge de holdt det gående.

[ The Velvet Underground: Et forferdelig, fortreffelig bråk ]

Den nevnte gigantene i progrocken hadde god nok sans for både fengende melodier og tidvis behagelig spill til å appellere til de store massene. Van Der Graaf Generator tilhørte et annet sjikt. I neste divisjon i popularitet kom nemlig en mengde grupper som var mer utfordrende, eksperimentelle, kompromissløse, noen ganger i grenselandet til den improviserende jazzrocken. Blant disse var Soft Machine, King Crimson og Gong.

Van Der Graaf Generator var egentlig ubeskrivelige, med stor dynamikk i lydbildet, fra følsomme pianobaserte partier til en massiv intensitet på sitt sterkeste. Musikken deres var også sterkt preget av datidens fjerde generator, David Jackson, som utmerket seg med å spille på to saksofoner samtidig. Sangene til Peter Hammill var kapitler for seg selv, ofte mørke, dystre, til og med makabre. I motsetning til noen av progrockens mestre ble aldri Van Der Graaf Generator easy listening.

Van Der Graaf Generator var de første som fikk kontrakt med det nye plateselskapet Charisma i 1970, etterfulgt av Genesis og de mer folkelige Lindisfarne. Sistnevnte var nok de eneste som sørget for penger i kassa til selskapet de første årene. Sammen dro de tre gruppene på pakketurneen «The six bob tour» i 1971. Seks gamle engelske shilling kostet det å komme inn, tre-fire kroner i datidas valutakurs. Der skulle vi kanskje ha vært?

Van Der Graaf Generator ga til å begynne med ut fire album på to år, en serie som gjorde gradvis sterkere inntrykk på de som tok seg tid til å høre på dem. Men platene deres ble aldri å finne på bestselgerlistene. «H To He Who Am The Only One» fra 1970 og «Pawn Hearts» fra 1971 kan være gode steder å starte for å forsøke å forstå VDGG. «Pawn Hearts» utmerker seg med den 17 minutter lange suiten «A Plague Of Gatehouse Keepers» på side 2. Dette albumet gjorde også VDGG store i Italia. Da de kom til landet for å gjøre konserter var frammøtet så stort og entusiastisk at politiets spesialstyrker ble satt inn for å ordne opp. Noen sier at også militæret ble innblandet. I resten av verden var ikke responsen like entusiastisk. Gruppa ble oppløst senere samme år.

[ Gong-gongen går igjen ]

I 1975 kom Van Der Graaf Generator sammen igjen. Nå befant de seg snart ved siden av en ny revolusjon i britisk rock. Progrocken var hovedfienden til den nye punkrocken som sprengte seg fram i andre halvdel av 70-tallet. Punken var en reaksjon på den selvopptatte stormannsgalskapen mange mente at progrocken viste fram. Ett band slapp unna vreden fra den nye generasjonen, nemlig Van Der Graaf Generator. De ble trukket fram som personlige favoritter av både John Lydon i Sex Pistols og Mark E. Smith i The Fall. Davids Bowie var også interessert. Og da et tysk musikkmagasin for et par år siden ba Bruce Dickinson fra Iron Maiden om å presentere et favorittalbum over to helsider valgte han «H To He Who Am The Only One» med VDGG.

Gruppa ble igjen oppløst i 1978, men kom igjen sammen i 2005, og har siden også gitt ut flere helt nye album. Peter Hammill har ved siden av alt dette hatt en lang, innholdsrik og svært variert solokarriere, som har vært helt umulig å plassere stilmessig. Han nærmer seg 50 egne studioalbum nå. Jeg ble tatt med for å se ham gjøre en flott konsert i Londons Queen Elizabeth Hall for tre år siden. Først etter dette har jeg begynt å ta igjen litt av det jeg gikk glipp av med Van Der Graaf Generator i dere storhetstid. 50 år etter utgivelsene er de tidlige platene genuint original og kompromissløs musikk, uten at det går ut over underholdningsverdien.

[ Robert Wyatt - en av verdens beste ]

Plateselskapene Virgin og EMI ga rundt århundreskiftet ut en serie sjangerbestemte samlealbum i en serie kalt «Best …. Album Ever». «The Best Prog Rock Album Ever» ble som seg hør og bør et trippelalbum. Dette begynte og sluttet med Van Der Graaf Generator, med én låt hver innimellom fra mer eller mindre kvalifiserte progrockere som ELO, Jethro Tull, Deep Purple, Frank Zappa og Roxy Music. Den første av låtene deres var «Theme 1», en versjon av den George Martin-komponerte kjenningsmelodien til BBC Radio 1. BBC likte den så godt at de brukte den selv innimellom, og George Martin skal ha nikket anerkjennende.

Fortsatt er det så mange der ute som er fascinerte av denne gruppa at de viktigste årene til Van Der Graaf Generator er samlet i den nye boksen «The Charisma Years 1970 - 1978». 17 CD-plater, med 17 timer musikk til sammen, og tre disker med film i tillegg. Samingen er også utgitt på strømmetjenestene, og kan spilles som en detaljert innføring i gruppas utvikling. Riktignok med et bredt utvalg bonusspor med alternative versjoner av sangene fra originalalbumene, som her kommer som avbrytende repetisjoner i kontinuiteten.

En spennende fotnote til slutt her: Med konserten i neste uke setter Van Der Graaf Generator etter våre beregninger norgesrekord i tidsløp mellom første og andre konsertbesøk i Norge. Fra The Zombies kom i desember 1964 til de var tilbake i februar 2008 gikk det 43 år og to måneder. Van Der Graaf Generator var i Oslo (og Tønsberg) i februar 1977. Dette er nå 44 år og åtte måneder siden. Vi gratulerer!