Paul Simon er 80: Fortsatt fantastisk etter alle disse årene

På en liten jernbanestasjon i Widnes i England henger det en plakett som viser at det var her Paul Simon skrev «Homeward Bound» i 1964. Den unge folkesangeren hadde reist til England for å prøve lykken på grunn av manglende anerkjennelse hjemme i USA. Lykken sto ham ikke akkurat bi der heller, og vi hører godt hvor sterkt han lengter hjem til kjæresten Kathy. Om historien om Widnes kanskje ikke er helt sann, vil jeg ikke vite det. Sangen oser uansett ensomhet på gammel engelsk jernbanestasjon, der røyk fra fabrikker og sigaretter blander seg med fra dampen fra lokomotivet. Når Paul Simon nå kan feire 80 år som en av vår tids største artister er det ikke så rent lite søtt å tenke over hans turné på engelske viseklubber i 1964, der han fikk 15 pund for hver opptreden og sov på sofaen hos arrangørene. I «Homeward Bound» omtaler Paul Simon seg selv som «a poet and a one man band». For det var han virkelig den gangen.

«Homeward Bound» var den første sangen jeg hørte med Simon & Garfunkel, på «Ti i skuddet» våren 1966. De ble ikke umiddelbart mine favoritter. Det var ikke tøft å like Simon & Garfunkel. De var så koselige på overflaten, ikke rock’n’roll og visesang samtidig som hos Bob Dylan, men senere skulle jeg oppdage at Paul Simon på sitt beste sa like mye om 60-tallets spesielle følelse av store forhåpninger og sørgelig håpløshet. Paul Simon er så utvilsomt en av tidens fremste sangere og låtskrivere, med en forsiktig og følsom stemme, og tekstene – er ikke også de egentlig gode nok til å få Nobels litteraturpris?

[ Bob Dylan er 80 - en av vår tids største stemmer, en av våre lengste saker ]

Paul Simon og Art Garfunkel begynte som tenåringsduoen Tom & Jerry, sterkt inspirert av Everly Brothers. De fikk en liten hit med «Good Morning Little Schoolgirl» i 1957, men klarte ikke å følge opp den lovende starten. Folkesangerbølgen på 60-tallet ga dem en ny sjanse. Debutalbumet «Wednesday Morning 3 A.M.» fra 1964 var for det meste en pen og pyntelig viseplate. Den ble så lunkent mottatt at Simon under det omtalte besøket i England spilte inn en egen plate for sine britiske visevenner, «The Paul Simon Songbook», med tidlige versjoner av de senere så kjente sangene. Uten å underkjenne stemmen hans må vi kunne si at Garfunkel er en av verdens heldigste menn, som fikk bli verdensberømt ved å legge harmonier på disse sangene.

Én sang fra debutalbumet viste imidlertid Paul Simones potensial som låtskriver. «Sound of Silence» ble remikset med bass og trommer, et ikke helt vanlig tiltak i gamle dager. The Byrds hadde skapt folkrock med «Mr. Tambourine Man», og «Sound Of Silence» gikk helt til topps i USA et halvt år etterpå – uten å sette spor i Europa. De spilte inn et helt album i samme stil, også kalt «Sound of Silence», med flere sanger som plutselig viste Paul Simon som en bråmoden, litterært orientert låtskriver. Spesielt er «Kathy’s Song» fortsatt en åpenbaring i all sin usikkerhet: «And a song I was writing is left undone/I don’t know why I spend my time/Writing songs I can’t believe/With words that tear and strain to rhyme». På albumet «Parsley Sage Rosemary And Thyme» slår han ut i full blomst. Simon var en mester til å sette små ord på store spørsmål. «Yes, we speak of things that matters/With words that must be said/Can analysis be worthwhile/Is the theatre really dead» synger han i «The Dangling Conversation». På sitt beste var han like god som Bob Dylan.

«Bookends» fra 1968 ble deres beste album. Med sanger som «America», «Hazy Shade Of Winter» og «Mrs. Robinson», sistnevnte også brukt i filmen «The Graduate» med et svært heldig resultat. Plata gikk helt nye veier lydmessig. Viseduoen som en gang var de første som ble remikset, ble nå de første velkjente artistene som tok i bruk synthesizere i sangene sine. Den populære musikkfilmen «Almost Famous» begynte med at søsteren til en ung, håpefull musikkjournalist prøver å smugle hjem et eksemplar av «Bookends», men får høre av moren at dette er «narkotikaen og troløshetens poesi». Ikke lenge etter drar denne søsteren sin vei ut i verden, inspirert av Paul Simons «America», en sang som fortsatt pirrer fantasien med sin tidløse skjønnhet: «Kathy, I’m lost I said though I knew she was sleeping/I’m empty an aching and I don’t know why/Counting the cars on the New Jersey turnpike/The’ve all come to look for America»

«Bridge Over Troubled Water» ble i 1970 Simon and Garfunkels første album på over ett år. Det var lenge på den tida. Det ble også deres siste. Og største suksess. Den er kanskje ikke bedre enn «Bookends», men den kom etter suksessen med «Mrs. Robinson» i filmen «The Graduate», og duoen kunne gjøre som de ville. Etter The «Graduate» var selvfølelsen på topp.

«Bridge Over Troubled Water» kom ut i januar 1970, og satte et slags punktum for 60-tallet. Som et fromt ønske om å ta vare på vennskap og solidaritet, og håpe på bedre tider. Den inneholdet ingen eksplisitte politiske sanger. Garfunkel brukte en slags vetorett til å hindre at Simons «Cuba Si Nixon No» ble med på albumet. Men under innspillingen av albumet laget de også dokumentarfilmen «Songs Of America», som ble forkastet av telefonselskapet som skulle være sponsor for TV-sendingen. Sannsynligvis fordi filmen hadde et sterkere politisk innhold enn man forventet fra to populære visesangere. Her blir sangene til Simon and Garfunkel brukt som bakgrunn for 60-tallets amerikanske historie. De vanlige filmklippene: Fra valget av John F. Kennedy, via Vietnam og en stor demonstrasjon for fattige i Washington, til drapene på Robert Kennedy og Martin Luther King. Her ser vi Paul Simon som lurer på hva slags sanger han skal lage i lys av datidas nyheter: – Jeg ser på overskriftene i avisene, og jeg tenker, hvorfor skal jeg lage denne plata. Hva er poenget? Verden raser sammen, sier han. Art Garfunkel fortviler: – Det er veldig lett å miste forståelsen for hva det vil si å få en kule i kroppen. Hvordan det er å bli drept av en annen manns våpen, sukker han.

Reklamebyrået som hadde bestilt oppdraget kalte regissøren Charles Grodin inn på teppet: – Dere bruker våre penger til å selge deres ideologi. – Hvilken ideologi? – Denne humanistiske tilnærmingen! – Er noen mot en humanistisk tilnærming? – Det kan dere banne på. I sørstatene vil de ikke se sånt. Og sånn gikk nå diskusjonen. Filmen var ikke bare mot krigen, den ble også beskyldt for å være liberal. Dessuten var den ubalansert politisk. Kennedy-brødrene og Martin Luther King var jo alle demokrater. Ingen republikanere var med. – Ingen republikanere ble myrdet, innvendte Paul Simon. «Songs Of America» ble vist én gang, med et kosmetikkmerke som ny sponsor. Folk slo av i hopetall. Programmet til Simon and Garfunkel ble slått ned i skøytene av et isshow med Peggy Fleming.

[ Van Morrison er 75 år. Det tar ikke fullt så lang tid å lese denne saken.  ]

«Bridge Over Troubled Water» er et lydmessig praktverk. Ikke helt «Pet Sounds» eller «Sgt. Pepper», men likevel med finesser som det er godt å bli minnet om. Den ble møysommelig spilt inn, visstnok med 800 timer i studio. «The Boxer» tok 100 timer alene. Ingen anbefaling i seg selv, men det høres virkelig vakkert ut. Om «The Boxer» handler om Paul Simon selv, eller om den er om Bob Dylan har vi aldri fått helt svar på.

De som hadde en mistanke om at Art Garfunkel ikke var helt nødvendig i denne sammensetning fikk dette bekreftet da samarbeidet tok slutt etter «Bridge Over Troubled Water» i 1969. Den ble en av tidens største platesuksesser til da, men til tross for den litt for ofte framførte tittelsangen (en av de få Garfunkel bar alene) husker vi helst albumet for «The Boxer» og «The Only Living Boy In New York». Ingen har beskrevet ensomhetens smerte i storbyene sterkere enn Paul Simon. Men «The Only Living Boy In New York», handler visst også om at Simon savnet Garfunkel, som var opptatt med innspillingen av filmen «Catch 22» i Mexico. «Tom, get your plane on time», synger Paul Simon. De var jo Tom & Jerry til å begynne med. Det var nok ferdige med hverandre likevel. Men bruddet virket vennligsinnet nok.

[ Joni Michells arkiver er en skattkiste ]

Simon & Garfunkel kom tilbake for flere konserter i årenes løp, og undernes tid var ikke forbi da de i 2004 spilte i Norge for første gang. «Den noe plutselige gjenforeningen har tydeligvis vært vellykket, stemningen både på scenen og i Spektrum-salen tydet på det, der Simon & Garfunkel rev av seg den ene 60-tallsklassikeren etter den andre. Selv om de har den urovekkende vanen å aldri se på hverandre på scenen, blir det gjennom konserten stadig tydeligere at de trives i hverandres selskap, på et eller annet merkelig vis, som et gammelt ektepar», rapporterte Bernt Erik Pedersen i Dagsavisen. De store publikumsfavorittene ble spilt høyt og tydelig og uten tegn på slitasje – «Mrs Robinson», «Sound Of Silence» og «Bridge Over Troubled Water” Låter som «Scarborough Fair» og «Kathy’s Song» sto seg utmerket i originaltapningen med bare kassegitar og sang. Noen av det mer komplekse og subtilt politiske sangene nøt godt av alderens patina. Særlig «America» hadde sterke undertoner av både lengsel og bitterhet, og fikk en brodd som hevet den over nostalgien, mente Pedersen. De hadde attpåtil med seg sine gamle forbilder The Everly Brothers som spesielle gjester midt i konserten.

Paul Simons første ordentlige soloalbum, fra 1972, viste nye takter allerede på spor 1, side 1. «Mother And Child Reunion», som også ble en hitsingel, var spilt inn på Jamaica med lokale reggaemusikere fra gruppene til Jimmy Cliff og Toots & The Maytals. Den ble direkte etterfulgt av «Duncan», enda en av Simons store sanger om Amerika, nesten en ny «The Boxer», selv om denne slutter så euforisk lykkelig som det går an å bli. Panfløytene (ikke bruk dem mot ham) viste at Paul Simon kom til å fortsette å være internasjonalt orientert. «Peace Like A River» kan høres som et mareritt om å være forfulgt av autoriteter, enten fysisk i et diktatur eller bare i et overkonformt samfunn. Men hva var det egentlig «Me and Julio» gjorde som var så galt «Down By The Schoolyard»? Det har vi aldri fått vite, men sangen er bare enda mer spennende sånn.

[ Mine 50 år med 75 år gamle Neil Young  ]

Både «There Goes Rhymin’ Simon» (1973) og «Still Crazy After All These Years» (1975) bekreftet at Paul Simon også var en av 70-tallets viktigste artister. Så forsvant han i mange år mens det skjedde veldig mye mer i popmusikken. «One Trick Pony» (1980) og «Hearts And Bones» (1983) opplevdes derfor som litt irrelevante da han omsider vendte tilbake. Alt dette forandret seg sterkt da Simon kom med «Graceland» i 1986, høyt elsket musikalsk, men av mange sterkt mislikt politisk siden den gikk på tvers av den pågående kulturboikotten av Sør-Afrika. Musikalsk er «Graceland» uangripelig. Ironisk nok var også den med på å rive ned apartheidstaten, på grunn av den negative omtalen knyttet til plata.

I 1980 vedtok FN en resolusjon som anbefalte stans i alt kulturelt samkvem med Sør-Afrika. Ikke alle brudd på boikotten var like opplagt å ta avstand fra. Det var greit med artister som Cliff Richard, Elton John og Queen som dro til underholdningskomplekset Sun City, og opptrådte for rike, hvite turister. Det var verre å ikke skulle høre på svarte musikere fra Sør-Afrika, men ANC mente at boikotten måtte være total for å ha full effekt. Jeg innrømmer gjerne at jeg selv hørte mye på det fantastiske samlealbumet «The Indestructible Beat Of Soweto» på denne tida, men i forhold til kulturboikotten var også dette feil.

Vi kunne altså finne mange gode argumenter for å la Paul Simon holde på som han ville. Men dette var en tilspisset konflikt. ANC, det svarte Sør-Afrikas største politiske parti, var tvunget i eksil. I musikkavisen Nye Takter valgte vi å følge deres linje konsekvent og kompromissløst. Også som sladrehanker. Hvis vi oppdaget at svartelistede artister var på vei til Norge ringte vi arrangørene og stilte dem til veggs. Hver gang det var snakk om konserter med Cliff Richard i Norge kom medieomtalen først og fremst til å handle om at noe var veldig galt i Sør-Afrika. Vi ringte også gjerne NRK og spurte om de virkelig ville spille artister som var svartelistet. Da forsvant de gjerne fort fra spillelistene. Om det var tvil rundt enkelte artisters status ringte vi ANCs kontor i Stockholm (som ble bombet samme uke som «Graceland» kom ut, uten kjent sammenheng for øvrig). For «Graceland» fikk dette en klar negativ konsekvens. Albumet fikk mye negativ oppmerksomhet. Det tok Paul Simon tilbake på toppen av salgslistene i de fleste land det er naturlig å referere til, unntatt i Norge og Sverige, der den ikke ble noen stor suksess opprinnelig.

Ingen trodde noen gang at Paul Simon hadde onde hensikter. Tvert imot, han var blitt svært fascinert av musikken fra området etter å ha hørt kassetten «Gumboot Accordion Jive Vol. 2», og dro til Sør-Afrika for å møte musikere og spille sammen med dem, på like vilkår. Hovedsakelig medlemmer av gruppa Stimela, senere med pålegg av koret Ladysmith Black Mambazo i Abbey Road i London. Graceland ble et fyrverkeri av et album. Det gikk bare så galt, fordi Paul Simon ikke forsto det fulle alvoret. Og kom til å uttale seg klossete i sakens anledning.

Da Paul Simon fikk lyst til å dra til Sør-Afrika ringte han først sin gamle venn Harry Belafonte for å få råd. – En god idé, men spør ANC først, sa Belafonte. Paul Simon mente at dette var mot hans instinkter som kunstner. Han lot være, og fortalte heller ikke Belafonte om dette. Simon sammenligner dette med å be faren sin om å få låne bilen til en date, få avslag, og så ta bilen likevel. Hans offisielle standpunkt da som nå var at han var kunstner, og at kunstnere må ha lov til å heve seg over politikk. – For oss handlet ikke kampen om Paul Simon, men om frigjøringen av et helt folk i Sør-Afrika, sier Dali Tambo i dokumentarfilmen «Under African Skies». Tambo startet organisasjonen Artists Against Apartheid og var dessuten sønn av Oliver Tambo, som lenge var leder av ANC. Filmen rammes inn av en diskusjon mellom Paul Simon og Dali Tambo, som nå sitter sammen i en sofa og snakker ut om konflikten. Tambo forteller at han vokste opp med revolusjonære rundt seg, og lærte at de førte en samlet kamp for et fritt Sør-Afrika. Han startet Artists Against Apartheid for å se til at kulturboikotten ble fulgt. Han mener at artister som dro til Sør-Afrika ville gi apartheidregimet en legitimitet de kunne utnytte for å lette de økonomiske sanksjonene mot landet. – Men musikerne ville spille med meg, de fikk betalt tre ganger tariffen. Vi behandlet hverandre som likemenn, innvender Simon. – Dette er ikke en ideell form for kulturutveksling. De var ikke frie mennesker. Etter turneen måtte de hjem til et land der de ikke hadde noen rettigheter, svarer Tambo.

Artists Against Apartheid førte sin egen kamp. I 1988 arrangerte de en stor konsert på Wembley Stadium for å feire den fortsatt fengslede Nelson Mandelas 70-årsdag, med Whitney Houston, Bee Gees, Stevie Wonder og mange andre. Bare to år etter inviterte de til ny feiring på Wembley, denne gangen med Mandela selv til stede som fri mann. I løpet av de siste årene av 80-tallet falt apartheidregimet. I alle fall er det ingen tvil om at de forskjellige boikottiltakene spilte en avgjørende rolle i avviklingen av apartheid. Landets nye ledere har siden takket for støtten fra musikere over hele verden. «Graceland» hadde også en medvirkende rolle i å skape oppmerksomhet rundt forholdene i Sør-Afrika, men kanskje først og fremst på grunn av den negative omtalen knyttet til plata. I dokumentarfilmen kommer Paul Simon og Dali Tambo til full forsoning med en rørende omfavnelse til slutt. Den politiske konflikten er over. Musikken er her fortsatt. Heldigvis.

Siden fortsatte Paul Simon å gi ut nye album med lange mellomrom, uten den samme suksessen igjen, men alltid med sanger det var verdt å stoppe opp ved. Albumet «Stranger To Stranger» ble godt mottatt her i avisa i 2016, fra «den undrende og rastløse New York-låtskriveren med en aldri hvilende musikalsk nysgjerrighet», som det sto i anmeldelsen. Likevel var det selvfølgelig enda en gang de gamle sangene folk kommer for å høre da han igjen gjorde konserter etterpå. Problemet med de nyere sangene til Paul Simon er nemlig ikke at de er dårlige – de eldste er bare så veldig gode.

I 2006 lagde Paul Simon en av de sangene som best beskriver den sørgelige amerikanske tilstanden som bare har forsterket seg siden. Åpningslåten på albumet «Surprise» var «How Can You Live In The Northeast». En konkretisering av spørsmålet «hvorfor er ikke alle slik som meg», som vi aldri blir ferdige med: «How can you be a Christian/How can you be a Jew/ How can you be a Muslim, a Buddhist, a Hindu/How can you? » spør han, sammen med en rekke andre betraktninger om hvor annerledes mange er, Men sangen ender med hans egen takknemlige historie: «I’ve been given all I wanted/Only three generations off the boat/I have harvested and I have planted/I am wearing my father’s old coat». Enda en poengtert og ettertenksom tekst av Paul Simon som bekrefter at han beholdt sin posisjon som en av popmusikkens fremste lyrikere. Med sanger som er fulle av visdom og medfølelse, framført på en måte som understreker at han har tatt, han har gitt, og han vet hvor han står i en langt større verden.

Paul Simon tok farvel med sitt konsertpublikum på en lang turné i 2018. En god sommerkveld sto han på scenen i Oslo Spektrum, sannsynligvis for siste gang. Paul Simons avskjed med sitt norske publikum ble akkurat som vi kunne ønske en sånn kveld: Vemodig og livlig på én gang.

Verden er trist og vakker. Bedre kan vi ikke beskrive avskjedskonserten til Paul Simon. En gang «a poet and a one man band», men nå hadde han med seg 15 musikere på scenen. Band, blåsere, strykere og alt. De spilte først toner fra «America» som en liten overture, før Paul Simon selv falt inn, og like godt spilte en av sine fineste sanger med én gang. «50 Ways To Leave Your Lover» med sine funky tendenser bekreftet med en gang at dette ikke skulle bli en vanlig visekveld.

Paul Simon fortalte igjen om hvordan han dro til England på 60-tallet og begynte å lære seg faget som folkesanger. Han foregrepr begivenhetenes gang med gitarintroene til noen av sine mest kjente sanger, men fortalte også at de fleste av sangene er skrevet for å bli danset til. Så kommer «The Boy In The Bubble», og det gynget i hvert fall litt i stolradene..

Simons to første solohits, «Mother And Child Reunion» og «Me And Julio Down By The Schooyard», gikk fortsatt godt i hop. Midtveis i kvelden tok sangeren fram «Wristband», den fornøyelige fortellingen om den gangen han havnet utenfor konsertsalen foran sin egen opptreden, og ikke slapp inn igjen, fordi han ikke hadde det rette armbåndet på seg. Hos Paul Simon kommer ikke slike sanger uten en ettertanke, et siste vers om alle de som mangler de rette armbåndene som kreves for å høre til i vår del av verden. Et høydepunkt ble framføringen av «Rene And Georgette Magritte And Their Dog After The War», med nesten bare stryk og blås. En gåsehudopplevelse.

Simon fortalte også om hvordan han skrev «Bridge Over Troubled Water» og ga den til Art Garfunkel, en sang han sjelden har sunget selv, men har tatt tilbake i forbindelse med avskjedsturneen. I «Diamonds On The Soles Of Her Shoes», fikk artisten endelig oppfylt sitt mål om å se en seksjon av salen som danser. Resten av salen fulgte etter i «You Can Call Me Al». En storstilt slutt på kvelden. Bortsett fra at det selvfølgelig var ekstranummer. Først «Late In The Evening», også den nå som sørafrikansk township jive, fulgt av en roligere «Still Crazy After All These Years», og en livligere «Graceland» igjen.

I andre ekstraomgang begynte det virkelig å bli følsomt. «Homeward Bound», sangen som ga navn til hele avskjedsturneen, kom med gamle bilder, plakater og billetter på storskjermen over ham. Som om sangen ikke er vemodig nok fra før. Sommergleden kom tilbake med «Kodachrome», og det slo oss at også den er så gammel at reklameverdien den en gang hadde, som gjorde at den ikke kunne bli spilt på alle radiostasjoner, nå er borte for godt. «The Boxer» slo oss igjen ut med denne underlige kombinasjon av å være verdens tristeste sang, og festlig lai-lai-lai.

En tid etter denne konserten kom det fram at Paul Simon hadde donert 25.000 dollar av honoraret sitt, over 200.000 kroner, til Natur og Ungdom. Han sto igjen alene i rampelyset på den store scenen til slutt. Først med den forsiktige «American Tune», og helt, helt til slutt, selvfølgelig «The Sound Of Silence». Applausen etterpå var øredøvende. Stillheten da alt var over var også øredøvende. Hello darkness my old friend.