Dokumentarfilm
The Velvet Underground
Regi: Todd Haynes
Filmen som bare heter «The Velvet Underground» er regissert av Todd Haynes, som i våre kretser er mest kjent for spillefilmen «Velvet Goldmine», om glamrockæraen, og «I’m Not There», der fem forskjellige skuespillere framstiller Bob Dylan i forskjellige faser av karrieren hans. I motsetning til disse er filmen om The Velvet Underground en ordentlig dokumentarfilm. En grundig to timer lang forestilling, som bruker hele 45 minutter på forhistorien fram til gruppa blir dannet. Dette gir oss en fullere forståelse av hvor den ekstreme lyden kom fra. Estetisk sett ser filmen ut som en visuell fortsettelse av den grensesprengende popkunsten de kom ut av.
[ Sondre Lerche: En av årets lengste sanger er også en av årets beste ]
The Velvet Underground viste hvor langt man kan komme med kunstneriske uttrykk som til å begynne med bare blir møtt med frykt og avsky. Lou Reed, en ekte rockegutt fra gata, møtte den walisiske musikkstudenten John Cale i New York i 1964. De startet gruppa som skulle bli The Velvet Underground, sammen med trommeslageren Maureen Tucker og gitaristen Sterling Morrison. Filmen går mer i detaljer:
Lou Reed var opptatt av rock’n’roll og doo-wop. Cale av klassisk musikk, avant garde og elektronika. Reed var bare 16 år da han i 1958 ga ut sin første singel med gruppa The Jades, fikk den spilt på radio, og mottok et honorar på 2 dollar og 79 cent. Mer enn han noen gang tjente med The Velvet Underground, sier han i et gammelt lydopptak. Han begynte å lese Allen Ginsberg, Arthur Rimbaud, Hubert Selby Jr. og William Burroughs. Han ville gjøre det samme som de gjorde, bare med trommer og elektrisk gitar. Vi hører om hans utagerende turer på den ville siden av New York, mens John Cale for det meste eksperimenterte med musikk. Han var med i det løsslupne Tv-programmet «I’ve Got A Secret», der poenget var at han hadde spilt et stykke av Eric Satie på en 18 timer lang konsert. Hans tidlige gruppe Theatre Of Eternal Music stemte gitarene til lyden fra kjøleskapet, som dronet på en frekvens Cale mente var summingen av den vestlige sivilisasjonen.
Samarbeidet mellom Cale og Reed var alltid konfliktfylt, men kanskje var det nettopp dette som gjorde gruppa magisk. De hadde bare spilt sammen en liten stund da Andy Warhol ble manageren deres. Alle de heftige kveldene på Andy Warhols studio The Factory, og gruppas sterke tilstedeværelse i New Yorks mest avanserte kunstnermiljøer, har sikret et stort bildemateriale til filmen. Det sies at fleste kom til The Factory fordi de visste at kameraene gikk. Herfra kom Andy Warhols påstand om at alle i framtida skulle bli berømte i 15 minutter. Denne framtida var et godt stykke unna for The Velvet Underground, men til gjengjeld har berømmelsen vart veldig lenge nå.
[ Jackie Leven var en av verdens beste kulthelter ]
Andy Warhol var ikke overbevist om at Lou Reed var en god nok frontmann. Han mente de trengte ei bra dame foran på scenen, og da var ingen bedre enn skuespilleren og modellen som kalte seg Nico – selv hun ikke hadde mye til sangstemme. Gruppa fant ut hvordan de kunne utnytte den for alt den var verdt. De hadde aldri fått platekontrakt uten hennes utseende, mente Andy Warhol. Da han produserte deres første album i 1967 gjorde han egentlig ingenting, bortsett fra å passe på at ingen andre heller blandet seg inn i musikken. «The Velvet Underground & Nico» skal alltid minne oss om hvor viktig det er at noen går utenom de anbefalte veiene, tør å ta sjanser og ikke bryr seg om hva andre synes. Dette kan fortone seg som en drittjobb, men noen må alltid gjøre den. Det må ha vært litt gøy også.
Sangene til Lou Reed og John Cale handlet om narkotika, både omsetning («I’m Waiting For My Man») og bruk («Heroin»), sadomasochisme («Venus In Furs») og prostitusjon («There She Goes Again»). Musikken er ikke veldig vanskelig å høre på i dag, men for et publikum som knapt nok hadde hørt Cream og Jimi Hendrix ennå var dette radikalt, sprakende elektrisk og til tider kakofonisk strengt. Mangelen av et bilde av artistene på omslaget var uvanlig. At utøverne ikke var nevnt på forsida av coveret var dristig. Bare designeren Andy Warhol fikk navnet sitt med stor skrift. «Velvet Underground & Nico» kom inn på en strålende 199. plass på salgslista i USA i mai 1967, og nådde opp til 171. plass før 1967 var omme. Oppfølgeren, den fryktinngytende «White Light/White Heat», kom aldri høyere enn nr. 199, men lå der i det minste i to uker. Ingen snakket med hverandre under innspillingen, alle skrudde sitt eget volum på fullt. Barnslig, mener den eldre og klokere Cale, som sluttet i The Velvet Underground etter utgivelsen. Men «White Light White Heat» høres fortsatt ubeskrivelig tøff ut.
En av gruppas få, men svært entusiastiske tilhengere fra starten var Jonathan Richman, en kvalifisert kulthelt i egen person. Kanskje deres aller største fan, siden han så dem 60–70 ganger. I filmen forteller han med karakteristisk overbevisning om hvordan han opplevde The Velvet Underground: – De hjalp meg med å finne ut av livet, sier han. Richman lagde en sang om dem også, som han dessverre ikke synger her: «Well you could look at that band/And at first sight say/That certain rules about modern music/Wouldn’t apply tonight». Han synger at de hørtes ut som de verken hadde råd til mat eller varme, men også dristig, uforskammet, smart og skarpt.
I Norge har Emil Nikolaisen fra gruppa Serena Maneesh vært en av de fremste misjonærene for The Velvet Underground. Sammen med søsteren Elvira åpner han et nytt studio i Moss denne helga, og feirer med en aldri så liten Velvet Underground-festival. – En av musikkopplevelsene som virkelig preget meg var å høre Velvet Underground for første gang. Da gikk jeg i sjette klasse, og musikklæreren spilte «Heroin» for oss. Jeg var redd i tre dager etterpå. For jeg skjønte at dette var folk som snakket sant, det var stygt og mørkt og ekstremt reelt, sa Emil Nikolaisen til Dagsavisen i 2005. En av dem som har brukt inspirasjonen til å lage sin egen kompromissløse musikk, uten mål om å bli likt av flest mulig.
[ Paul Simon er 80 - fortsatt fantastisk etter alle disse årene ]
Filmen slutter med at Lou Reed sluttet før en konsert i 1970, uten å fortelle de andre medlemmene om det. Regissøren forteller ingen ting om oppstusset de vakte siden. Noen kjappe stillbilder viser at originalbesetningen kom sammen igjen i 1993, men innflytelsen de omsider fikk kunne godt fått større plass til slutt. Fortidas folkefiender ble morgendagens helter. Jeg fikk endelig se The Velvet Underground selv da de spilte på Wembley Arena i 1993, en så stor hall at det beviser at pophistorien endelig hadde blitt klar over gruppas storhet. De låt veldig flott også, vil jeg legge til. I 1996 ble The Velvet Underground omsider innlemmet i Rock’Roll Hall Of Fame i USA. Dessverre gikk det ikke lang tid før Reed og Cale var uvenner igjen. Siden har The Velvet Underground bare vært historiske. Filmen er en flott påminnelse om hvorfor.
«The Velvet Underground» vises på strømmetjenesten Apple TV fra 15. oktober, og som «månedens film» på Cinemateket i Oslo. Det kan nok være best å se den der lyden er høyest.
