Vanskelige vennskap drar Norge rundt

– Selvsagt finnes det trygge vennskap man virkelig kan hvile i. Men det er ikke slike jeg utforsker i «Mine venner». Den handler mer om uvennskap. Går det an å slå opp med en venn? sier Monica Isakstuen til Dagsavisen.

Romanen hennes handler om en kvinne som har krangla og muligens gjort det slutt med bestevenninna, attpåtil på sin egen førtiårsdag. Idet hun lusker inn døra hjemme, overrumples hun av en overraskelsesfest. Venninner hun har hatt i ulike livsepoker befinner seg plutselig seg i samme rom. Hennes rom.

[ Are Kalvø har funnet meninga med livet. Ikke i religionen eller filosofien. Men på VG-lista ]

Dryg overraskelse

«Surpriseparty fra helvete», kaller Riksteatret situasjonen hovedpersonen finner seg i.

I januar 2022 har teaterversjonen av «Mine venner» premiere i Riksteatrets lokaler i Nydalen i Oslo. Regissør og dramaturg er Kjersti Haugen, på scenen som hovedpersonen og alle venninnene, står Maria Bock, Evy Kasseth Røsten, Linn Bjørnvik Grøder og Katja Lindeberg. Fra og med februar drar de på norgesturné med stykket.

– Hovedpersonen kommer hjem med en urolig følelse av å kjenne seg avkledd og sint og sår. Hun føler at alle har så mye på henne. At hun har forsømt, glemt, latt være å følge opp alle disse vennskapene, sier Isakstuen.

[ Marte Qvenild skriver om samværsbrudd og en bestemor som ikke lenger får se barnebarna sine. Omvendt likestilling? ]

Ulike vennskap

Venninnene utgjør et kor, som enkelt og greit blir kalt «ALLE». Hver for seg har de navn som sier noe om relasjonen til hovedpersonen: «En som er fortrengt». «En som glatter over». «En som sier det som det er». «En som føler seg avvist». «En som ikke tror at det er vondt ment».

[ Anmeldelse av «Mine venner»: «Et herlig sprøtt og grenseløst sinne» (+) ]

Alle venninnene framfører taler om alle hennes svik og tilkortkommenheter som menneske generelt, og som venninne spesielt.

– «En som forsøker å ta litt ansvar» vet jeg at mange kjenner igjen, eller «En å snakke hår med». Sistnevnte er kanskje den hyggeligste av dem alle, et slags holdepunkt i livet, der samtalen alltid vender tilbake til spørsmålet om lugg eller ikke lugg. Hun er en hyllest til min egen gamle bestevenninne. Så viser det seg at mange har en sånn venninne, en man «snakker hår» med. Det er deilig å ha noen man prater om tilsynelatende uviktige ting med, før man kommer til alt det andre, sier Monica Isakstuen.

Dumt og skamfullt

For det er nok å ta av. Alle (eks-)venninnene, fra barnehagen og utover, bærer på ulike minner om hovedpersonen. Mye agg og gruff. Hovedpersonen prøver innimellom å forklare seg. Men det er vanskelig. Ikke minst siden hun fortsatt er sinnasorgfull over bruddet med bestevenninna samme dag.

– Jeg ville slippe løs de bitte små, dumme og skamfulle følelsene folk bærer på. Følelsen av å ikke bli prioritert i et vennskap. Av å bli avvist, eller å føle det som om venninna er nærere andre venner enn en selv. Alle disse små følelsene man kan bruke enormt mye kapasitet på. Jeg ville løfte fram noen av de vanskeligste og pinligste av dem. Hva om folk sier rett ut det man ikke kan si?

[ Dagsavisen ødela Dag Solstads dag. Men da han fikk snakke om sparkesykler, gikk det bedre. Høh høh (+) ]

Sosial rundbrenner

«Underholdning på høyt nivå, få pauser og lite small talk», skrev Dagsavisens anmelder om romanen. NRKs anmelder, Marta Norheim, kalte hovedpersonen i «Mine venner» for «en sosial rundbrenner».

– Mange tenker det. Men det er ingenting galt i å være det! Da jeg var yngre, tenkte jeg ofte at folk rundt meg hadde en fast kjerne i møtet med andre. «Åh, hun virker så trygg», og «han der er alltid seg selv». Det hender jeg tar meg i det nå også. Men mest tenker jeg vel at alle endrer seg i ulike situasjoner og relasjoner, sier forfatteren.

[ «Haha, så homo» var gangbar humor da Jonas Sundquist vokste opp. Han håper det er blitt bedre (+) ]

Uforståelig før

Hun har hatt god anledning til å reflektere rundt vennskap i arbeidet med boka, og i tida etterpå.

– Det jeg syntes var enda mer interessant av det Marta Norheim skrev, var at for hundre år siden hadde denne boka vært uforståelig. Det stemmer kanskje. Vi er utsatt for langt flere mennesker i dag. Nettet er større enn det var da folk flytta mindre rundt, og vennskapene i større grad oppsto på grunn av geografisk nærhet – man kjente dem på nabogården, folk man jobba sammen med. Det var nok færre «følete» betraktninger rundt vennskap da. Jeg tror vi bruker mye mer tid på å tenke på sosiale posisjoner nå.

[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]

Regnskap

Når venner må velges aktivt i ulike livsfaser, oppstår nye spørsmål.

– Det ligger mye regnskap i bunnen av et vennskap. Det høres kanskje i overkant klinisk ut, men jeg tror det er sånn det fungerer. Hvem stiller mest opp for hvem. Balansen der, i hvor mye hver av partene deler med den andre, sier Isakstuen.

Alle kjønn

Hun opplever stadig at folk som har lest romanen sier at «uff, jeg er glad jeg ikke har sånne venner». Men enda oftere at folk, både kvinner og menn i ulike aldre, kjenner igjen følelsene hun skriver om. At de forstår.

– Forlaget kalte det tidlig en «venninnebok», men også mange mannlige lesere sier at de kjenner seg igjen i det med venneregnskapet. Det er uansett ikke noe viktig for meg å si at dette gjelder «alle kvinner». Kvinner er mennesker, de også.

[ Anmeldelse av kultromanen «Bonjour tristesse»: «Frekt, fransk vemod» (+) ]

Raseri

«Mine venner» starter med at hovedpersonen er så sint på eks-bestevenninna at hun vil drepe henne. Kaste henne over gelenderet, mose blod og bein og slintrer. Knuse alle de fineste tingene hennes. Hun vil brøle stygge ord, og stikke med sviende gloser.

Men etter hvert som kranglescenen spilles igjen og igjen, minker raseriet. Det vil si – det utagerende sinnet dempes.

– Aller først er hun lammet. Så kommer det stormende raseriet. Overdrivelsene. De voldsomme følelsene. Gradvis dempes de. Til slutt bærer hun høfligheten som en skrekkmaske, sier forfatteren.

Dramatiker

Hun har skrevet flere romaner, inkludert «Rase» fra 2018, og «Vær snill med dyrene», som hun fikk Brageprisen for. Parallelt med dette, skriver hun også dramatikk.

– Når jeg skriver dramatikk, føler jeg meg friere. Det er mindre fokus på meg, det meste handler om regissøren og skuespillerne. Slik er det også nå. Noen andre kommer inn og tilfører teksten noe nytt. Det er stort, sier Monica Isakstuen, forfatteren av «Mine venner».

[ Flere kulturnyheter, anmeldelser og intervjuer om scenekunst, musikk, filmer, bøker, TV og kunst i Dagsavisens kulturseksjon ]