5
TEATER
«Den minste engelen»
Av Alf Kjetil Walgermo
Regi: Rebekka Nilsson
Med: Andreas Koschinski Kvisgaard, Unn Vibeke Hol, Iren Reppen, Gard Skagestad, Kidane Gjølme Dalva, Niklas Gundersen
Det Norske Teatret
Forfatter og tidligere kulturredaktør i Vårt Land, Alf Kjetil Walgermo, har skrevet en rekke gode bøker som tar for seg kristen og bibelsk tematikk. I en lettere essayistisk form gjør han seg rike, filosofiske og kunnskapsrike tanker, med alt fra «En røff guide til Bibelen» til betraktninger rundt egen gudstro. I sin debut som dramatiker spiller han nå på de samme strengene. I «Den minste engelen» er handlingen lagt til selveste Himmelen, stedet der englebarna lærer om hvilket fortreffelig sted dette er, der ingen er syke og ulykkelige, og der det ikke er krig eller sosial ulikhet. Men den minste engelen, Mikel (Andreas K. Kvisgaard), skjønner snart at det han lærer på skolen ikke stemmer med det som egentlig foregår blant englene. Selv om lydige elever får et glansbilde i premie, aner Mikel at virkeligheten befinner seg godt utenfor glansbildenes kanter. Og dramaet som følger, må trygt kunne sies å være av bibelske proporsjoner.
[ Stjernesopranen Lise Davidsen er ikke så veldig redd for å bli høy på pæra (+) ]
For en hel-sekularisert nordmann oppleves det nesten som litt eksotisk å se en barneforestilling der erkeengelen Mikael er med og der Moses og Farao, filisterne og kong Saul namedroppes like uanstrengt som om man sa Fantorangen eller Pippi Langstrømpe. Samtidig er det fascinerende å oppleve hvordan engleuniverset er utgangspunkt for en fortelling som på samme tid er både abstrakt og veldig gjenkjennelig og konkret. Og morsom!
Mikel er altså en undrende liten engel, og han er også annerledes. Han har nemlig ikke vinger, noe han synes er urettferdig, og han lurer på hvorfor de ikke vokser ut. Svaret får vi til slutt i en svært overraskende scene mellom ham og Gamla/Gud (Unn Vibeke Hol i sin siste strålende rolletolkning som fast ansatt ved Det Norske). Men før vi kommer så langt, har Mikel vært Himmelen rundt på jakt etter svar, han har møtt engelen Lux (Gard Skagestad) som er Himmelens opprører, han har lært at Gud er en kvinne, nemlig hans egen gode venn Gamla, og han skjønner at Himmelens store administrator Mikael (Iren Reppen) ikke bare har gode hensikter. Før vi når slutten bryter det også ut krig blant englene, og to engler dør. Kanskje litt for dramatisk for de minste? I sin helhet er nok dette en forestilling som passer for litt større barn, f.eks. fra 7-8 år og oppover, og jeg tenker også at det kan være smart med en liten prat om Gud og engler og sikkert også Bibelen før teaterbesøket.
[ Svaret på alle de virkelig store spørsmålene finner Are Kalvø i listepopen (+) ]
Men uavhengig av tematikk og referanser skjer det masse spennende på scenen i denne oppsetningen. Niklas Gundersen er et funn som skolens Frøken Venge, i sin 80-talls-kreppede rosa parykk og sin uovertrufne koreografi. Godt koreografert er også den allsidige Kidane Gjølme Dalva i rollen som Jona, den (trekk)basunspillende følgeren til erkeengelen Mikael. I Katja Ebbel Fredriksens enkle men overraskende scenografi skapes en verden av gull på lille Scene 3, en verden som, når forestillingen når sitt høydramatiske klimaks, også beveger seg langt ut i salen, over de fremste publikumsplassene. Det som først ser ut som små svaberg av gull på scenegulvet, viser seg nemlig etter hvert å være et materiale som kan blåses opp til noe som minner om gigantiske påskeegg.
[ Ella Marie Hætta Isaksen debuterer som skuespiller ]
For en voksen som har sett mye barneteater på hovedstadsscenene de siste årene, har disse teateropplevelsene vært mistenkelig ensartede, kommersielle og etter hvert litt for forutsigbare. Med «Den minste engelen» tar Det Norske Teatret et modig steg inn i en ny (eller kanskje heller eldgammel) verden og skaper både en relevant fortelling om det å være barn og å finne sin vei i livet og et helt nytt univers både tekstlig og visuelt. Forestillingen forener fantasi, religion og de harde realiteter på en leken og gøyal måte, og det er også godt å se en forestilling for barn som er en anelse kompleks både i tematikk og karaktertolkninger.
De siste skal bli de første og de minste skal bli de største, sies det. Og i høst gjør barneforestillingen «Den minste engelen» lille Scene 3 enda litt større.
