Hjerteløs og overlesset «Tolvskillingsoperaen»

3

TEATER

«Tolvskillingsoperaen»

Av Bertolt Brecht med musikk av Kurt Weill

Omarbeidelse og regi: Tore Vagn Lid

Scenografi: Kyrre Bjørkås

Med: Kristoffer Olsen, Kjersti Dalseide, Pål Christian Eggen, Mimmi Tamba, m.fl.

Det Norske Teatret

Tore Vagn Lids versjon av «Tolvskillingsoperaen» er et bittert sammensurium av politisk agitasjon, moderne røverhistorier og angrep på noen av dem som står på utsiden av det norske samfunnet. Virkemidlene er kraftfulle, men også gjenkjennelige gjennom Lieds måte å kombinere skuespillere med en flerdimensjonal verden der modeller, avatarer, video og skulpturelle formasjoner underbygger tematikk og handling. Nytt er innlemmelsen av «intelligente» sexdukker, som en understrekning av vår kyniske tidsalder. Men under de store ambisjonene om å gjøre «Tolvskillingsoperaen» til nettopp et testamente over vår egen tid, brister deler av fundamentet i selve formidlingen av historien.

«Tolvskillingsoperaen» fra 1928 slo inn i en politisk omveltende tid, mens økonomien var på sitt mest skakkjørte og sosiale bånd raknet over hele Europa. Det var et satirisk angrep på de kapitalistiske strømningene sett gjennom de lysskye miljøene på siden av det etablerte. Handlingen i stykket, med tekst av Brecht og musikk av Kurt Weill, er opprinnelig lagt til London, og her styrer tiggerkongen Jonathan Jeremiah Peachum og kona Celia på allmektig vis sin hær av tiggere. Fra sidelinjen utfordres han av gjenglederen og bordelleieren Mackie Kniven og hans røverbande. Da Peachums datter Polly i hemmelighet gifter seg med Kniven, bygger det opp til krig i undergrunnen. Peachum vil angi Mackie Kniven til politiet, men Kniven og politimesteren Tiger Brun er bestevenner fra barndommen av. Renkespillet tiltar så opp mot dronningens kroning, en begivenhet både Peachum og Mackie Kniven vil utnytte.

[ Disse opptakene fra 1969 lå gjemt i en kjeller i 50 år. Nå slår de hardere enn noensinne (+) ]

Med utgangspunkt i 1920- og -30-tallets finansielle og sosiale kollaps, undersøker Lid hvordan dette og den underliggende apokalypsefrykten kan overføres til vår egen tid, til Norge. Rammefortellingen og persongalleriet er beholdt, også til dels sangene og musikken, fint framført av det store bandet under Svenn Erik Kristoffersens ledelse. Men det øvrige er dekonstruert inn i en svir av en satirisk kritikk der moderne teknologi, overvåkingssamfunnet, privatisering, utbytting, radikalisering og ensomme, «misforståtte» menn bare er noen av hoggestabbene. Her vil absolutt ingen hverandre noe godt, kanskje med unntak av sexdukken? Hun er som alle kvinnene i stykket en hore, en betegnelse som Lid har beholdt fra stykkets grove sjargong, eller dagens skolegårder. Hun er også den Mackie Kniven (Kristoffer Nilsen) tyr til når han flykter. Det han ikke vet er at hun er et redskap for herr og fru Peachums (Pål Christian Eggen og Mimmi Tamba) utspekulerte plan. Mackie Kniven som en amoralsk, sexavhengig Peer Gynt-skikkelse i spissen fører handlingen og aktørene inn i et norsk landskap der allemannsretten står for fall, der landet og naturen privatiseres og alt er til salgs, mens stadig flere faller utenfor. Menn på landsbygda tiltrekkes av høyresiden, blir en del av «incel»-kulturen og agerer som nettroll. Dumskapen får regjere og kun de mest rasjonelle, som Polly (Kjersti Dalseide), overlever.

Forestillingen er et visuelt mesterverk viklet inn i handlingen. Scenografiens storslagne og mosegrodde modell av en Vy-buss som havarert stikker halvveis opp fra bakken, blir som et monument over en katastrofe i en nær framtid. «Buss for tog» lyser fortsatt på fronten, men samfunnsstrukturene er smadret og illustrert gjennom noe som halvt minner om en relikvie fra «Mad Max: Fury Road», en film hvis handling faktisk ikke er så fjernt fra Tore Vagn Lids «Tolvskillingsoperaen»-visjon.

De fleste av de mange innfallene og provokasjonene i stykket ligger det en mening bak, men når Lid nærmest ut av det blå legger inn en overraskende eksplosiv referanse til 22. juli, blir det bare spekulativt. Lid skapte den svært velfunderte forestillingen «03:08:38 – tilstander av unntak», en dokumentarisk kunstutforskning av tiden terroristen brukte på å utføre angrepet 22. juli. Siden Lid derfor vet hva han holder på med, kan man i sammenhengen ikke se «Tolvskillingsoperaen»s 22. juli-referanse som noe annet enn et overspent oppgulp som i verste fall vil virke traumatiserende på enkelte. At den kommer relativt tidlig i stykket, blir uansett en forstyrrende faktor som nærmest blir ødeleggende for den videre fortolkningen.

[ Kjente sanger får nye fasonger når Susanna tolker dem (+) ]

Stykket har brukt halvannet år fra prøvene begynte, til premieren. Koronaen satte det på vent, men at det nå får premiere rett oppunder en valgkamp der høyresidens oppgjør med 22. juli er under debatt og Senterpartiet kan bli tunga på vektskålen, er en tilfeldighet Tore Vagn Lid knapt kan ha forutsett. Eller er det sånn at det er blitt utviklet så mye underveis for å treffe tidsånden at ideene har vokst produksjonen over hodet? Oppsetningens politiske agenda blir uansett opp til noen hver å fintolke, problemene ligger først og fremst i at formidlingen og fortellergrepet føles overlesset og ufokusert.

Innlemmelsen av sexdukker som medspillere sammen med skuespillere er likevel blant de tingene som fungerer godt. Det understreker ikke bare vår tids mer eller mindre bevisste avhengighet av roboter, kunstig intelligens og interagerende teknologi man ikke helt forstår rekkevidden av. Dukkene utgjør også en filosofisk utforskning av moralske og etiske grenser, så vel innen kunsten og teatret som i det virkelige livet. I et samfunn der klasseforskjellene øker og utnyttelsen av de svakeste og fattige er blitt en storindustri i seg selv, representerer en sexdukke et enda rimelige alternativ i en brutal næringskjede, et «liv» uten stemme: «Kva er mishandling av ei dokke mot mishandling av eit menneske».

Lid bruker dukkene, både de menneskelignende og miniatyravatarene av persongalleriet som deler av forestillingen. De styres av skuespillerne og videofilmes bak et teppe på scenen mens skuespillerne går ut og inn. Der Tore Vagn Lid før har lyktes i å balansere uttrykkene, er det denne gangen skuespillerne som lider. Åpningen hvor de presenterer seg og orkesteret spiller opp er ren energi, i fint samspill med «Vaske-Bjørn», en rengjøringsrobot som er fortelleren i stykket, med Bjørn Sundquists stemme.

Men så er det som om forestillingen faller sammen og aktørene blir som rådville i møte med stykkets bruk av teknologi. Lid får fram poenget med at teatret er truet av teknologien, hvor skuespillere har grunn til å frykte at de blir overflødige og publikum er en uvesentlighet. For eksempel blir politimannens datter Lucy «spilt» av dukken. Men akkurat i denne «Tolvskillingsoperaen» blir savnet etter skuespillerne i sentrum nesten påtrengende til tider, og noen av de gode stemmene er regelrett skuslet bort i helheten.

[ – Åpenbart kommer jeg til å dø en dag, men musikken min kommer alltid til å leve (+) ]

Brecht var kritisk, men hjertelig, og det var aktører av kjøtt og blod som skulle få disse egenskapen fram i hans dramatikk. Akkurat det blir vi minnet på i høstens «Tolvskillingsoperaen», særlig i de partiene som løfter seg med Dalseides tilstedeværelse og sang, når Vetle Bergan med fin humor utfolder seg som politimester Brun, eller når en litt anonym Kristoffer Olsen i siste halvdel plutselig manifesterer en ulmende og farlig Mackie Kniven. Men da har vi allerede gått oss vill i et kratt av virkemidler.