Nye takter

– Jeg må alltid ha viljen min. Og det får jeg

I en alder av 23 har Fatumata Kamara allerede rukket å stå på Øya-scenen to ganger. I år blir tredje gangen, når hun skal underholde 1.000 sittende gjester på Øyas festivalalternativ.

– Jeg er ikke en humle selv om jeg ser ut som en i dag.

Kamara er artistnavnet, Fatumata Kamara er fødenavnet, men Fato er navnet hun selv går for. Dagsavisen møter henne ved Vår Frelsers Gravlund. Store svarte briller og en stor, knæsj gul ullgenser. Diva.

– Jeg har alltid visst at det er musikk jeg skal drive med, jeg har bare ikke visst hvordan det skulle skje, sier hun.

Onsdag 11. august skal hun på scenen i Tøyenparken. Hun er en del av programmet til konsertserien coac, som strekker seg over fire dager, med tre konserter hver kveld. Det er plass til 1.000 sittende publikummere per dag, fordelt på to kohorter.

Nervøs stamgjest

– Øya is a bad bitch, sier Kamara.

Hun er takknemlig for å kunne spille igjen, og håper Øyafestivalen booker henne hvert eneste år. Så langt er det ønsket faktisk i ferd med å gå i oppfyllelse. For i 2018 var hun på festivalscenen med Myra, i 2019 opptrådde hun selv og i 2020 sto hun klar før viruset kom og angrep. I år, på Øyas alternative festivalkonsept - Øya presenterer - får hun en hel times spilletid for et sultent publikum.

– Øya er Norges største festival, men så er de superflinke til å plukke opp nyetablerte artister og gi dem en plattform. Jeg elsker Øya og er kjempespent på å stå på scenen der igjen.

– Men blir du nervøs, da?

– Ja, under Bylarm i 2019 holdt jeg på å tisse på meg, men det kommer til et punkt hvor jeg er så nervøs at jeg ikke reagerer lenger.

Kamaras instinktive reaksjon på nervøsiteten er å bli stille. Det er vanskelig å se for seg etter dagens møte.

– Jeg snakker jo hele tiden, så folk begynner å spørre om det går bra med meg.

Men det gjør det. At hun er nervøs betyr bare at hun bryr seg om det hun gjør, forteller Kamara. Det er gode nerver.

– Hvis jeg begynte å gjøre dette kun for pengene for eksempel, så gjør jeg det ikke av riktig grunn lenger.

Fatumata Kamara. Artist.

Research for egen karriere

I 2019 begynte Kamara å markere seg som artist på det norske markedet. Bylarm og NRK Urørt ga henne det løftet hun trengte. Men veien dit tar hun selv æren for. Som 16 åring satt hun hjemme i Bergen og googlet ting som: «how to make it in the music industry». Hun fulgte med på artister hun så opp til, og forsøkte å finne ut hvem de jobbet for.

– Det er de som er viktige. Aurora kan ikke gi meg jobb, men managementet hennes kan det.

Og mens vi er inne på Aurora, en artist Kamara har stor sans for.

– Hun er som en alv. Jeg føler på en måte at hun ikke er et ekte menneske, er du enig? Hvis hun skjærer seg, kommer hun til å blø alvestøv?

Hehe, vel. Det er ikke første gang i løpet av vår så langt korte prat at Kamara bryter ut og engasjert begynner å snakke om noe helt annet. Men tilbake til poenget.

– Jeg fant ut at Aurora var med i «Made Management», så jeg sendte dem en demo i 2016, den gikk gjennom, og nå er jeg her.

Må få viljen sin

Kamara er født i Sierra Leone og oppvokst i Bergen, nesten som enebarn. Etter 11 år kom minstemann på plass, og Kamara fikk en lillebror.

– Han liker å spille fortnite og jeg liker astrologi og stjernetegn. Han sier til mamma at jeg skremmer ham. Han er søt.

I mars i år slapp hun sin første EP.

– Selv om jeg ikke har holdt på så lenge så føler jeg meg allerede veldig gammel.

– Hvor gammel er du, egentlig?

– Folk tror enten at jeg er 35 eller 15, men jeg er 23.

Godt ispedd engelske ord og setninger begynner hun å mimre tilbake til der det hele begynte: Bergen.

– Jeg har hørt historien om den randome servitøren som sang på jobb og så var det tilfeldigvis en kjent musikkmanager som hørte henne og ga henne kontrakt på stedet.

Kamara stopper opp og humrer av tanken.

– Vel, sånn var det i hvert fall ikke for meg. Men hvis jeg har lyst til noe, så kommer det til å skje, for jeg alltid ha viljen min. Og det får jeg. Det handler bare om at jeg ikke stopper opp eller gir meg, og det er derfor jeg har en musikkarriere.

Impulsiv og skallet

Målet var å få et management før hun gikk ut av videregående skole. Det fikk hun. Men det hadde sin pris. Tredjeklasse måtte hun gå om igjen. Studio kom først, og ble en god skulkegrunn. Sakte, men sikkert begynte ballen å trille for for den unge bergenseren. I 2018 flyttet hun til Oslo og etter kort tid kom hun seg av gårde på turné med Regina Tucker, aka Myra, som hun kjente fra før av. Så kom Lars Vaular og spurte om hun ikke ville synge på låtene hans.

– Jeg begynte å få betalt for å gjøre det jeg elsker.

Vi blir avbrutt. Kamara spotter en gjeng med vektere på bussholdeplassen og klarer ikke å dy seg.

– Ånei! Jeg håper ingen blir tatt. Jeg får grøsninger når jeg ser dem.

Sammen krysser vi fingrene for de som skal ta 37-bussen en mandags morgen. Så kommer vi tilbake til 2018, da Kamara flyttet til Oslo.

– Jeg skinnet meg. Jeg var lei håret mitt.

Hun ser på meg og bryter ut i latter.

– Hele den sommeren så jeg ut som et egg.

Det er vanskelig å tro at Kamara er så sliten som hun ga uttrykk for da hun tuslet mot meg fra inngangsdøren sin.

– Jeg tror jeg har ADHD, jeg skal faktisk på utredning snart. Hvis jeg får en impuls, så må jeg gjøre det, hvis ikke tror jeg at jeg kommer til å dø.

Kamara gir endelig ut sin første EP, etter å ha blitt utropt til en av landets mest lovende artister i 2020.

Å bli husket for musikken

Musikk er alt for Kamara. Hun elsker melodier, som ofte får henne til å mimre tilbake til et spesifikt øyeblikk i livet. Magi, kaller hun det. Selv ønsker hun å bli husket for musikken sin.

– Åpenbart kommer jeg til å dø en dag, men musikken min kommer alltid til å leve. Uansett om jeg er superkjent eller ikke, så kommer det alltid til å være noen som kan høre på musikken min, selv når jeg ikke er her lenger, og det synes jeg er betryggende.

Kamara stopper opp litt og slenger ut: You know what I mean? Men denne gangen lar vi oss ikke avbryte av distraksjonene langs Ullevålsveien.

– Jeg har en irrasjonell frykt for å dø også vet ingen at jeg har eksistert. Det er ikke på en narsissistisk måte, det er bare jeg som tenker over hvor mange vakre mennesker som har levd, som har en historie og en stemme som vi aldri kommer til å vite noe om.

Beyonce. Hun har en låt Kamara relaterer seg veldig til, som handler om nettopp det. Men hva heter den igjen?

– Hun kommer til å få bot i dag. Ooooh. Hun gikk på bussen! Alle sammen løp ut.

Kamara synger hele setningen. Etter å ha pratet med henne en halvtimes tid har jeg notert meg at hun kan lage sanger ut av det meste.

– Der ser du. ADHD.

Tilbake til Beyonce. «I Was Here», heter låta.

– Det budskapet relaterer jeg sykt mye til. Det er akkurat det jeg vil - bli husket, men ikke på en egoistisk måte. Jeg har bare lyst til å bidra med noe.

Kamara vil at folk som lytter til musikken hennes skal få akkurat det de vil ut av den. Ofte får man sin egne personlige relasjon til og oppfatning av en låt. Så danner man egne minner knyttet til akkurat den låta.

– Alle kan ha sin egen tolkning. Jeg føler at når jeg har sluppet en låt så tilhører den ikke bare meg lenger.

Økonomi i pandemi

Å være nyetablert artist i en pandemi har ikke bare vært enkelt for Kamara. De siste årene har hun jobbet på Dattera til Hagen ved siden av artistkarrieren, men også det arbeidet ble preget av viruset, og Kamara havnet i en økonomisk sårbar situasjon.

– Folk tror at artister er rike, men det siste året har det vært ekstra vanskelig fordi alt av planlagte inntektskilder røk. Jeg gikk fra å få godt betalt for å opptre på festivaler til å kutte ned 90 prosent av budsjettet og gjøre to strømmekonserter.

Viruset har herja med artistene, med andre ord. Men det skjer for en grunn, velger Kamara å tro.

– Jeg synes synd på artister fra land hvor de allerede er underbetalt, som i tillegg ikke har fått noen støtteordninger. I Norge kan du i hvert fall søke om støtte og erstatning, sier hun.

Og det har hun og teamet hennes gjort. Og derfor har det gått bra.

– Jeg har vært NAV-er i et halvt år, men jeg har klart meg fint.

Nynorskdaddy Ivar Aasen

Kamara bor i kollektiv med fire andre og har Vår Frelsers Gravlund som nærmeste nabo. Hun elsker gravlunden. Der går hun tur, har piknik med venner og leter etter begravde kjendiser.

– Jeg har funnet Ivar Aasen!

– Har du et spesielt forhold til Ivar Aasen?

– Absolutt ikke, men jeg vet at han er kjent. Tror du jeg også kan begraves der en dag? Jeg skal ringe Oslo og si: Hei, Oslo, når jeg dør vil jeg begraves rett ved siden av Ivar Aasen. Det er øverst på ønskelista mi. Vent, er ikke Henrik Ibsen begravd der også?

– Jo. Og Aasen er kjent, ja. Vet du for hva?

– Er ikke han sånn nynorskdaddy? Det er hans feil at vi har nynorsk.

Vi har kommet oss bort til Gravlunden. Til graven til Ivar Aasen, faktisk.

Fatumata Kamara. Artist.

Kamara begynner å synge igjen, «Some spirits are gonna attack me».

– Mamma pleide alltid å si til meg at jeg ikke skal gå på gresset på gravlunder, for da kommer åndene og tar meg. Jeg er ikke overtroisk, men jeg vil ikke fornærme noen spøkelser. De er naboene mine og vet hvor jeg bor.

Hun veiver med armene og vender blikket mot Aasen.

– Hei, Ivar! Hei bestie!

– Jeg tror jeg hadde tisset på meg hvis Ivar Aasen sto i gangen min når jeg sto opp på natten for å gå på do. Uff, jeg har sett altfor mange skrekkfilmer. Jeg ser dem alene og angrer med en gang.

Sjeldent har en tur på gravlunden vært fylt med så mange latterkramper.

Astrologi - magi?

Allerede i november i år skal Kamara spille sin første internasjonale konsert. Denne gangen på Island og det hun kaller deres svar på norske Bylarm. Hadde det vært opp til Kamara selv hadde hun spilt i utlandet ofte. Målet hennes er å nå et internasjonalt publikum. Og det største målet er Coachella.

– Jeg gleder meg til det, for det kommer til å skje, jeg bare vet ikke helt når enda.

Kamaras fremtidsplaner får oss til å prate om spiritualisme og astrologi.

– I går var det supermåne og en stor dag i astrologien. Jeg pleier alltid å manifestere ønskene mine når det er supermåne. Da skriver jeg det ned og brenner arket. Alt jeg noen gang har manifestert har skjedd.

– Å? Er det sant? Hva da for eksempel?

– Jeg skrev Øya en gang, og fikk viljen min.

– Så hva skrev du i går da?

– Coachella 2025.

Kamera brøler ut i en ny latterkrampe.

– Jeg bare manifesterer ting, jobber mot det og er en god person. Da får jeg viljen min.

Kamara sang på Øyafestivalen første gang da Myra innlemmet henne i koret på sin konsert i 2018.

Å sette tydelige grenser

En ting Kamara har lært seg, er å klare å si nei. Hun er blitt flink til å si ifra, og gjør ikke ting hun ikke interesserer seg for. Hun gjør heller ingen tjenester bare for å gjøre det.

– Det er så mye man kan ta på seg ved å si for mye ja og ikke sette grenser. Så blir man utbrent fordi man skal tilfredsstille alle, istedenfor å konsentrere seg om å gjøre seg selv glad.

Så lenge teamet er fornøyd, er Kamara også fornøyd. Men hun setter grenser også for dem. Spesielt når det gjelder avtaler med presse.

– Hvis et intervju ikke gir meg noe, så sier jeg ikke ja til det. Jeg er veldig bestemt og faller ikke for gruppepress.

En kan altså ikke tvinge henne til å gjøre noe hun ikke vil.

– Jeg er superegoistisk, men jeg er en god venn, det er ikke det det går på. Jeg bare gjør ikke ting som ikke gir meg glede og verdi.

Kamara er komfortabel med den hun er, og aksepterer seg selv uansett.

– Man kan alltid utvikle seg, men jeg lever for meg, omringes bare av folk som gir meg glede og har ikke tid til å komprimere livet mitt. Mamma har ikke båret meg i magen i ni måneder for at noen andre skal få gjøre meg miserabel.

Tildeles feil sjanger

Popmusikk er sjangeren Kamara går under. Det er også sjangeren hun elsker, og som hun ønsker å assosieres med.

– Jeg går veldig aktivt ut og sier at jeg lager popmusikk, fordi jeg opplever at svarte artister alltid blir plassert i én sjanger: urban.

«En blanding av svart musikk, soul, jazz og funk», har Kamara lest om sin egen musikk.

– Jeg lager verken jazz eller funk. Har du hørt meg bruke de tonene? De hadde aldri gitt en hvit artist en sjanger hun eller han ikke tilhører.

Dette vekker et engasjement i Kamara. Hun har gitt tydelig beskjed til managementet sitt at hun ikke ønsker å bli beskrevet med stikkord som soul, jazz og funk.

– Det er ikke fordi jeg ikke vil assosieres med det, det er bare det at det ikke stemmer. De prøver å plassere meg i en annen boks på grunn av hudfargen min.

Men Kamara har ikke noe problem med å sette folk på plass. Selv opplever hun at rasismen smyger seg inn med små, «sneaky» og ignorante kommentarer, som eksemplene hun allerede har nevnt.

– Det samme gjelder for kvinnelige artister, som ofte får uinteressante spørsmål som ikke har noe med musikken vår å gjøre, og som ikke mannlige artister får.