Parnasset er ikke et privilegert sted

PROSA

Liv Køltzow: «Dagbøker i utvalg 1964 - 2008»

Hans Petter Blad og Kaja Schjerven Mollerin (red.)

Aschehoug

«Husmor hel tid, forfatter halv tid. Det holder jo ikke!» er Liv Køltzows ironiske oppsummering av eget liv i året 1979. Da har hun markert seg med romanen «Historien om Eli», og skal straks gi ut «Løp, mann». Hun bor i rekkehus på Østerås, hun er skilt fra Espen Haavardsholm og gift på nytt med lyriker og universitetslektor Kjell Heggelund (1936 -2017). Nå har Liv Køltzow valgt å publisere sine dagbøker, eller mer presist et utvalg av dem, redigert av Hans Petter Blad og Kaja Schjerven Mollerin. Sammenlagt er det blitt nær 500 sider, inkludert en avsluttende samtale med forfatteren og noen forklarende tillegg til hvert kapitel.

Det umiddelbart slående for enhver som har kjennskap til Liv Køltzows bøker er gjenkjennelse. Å lese dagbøkene er som å vandre i et parallelt landskap til romanene. Bare friere, mer umiddelbart og helt uten disposisjon og komposisjon. Liv Køltzows romaner er ikke biografiske, men temaer som livsvalg, personlig frihet, kvinnekamp og en reflektert holdning til samfunnet flyter gjennom notatene. Den observerende Køltzow trer fram allerede i debutnovellene «Øyet i treet» fra 1970. Dagbøkene viser også baksidene, tvilen og sjelekvalene, trettheten og omarbeidelsene, de lange stundene, dagene og ukene uten skriving. Det er ikke muntert i skrivestua.

[ Da Liv Køltzow fikk vite at hun hadde Parkinsons, ble hun rasende ]

Men til tider inntreffer en type euforisk glede når alt flyter og romanen har satt seg, den trer fram og den skrivende ser at den er bra, ja, rett og slett god. Så god at den blir nominert til Nordisk råds litteraturpris. Det skjedde første gang i 1987 med romanen «Hvem har ditt ansikt». Da vant kollega Dag Solstad med «Roman 1987». Hun ble nominert også i 2002 for «Det avbrutte bildet». Etter hvert ble det priser, ganske mange. Hun fikk Brageprisen for «Verden forsvinner» fra 1997, og hun fikk priser og stor oppmerksomhet for den fine biografien «Den unge Amalie Skram. Et portrett fra det nittende århundre». Den siste romanen, «Melding til alle reisende» fra 2015 var skrevet i en periode da Liv Køltzow hadde langt fremskreden Parkinson. Også den fikk en strålende mottakelse.

Noe av det gledeligste ved å lese Liv Køltzows dagboksnotater er de mange fine naturbeskrivelsene. Nesten ikke en dag uten at forfatteren lar seg friste til å male fram rosafargede skyer, skumringslys eller gleden over snø og skigåing. Den reflekterte, ettertenksomme og kloke Liv Køltzow står fram i disse notatene som en tvers gjennom norsk sjel med sterk naturfølelse.

Men det er ikke naturen eller vårt daglige overflateliv som er Køltzows anliggende. Det hun kaller den «tilfeldige varianten av menneskenes liv». Nei, hun er opphengt i de mer subtile problemene og finessene, hun vil peke på forskjellene mellom et reflektert og et ureflektert liv, skriver hun i notatene, der hun trekker fram sine kolleger i den etter hvert berømte Profil-kretsen, og krediterer dem for at det viktigste lærte hun av dem.

Hun traff Espen Haavardsholm som 19-åring, på Blindern. Takket være ham kom hun inn i kretsen av unge, radikale forfattere der Dag Solstad utvilsomt var stjerna. En kollega hun fortsatte å ha et nært forhold til gjennom alle år. Han opptrer med jevne mellom i dagbokas som D.S.

[ «Den siste overlevende er død»: Fint om forbindelseslinjer (+) ]

En liten skuffelse ved å lese «Dagbøkene» er det manglende innsynet, eller fortellingen om tiden i Profil-kretsen. Men Liv Køltzow, som giftet seg med Espen Haavardsholm i 1966, fikk sønnen Dag, og skilte seg i 1973, førte ikke dagbok i denne perioden. Det skal imidlertid sies at disse forfatterne, som snart utgjorde eliten i norsk litteratur, mer eller mindre indirekte opptrer på sidene i dagbøkene. Det er sammenkomster, fødselsdager, prisutdelinger og opplesninger, og Liv Køltzow deltar mer eller mindre begeistret. Hun framstår ikke som noen sosial løvinne, hun lengter hele tiden etter stillhet og ro. Noen ganger får hun denne roen under ekteparet Køltzow/Heggelunds utallige reiser ut i verden.

Det er ikke uproblematisk å offentliggjøre private notater, som også omhandler en ektefelle som er død. Kjell Heggelund døde i 2017. I en samtale til slutt i boka innrømmer Liv Køltzow at noen vil betrakte dette som uetisk. Men ikke hun. Hun understreker at de levde sammen i 35 år. En heftig kjærlighet de første årene, men offer for slitasje som de fleste forhold. - Vi hatet ikke hverandre, sier hun i samtalen. Men vi reiste jorda rundt uten å kysse hverandre!

Slik forholdet framstår i det utvalget som er gjort, oppleves det ikke utleverende. Uoverensstemmelser og uenigheter antydes, som når Liv Køltzow nok må innrømme at Kjell Heggelund ikke var noen stor tilhenger av at menn burde skrelle poteter. På det litterært-intellektuelle plan var de mer å betrakte som tvillingsjeler.

[ Etter krigen diktet hun i ensomhet om savn og fellesskap (+) ]

Det som sitter igjen i leseren etter å ha vært gjennom disse nær 500 sidene er en stor ømhet for den unge Liv Køltzow som frimodig skriver at «familien tror jeg er snill og ukomplisert. Men egentlig er jeg komplisert til tusen. Sterkt inntrykk gjør også de stadige tilbakefallene med tvil, uro og mørk fortvilelse, og naturligvis notatene fra de siste årene med den alvorlige diagnosen Parkinson, og kampen for et fortsatt liv som skrivende.

Som berømt og anerkjent forfatter framstår Liv Køltzow som privilegert, men «Dagbøker i utvalg» gir et usminket portrett av forfatterlivets svært lite glamorøse sider. En roman ristes ikke ut av ermet, den kan trenge opptil fem års modningstid. Det har svært mange av Liv Køltzows romaner trengt.