«When will people meet again» sang Siril Malmedal Hauge med bandet sitt på en av de mange fineste konsertene på årets Kongsbergjazz. «When will it be the same again» fortsatte hun i sangen som heter «When Will». Det er ikke helt det samme som før å være tilbake på jazzfestival i 2021, men det gir en følelse av at det gode, gamle livet kan være på vei tilbake.
Programmet på Kongsberg Jazzfestival er så omfattende at man ikke skulle tro at det fortsatt er en pandemi på gang. Likevel er mye annerledes enn festivalvenner er vant til. Det er en slående kontrast mellom hvordan smittevernet blir praktisert i konsertlokalene, og hvordan det festes ute på byen i de alminnelige serveringslokalene som ikke har noe med jazzfestivalen å gjøre. Dette minner igjen oss om at det har vært strengere krav til kulturlivet enn noen andre arenaer det siste året. Vi får håpe folk snart får møtes igjen på ordentlig på konserter også.
Et viktig aspekt av festivalkulturen går tapt når de sosiale møteplassene er borte, når man ikke vet hvor man skal gå for å snakke sammen om opplevelsene etter konsertene. På den andre siden har det absolutt sine fordeler å måtte sitte stille og konsentrert på klubbkonserter, vite at man har en tilvist plass mange gjerne skulle overtatt, og bare av den grunn være der helt til konsertene er slutt. Heldigvis har man sjelden lyst til å gå uansett.
[ Håkon Kornstad på Kongsberg - en herlig blanding av alt vi liker ]
Hver kveld av jazzfestivalen hadde sin unike hovedkonsert i Kongsberg Musikkteater. Vi har allerede omtalt Håkon Kornstads storslåtte åpningsforestilling «Mid-Atlantic»., Det skulle bli mer på samme høye nivå.
Kvelden etter sto Nils Petter Molvær på scenen igjen etter sin alvorlige koronasykdom i fjor. «Frameworks» er et storslått bestillingsverk, med hele Molværs spekter fra sarte stemninger til mer høylytte stunder. Det kan virke som Molvær foreløpig spiller litt mindre selv enn vanlig, men tonen i trompeten er intakt. Han har Harpreet Bansal på fiolin ved siden av seg, som legger en ny, nydelig dimensjon til Molværs kjente lydflater, og et stort band som alle gjør sitt for helheten.
[ Nils Petter Molvær var gjennom koronahelvetet ]
Arild Andersens 75-års jubileumskonsert var en annerledes, men like fin opplevelse. Vi tør knapt tenke oss hvilken feiring man kunne stelt i stand med å samle så mange som mulig av dem bassisten har spilt med i årenes løp. I stedet har han selv satt sammen et nytt band, med saksofonisten Trygve Seim (som han aldri har spilt med før), Thomas Strønen på trommer, og de to stjernegitaristene Joje Wadenius og Frode Alnæs. Disse to satt der på venstresiden og var Knoll og Tott i konserten. De så ut som de koste seg glugg i hjel, mens Seim på sin side bidro med utsøkt følsom melodiøsitet. Og i midten, selvfølgelig Andersen selv, med det mesterlige basspillet som har gjort ham til en legende i sin egen levetid. Denne besetningen må flere få oppleve.
Den siste av disse store konsertene kom fra Martin Horntveth, kjent som trommeslager i Jaga Jazzist, der det imidlertid er broren Lars som skriver det meste av musikken. Martin på sin side lager ellers mye filmmusikk. Det kan vi høre når han her kom med et band på ni mann og én kvinne, men det er til gjengjeld Hanna Paulsberg. Det storslåtte panoramaet i musikken er gjenkjennelig fra Jaga Jazzist, men her lekes det med enda flere populære sjangere. Bandet var stilt opp demokratisk i en halvsirkel bakfra, slik at plassen foran på scenen var tom. Martin Horntvedt sto selv bak to store congatrommer og ledet bandet med entusiastisk innlevelse, på en måte som minnet om mambokongen Tito Puente. Dette var stort, både i format og innhold, og bør i likhet med de andre spesialkonsertene komme tilbake i levende live på flere scener. Heldigvis er det vanlig at vellykkede bestillingsverk får et godt liv videre på andre festivaler, og på plater.
Også Marius Neset skulle vært på Kongsberg med et stort nytt verk, men dette involverte så mange utenlandske musikere at det er satt på vent. I stedet fikk vi oppleve Neset i fri utfoldelse alene med saksofonen i en god time, som en bekreftelse på at denne mannen kan gjøre det meste.
Også i et mindre, men kunstnerisk stort format fikk vi høre Maria Kannegaard Trio, med Ole Morten Vågan på bass og Thomas Strønen på trommer igjen. De lagde et av fjoråret mest skamroste album med «Sand i en vik». Kannegaard har en god forhistorie på Kongsberg, siden hun vant festivalens store jazzpris i 2010, og kom tilbake for en konsert året etter som ble gitt ut på plata «Live At Kongsberg And Trondheim Jazzfestival».
Mange av sporene på «Sand i en vik» er så fengende at de kunne vært popmusikk, men på konserten går musikken sine egne veier, og mye lenger enn originalene. Noen helt nye nummer er det også plass til, framført med dristighet og følsomhet i alle ledd. Dette er et av Norges beste band, uansett sjanger, i 2021 også.
[ Er Maria Kannegaard Trios "Sand i en vik" årets fineste jazzplate? Eller fineste plate? ]
Konserten med Maria Kannegård Trio begynte uvanlig tidlig på dagen for en så stor begivenhet, kl. 13 lørdag formiddag. Kanskje fordi Ole Morten Vågan også spilte bass på en konsert med gitaristen Lage Lund klokka 19 (det nærmeste vi kom den gamle følelsen av ordentlig jazzklubb denne gangen) og Martin Horntveths «Polaroid» klokka 22. Dette må sies å ha vært et hederlig dagsverk fra den kanten. Det blir dessverre ikke plass til å nevne alle musikerne som har vært med på alle disse konsertene, men uten dem stopper jazzen. Vi skal bare at man alltid må få med seg minst en time avant garde-musikk på Kongsberg. I år ble det Kristin Andersen Høvin som ble en hel skog alene (min tolkning) med trompet og fløyter, og Vilde (Sandve Alnæs) og Inga (Margrete Aas) som manet fram helt egne stemninger på fiolin og kontrabass.
Kongsbergs store jazzpris på 200.000 kroner, og flere oppdrag på neste års festival, gikk til Anja Lauvdal, kjent fra grupper som Moskus, Broen og Finity, og musikalsk leder for den store Joni Mitchell-hyllesten som har gått sin seiersgang på festivaler landet rundt. Hun var en av dem som undertegnet oppropet mot at Kongsberg Gruppen er sponsor for jazzfestivalen, men som samtidig sa fra om at det går an å protestere uten å boikotte festivalen. I et innlegg på sin Facebook-profil takket hun for prisen, lovpriste Kongsbergs musikkprofil, minnet om problemstillingene, men gjentok sin oppfordring om en avpolarisering av denne debatten. Da kan vi se fram til å høre henne, og mange andre, på en forhåpentligvis restriksjonsfri Kongsberg Jazzfestival neste år.
