Kultur

Sirkus «Sløserikommisjonen»: De på scenen har det morsommere enn oss i salen

«Sløserikommisjonen del 2» er enda et innlegg i en pågående og noe uoversiktlig scenekunstdebatt som nå har kjørt seg helt fast.

3

«Sløserikommisjonen del 2 – Viken»

Idé og konseptutvikling: Morten Traavik

Med: Morten Traavik, Are Søberg, Julian Blaue, Cornelius Jakhelln, Shabana Rehman, Kammerkoret NOVA m.fl.

Drammens Teater

Selv om teatervåren ble stillere enn ønsket, var det allikevel ikke stille på alle fronter. På nettet gikk nemlig scenekunstdebatten varm. I mars stod den inntil da anonyme Facebookprofilen Sløseriombudsmannen frem. Sløseriombudsmannen (som heter Are Søberg) hadde da over lengre tid gått til angrep på en rekke yrkesgrupper, tiltak og institusjoner i samfunnet som han mener staten sløser penger på. Det gjør han for øvrig fortsatt, men nå vet vi i alle fall hvem han er. Han og hans følgere på Facebook har særlig hetset, latterliggjort og hengt ut det frie scenekunstfeltet, og flere kunstnere sier de har følt seg truet. Debatten om Sløseriombudsmannens påvirkningskraft, om den statlige finansieringen av fri scenekunst og om hvor mye scenekunstnere egentlig skal tåle er en komplisert, hissig og vond debatt. Og den er langt fra over.

Stort enklere har det heller ikke blitt av at scenekunstner Morten Traavik vinteren 2020 innledet et samarbeid med Are Søberg som bl.a. har resultert i to teaterforestillinger. Den første hadde en forsinket premiere i Teatergarasjen i Bergen i mai i år, den andre ser nå dagens lys under den nye kulturpolitiske arenaen Kulturytring Drammen. Det er under sterk kritikk at både Teatergarasjen og Kulturytring Drammen har gitt rom for å vise Traaviks «Sløserikommisjonen» del 1 og 2. Både Norske Dansekunstnere og Danse og Teatersentrum har trukket sin deltagelse i årets Kulturytring Drammen fordi Traavik/Søberg er med.

Jeg så ikke del 1 av denne produksjonen i Bergen, men så vidt jeg kan forstå, var det ikke nødvendigvis noe banebrytende eller oppklarende som skjedde der. Det skjer for øvrig heller ikke i del 2, hvor vi blant annet får treffe noen av Sløseriombudsmannens følgere som tolker fritt utvalgte norske samtidskunstverk gjennom dans. Men aller først får vi høre hva denne forestillingens mål er, nemlig å avvikle Kulturrådet som institusjon, med mindre Are Søberg selv blir ansatt der. Denne gangen er det nemlig forestillingens siktemål å komme til en slags konklusjon på det forrige forestilling ville diskutere. Konklusjonen er altså at Kulturrådet må legges ned. Bare synd at det er de som finansierer «Sløserikommisjonen del 2», da, og at avstemmingen som vi i publikum blir lovet at vi skal få gjøre over den eventuelle nedleggingen aldri blir noe av.

Rammen for forestillingen er som sist talkshow-aktig. De store, lyssatte bokstavene som danner ordet «SLØSERI» i på scenen gir også en fornemmelse av sirkus, mens den litt trashy og overlessede scenedekoren får meg til å tenke på en søppelhaug. Vi får se ulike innslag med etablerte kunstnere som forfatteren Cornelius Jakhelln og scenekunstneren Julian Blaue, og vi får høre vakker sang av kammerkoret NOVA. I sum er det altfor mye prat, litt sang og spill, mye øredøvende musikk fra husbandet Årabrot, og så er det de dansende følgerne til Sløseriombudsmannen som nærmest fryder seg over å endelig ha fått sine etterlengtede femten minutter med «berømmelse». Og sikkert synes det er litt gøy å drite ut samtidskunsten på direkten mens de får penger for det. Are Søberg ser mest ut som en litt grå og kjedelig hvem som helst, mens Traavik kler sin militære outfit og røde leppestift ganske godt. Det virker som om de på scenen har det morsommere enn jeg har det i salen.

For som kunstnerisk helhet er det sånn passe underholdende og ikke spesielt provoserende. Kanskje har debatten pågått for lenge og argumentene er de samme som de hele tiden har vært. Eller kanskje er det slik at det hele tiden ligger en dobbelthet i dette prosjektet fra Traaviks side som gjør at vi ikke helt vet hvor han har sympatien, hvem han egentlig leker med. Som i sin tur gjør forestillingen vanskelig å gripe an. Beskyldningene om at Traavik gjennom sitt samarbeid med Søberg går i seng med fienden, har haglet, og hvem som lurer hvem i denne saken henger for min del fortsatt litt i løse luften. Forestillingen ser ellers sitt snitt til å tøyse litt med kunstnerne som boikotter arrangementet, og det var jo som forventet. Raljering med samtidskunsten er antagelig like gammel som kunsten selv, og denne forestillingen gjør i grunn ikke noen forskjell i den pågående debatten med det frie kunstmiljøet.

Det virker som om Traavik/Søberg og det frie scenekunstfeltet nå befinner seg i en spiral av stadig nye provokasjoner/boikott/sinne/frustrasjoner. Jeg lurer veldig på hva som kommer ut av denne debatten. Et konstruktivt mål ville jo vært å få debattklimaet på Facebooksider á la Sløseriombudsmannen til å bli mindre aggressivt, mer romslig. Men da må de kanskje legge ned Internett, ikke Kulturrådet. Dessuten tror jeg Traavik & co har det helt fint med å skape litt røre, tråkke på noen ømme tær, lage sirkus. Så jeg tror nok ikke de gir seg med det første. I alle fall så lenge de får støtte fra Kulturrådet.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen