«Etter stillheten» viser den triste arven etter en dysfunksjonell familie

5

TEATER

«Etter stillheten»

Av Lars Norén

Regi Eirik Stubø

Med: Fridtjov Såheim, Kai Remlov, Liv Bernhoft Osa, Birgitte Larsen

Nationaltheatret

I dette stykket er den svenske dramatikeren og forfatteren Lars Norén på familiær grunn, men uten de opprivende og konfronterende virkemidlene som preget dramaene han skrev på begynnelsen av 1980-tallet. Likevel er det liten tvil om at Norén i «Etter stillheten» oppsøker den samme sønderknuste familien som han dissekerte med kjøkkenbenkskitten realisme i «Kaos er nabo til Gud» og «Natten er dagens mor», som hadde rot i hans egen oppvekst på et hotell i Skåne med en alkoholisert far og en kreftsyk mor. Men nå er tilnærmelsen mer avmålt og resignert, nærmest forsonende. Sinnslidelsene og malstrømmene av brutalitet og destruktivitet er henvist til de mørke krokene og i rommene som kanskje ikke lenger finnes.

Hotellet er heller ikke mer, men hjemstedet er likevel gjenkjennelig for den en gang forsømte og hundsede sønnen som møter faren og moren i minnene, drømmene og i sinnet, som virkelige skygger i den ubestemmelige tilstanden som stykket har sin tittel fra, etter stillheten. Selv tiden er abstrakt, og slik minner glir over i hverandre og falmer, blir referansen til henrettelsen av dødsdømte Caryl Chessman 2. mai 1960, som var et sentralt omdreiningspunkt i «Natten er dagens mor», en nøkkel også i «Etter stillheten». Det samme blir den fine bruken av musikk, klassiske stykker og tidfestet jazz.

[ Motorpsycho, fuzz og dans på Dansens Hus (+) ]

Ingmar Bergman oppsøkte på sine eldre dager igjen figurene Marianne og Johann i filmen «Saraband», og skapte på det viset en epilog til «Scener fra et ekteskap» som ble skrevet og laget 30 år før. Det er det samme suset over Lars Noréns valg om å skape en epilog, eller en tredje innsats, til «Kaos er nabo til Gud» og «Natten er dagens mor». Som hos Bergman blir heller ikke Noréns forsøk på forsoning en ubetinget suksess. Her handler det om et møte på den andre siden av døden, men det er livene de levde som preger dem alle og samtalene de fører. Disse er fragmenterte, uten alle de sementerende holdepunktene, men med ensomheten, frykten og den knugende volden liggende latent i skjøtene. Her ligger også kimen til den svarte humoren i stykket. Den kjennes som en lett eim i luften etter giftige oppgjør og psykisk og fysisk misbruk fra en annen tid, og som aldri kan luftes helt ut.

Dette stykket skulle opprinnelig hatt premiere på Nationaltheatret i fjor høst, men ble i likhet med alt annet skjøvet inn i det uvisse da koronapandemien stengte teatrene. I mellomtiden ble den svenske dramatikeren selv en del av den tragiske statistikken over personer som har dødd som følge av covid-19. Lars Norén døde 26. januar i år, og fikk med andre ord aldri selv oppleve uroppføringen av «Etter stillheten». I stedet bidrar vissheten om dramatikerens uventede bortgang til en enda sterkere klangbunn, om at vi har bare et liv, og det blir det vi gjør det til. I det ligger også forsoningen, eller i det minste ønsket om den. «Etter stillheten» blir et stillbilde av en familie hvis dysfunksjonelle arv er ødeleggende for dem som eventuelt er igjen, og for minnene som fortsatt gjør skyggene ugjennomtrengelige. En elegi over brutte livslinjer og tapte muligheter.

[ Lars Norén (1944 - 2021) var en av Nordens mest betydelige dramatikere ]

Regissør Eirik Stubø, som har arbeidet tett med Norén gjennom mange år og om ulike stykker, finleser denne teksten og iscenesetter den med små, men virkningsfulle fakter og nyanser. Arne Lygres oversettelse av den svenske teksten understreker den poetiske og berørende dialogen som dirrer i spennet mellom skuespillerne og publikum. Gjennom akkurat dette stykket, fullt av gjentakelser, lysende setninger og vektige antydninger, kan man knapt unngå å se slektskapet som finnes i de skjøre innsirklingene i Lygres egen dramatikk og Noréns når det er så finstemt som her. Scenen er tilsvarende fragmentarisk, så mørk at man ikke kan se hva man skal tenke, slås det fast. Bøker, LP-plater, alt som hadde betydning for sønnen og som ga tilværelsen andre farger enn det grå og mørke som dominerer tankene på barndommen, er borte. Likevel er det spor etter levd liv. Strødd rundt ligger bunker av manus, sammen med sammenkrøllede papirsider og en gammel skrivemaskin som ser like forlatt ut som de spartanske møblene.

Erlend Birkelands scenografi gir et fint bilde av det man kan tenke seg er tomrommet etter Lars Norén selv, men det er også i kombinasjon med de litt forgangne kostymene at dette blir et perfekt bilde på en fortelling der mange av sidene mangler og arkivene er like ufullstendige som tankesprangene. Fridtjov Såheim som sønnen er med sine små resignerte fakter og indre rastløshet et kraftsentrum i møtet med moren og faren, begge døde for lenge siden. Hatet hans er like sterkt, men ikke lenger vilt og fysisk. Kai Remlov som faren gir bitterheten og stakkarsligheten et ansikt, uforsonlig, og med ruinene av mishandling og overgrep liggende som et tynt ferniss over et loslitt ytre.

[ Denne forestillingen får man en stor klump i halsen av (+) ]

Liv Bernhoft Osa spiller på skyggene når hun skaper moren, også hun resignert i sykdom og selvhat over manglende evne til å følge sine innerste ønsker. Ut av skyggene kommer så andre historier og sannheter, båret fram av Kvinnen, spilt av Birgitte Larsen, og barnet, den viltre og ustyrlige Gutten (Bobo Hedin og Valdemar S. Johansen alternerer i rollen). I 11-åringens bilde ser den eldre gutten seg selv like sterkt som han ser seg selv i den gamle mannens higen etter makt og kontroll. Kvinnen og guttens tilstedeværelse er dypt gjenkjennelig i trioen, men gir andre innganger og åpner dører til fliker av et større ubehag, til avgjørende hendelser, ønsker og tanker som bidro til familiens mentale kollaps. Til syvende og sist er nettopp bildet av den unge moren og hennes avmålte, foraktfulle forhold til sønnen som utgjør vekten av den uendelige tristheten som hviler på Såheims skuldre.

En innspilt versjon av «Etter stillheten» hadde digital premiere i april. Anmeldelsen er basert på den fysiske premieren 3. juni.