4
TEATER
«Virvelvind»
Basert på Ane Bruns musikk
Regi: Nina Wester og Kristian Lykkeslet Strømskag
Med Sara Fellman, Kjersti Botn Sandal, Johanna Mørk, Bjørnar Lisether Teigen og Lars Melsæter Rydjord
Teatret Vårt
Ane Brun er en artist mange har et nært forhold til, og er dessuten en av Norges mest betydningsfulle internasjonale artister med et rikt register av sanger og uttrykk. Når Teatret Vårt i Molde bringer musikken hennes til scenen, har hun selv bearbeidet universet sitt til norsk. Det gir mersmak å møte henne med morsmålet som fundament.
Ane Brun er en av våre fineste låtskrivere og sangere innenfor et sjikt av popmusikken der lagene går dypere enn hos de fleste, men å skulle sette sammen et tjuetalls av hennes komposisjoner til en forestilling fra A til Å forsøker heldigvis ikke regissørene Nina Wester og Kristian Lykkeslet Strømskag, som også satte opp «Slåttekar i himmelen» i samarbeid med Det Norske Teatret.
Nina Wester som også har skrevet manus, har ofte har jobbet med det dokumentariske teatret. Det bærer denne forestillingen preg av på godt og vondt, i måten hun setter Bruns tekster inn i en sosialrealistisk ramme hvor fem individer fra ulike sosiale lag barker sammen på en fest som utarter i takt med alkoholkonsumet. De sceniske løsningene gjør imidlertid forestillingen noe ujevn, understreket av en litt kaotisk scene der alt fra det nasjonalromantiske maleriet «Lengsel» av Hans Dahl på bakveggen til et herjet toalett blir litt selvfølgelige understrekninger av tematikken.
[ Les Dagsavisens portrett med Ane Brun (+) ]
«Virvelvind» er en fyllefest der de fleste hemninger må gi slipp, et party av det slaget der folk sovner med hodet i kjøleskapet, velter bord så vodkaen spruter og spyr ned vasken mens de kommer med sine innerste betroelser og tanker rundt usikkerhet, savn og skammen med dem også sårheten og pasjonen hos de enkelte. Hva som feires er underordnet, men de fem vi følger kjenner ikke hverandre fra før, likevel oppstår det bånd av så ymse slag. Ane Bruns univers er gjenkjennelig, og hennes sanger blir utgangspunkt for en forestilling der handlingen spiller en langt mindre rolle enn de emosjonelle kreftene som kommer til overflaten.
Musikkteater og rene teaterkonserter bygget på mer og mindre folkekjære artister har vi sett mye av på norske scener de siste årene. For eksempel har vi på Oslo-scenene hatt teaterforestillinger basert på Stein Torleif Bjella og deLilllos, mens i Stavanger har vi hatt Tønes og denne vårens aktuelle Vamp-oppsetning. I denne sammenhengen står Ane Brun i en særstilling. Hun synger for det første på engelsk, og hun har base i Stockholm og på scener verden over. Men hun er opprinnelig fra Molde og har skrevet et par sanger på norsk tidligere, blant dem Amnesty-dediserte «Virvelvind» som har gitt stykket tittel. Brun på norsk ble dermed et naturlig valg for Teatret Vårt for en forestilling som denne.
[ Ane Bruns «How Beauty Holds The Hand Of Sorrow» er en stor opplevelse (+) ]
Teatersjef Kristian Lykkeslet Strømskag gikk den ekstra mila da han fikk Brun til å selv oversette tekstene på et større utvalg sanger til norsk, attpåtil dialekt. Det gir oppsetningen en forankring i noe nært og gjenkjennelig. De 17 låtene som har funnet veien til scenen blir følelsesmessige nedslag i en dramatisering som ikke så mye «gjenforteller» innholdet i låtene som den skaper assosiasjoner.
Westers dialog og handling mellom sangene er utarbeidet sammen med ensemblet, som består av Sara Fellman, Kjersti Botn Sandal, Johanna Mørk, Bjørnar Lisether Teigen og Lars Melsæter Rydjord. Særlig Fellman og Both Sandal står fram i kraft av framskutte roller og på grunn intensiteten i spill og vokal, og bidrar sterkt til at «Virvelvind» preges av de store sprangene. Det gjelder framfor alt stemningene og temaene som til enhver tid har gitt musikken til Ane Brun retning, det være seg ensomhet, medmenneskelighet eller retten til å elske hvem man vil uavhengig av kjønn.
Det er for øvrig ingen «greatest hits»-forestilling. Her er flere sanger hentet fra andrealbumet «A Temporary Dive», utgitt så tidlig som i 2005. En «En rosa sang» er for eksempel groovy gjenkjennelig tidlig i oppsetningen, idet festen starter, som «Song No 6», som for øvrig også ble utgitt som duett med Ron Sexsmith på «Duets».
[ Nancy Sinatra er popkultur på sitt beste (+) ]
Her er mer ukjente sanger som «Å tørre å elske», opprinnelig utgitt som «Daring To Love» på oppsamlingsalbumet «Rarities», mens et framtredende knippe saner er overraskende nok hentet fra 2020, hennes mest kreative år med hele to albumutgivelser. Dette er sanger som inneholder både levd liv og ordene man kanskje ikke tør si eller tenke før man har levd en stund. De norske tekstene framstår til dels mer direkte, mer renskårne og ikke redd for de store ordene, slik man opplever det med «Ta tak i me», den kraftfulle avslutningen på første akt sunget med et fandenivoldsk flir av Sara Fellman:
«Livet er på vranga/De e en kroppslig lengsel/I går glipp av/En dans i lyset/Et hjerte som brenner/Omstendighetan styre/Sett me i transe», heter det i den norske oversettelsen av «Take Hold On Me».
I originalversjonen går samme vers slik:
«My existence is screaming/it’s a physical feeling/of missing out/on dance and light/on electricity in my hands/on circumstance/a scent-filled trance».
[ Årabrots niende er en gotisk symfoni av inntrykk (+) ]
Et av de roligere høydepunktene mot slutten av første akt er ellers «Vi møttes i en soloppgang», den kanskje fineste låta fra fjorårets Ane Brun-album «How Beauty Holds The Hand Of Sorrow», der den heter «Song For Thrill And Tom». Den sangen igjen etterfølges av nettopp «Ta tak i me», opprinnelig fra fjorårets andre albumutgivelse, «After The Great Storm», som Dagsavisens anmelder slo fast at var et høydepunkt i Ane Bruns karriere. Slik blir «Virvelvind»-oppsetningen så fersk som den bare kan få blitt, og intensiteten ivaretas av skuespillerne og Simon Revolts musikalske arrangementer og bandet ledet av Sindre Klykken. Stykkets svakhet blir den innimellom noe intetsigende dialogen som binder det hele sammen, som gir dødpunkter mellom sangene.
Sangprestasjonene er noe sprikende, som de ofte er når et skuespillerensemble strekker seg mot musikalformatet. Sterkest er Fellman. Som sanger når hun de store registrene, særlig i forestillingshøydepunktet «Understrøm» («Undertow»). Også i denne oppsetningen har har hun et scenisk nærvær og en utstråling som gjør rollen hennes til et naturlig omdreiningspunkt. Og akkurat den sangen blir utgangspunktet for et samspill mellom henne og Kjersti Botn Sandal som slår gnister når det skal. Det blir nærmest en selvfølge at Fellman som stykkets indre motor tar for seg «Det startes alltid av én» («One») helt til slutt i stykket, men savnet blir en mer helhetlig intensitet som ville bidratt til at hun slapp å skape virvelvinden helt alene.
Spilles til 8. juni på Teatret Vårt i Molde og på turné.