Nye takter

Joni Mitchells «Archives vol. 1 - The Early Years (1963-1967)»: En skattkiste

Når vi neppe kommer til å høre flere nye sanger fra Joni Mitchell er det ekstra fint med en skattkiste som dette: Seks timer med opptak fra de første årene som håpefull visesanger, før hun begynte å lage plater på ordentlig.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 3

Joni Mitchell

«Archives vol. 1 - The Early Years (1963-1967)»

Joni Mitchell har dessverre sluttet å lage nye sanger, men hennes legendariske status vokser seg stadig større. Gamle album omtales med stadig større ærefrykt, og mange av de mindre kjente sangene fra disse oppgraderes til nye favoritter. Her i landet har en hyllestkonsert med nytolkninger av sangene hennes vært en suksess på flere jazzfestivaler de siste årene. Med anerkjennelsen større enn noensinne kommer den omfattende samlingen «Archives – Volume 1: The Early Years 1963 – 1967». Mitchell selv har omtalt de eldste sangene sine som «svært sårbare, i disse harde tider. De høres ut som en forhistorisk verden».

Joni Mitchell,KUL Anm Musikk B:«Archives vol. 1 – The Early Years (1963 – 1967)»
KUL Anm Musikk C:Rhino/Warner

Les også: Plateanmeldelse: Chrome Hill og I.P.A. (+)

En intern vits i mine egne gamle kretser handlet om å be håpefulle visesangere som sliter litt om å «spille «House Of The Rising Sun» og bli ferdig med det». Her er det «House Of The Rising Sun» Joni spiller først, og ennå er det rundt 100 gamle opptak igjen! Vi møter jenta fra Saskatoon, rundt 20 år gammel, på radiostasjonen CFQC i Quebek i Canada i 1963. Settlista den gangen var satt sammen fra det amerikanske og irske standardrepertoaret av visesang.

Vi har hørt noen andre synge «Molly Malone» i årenes løp, til og med gjort det selv i «Dublin’s fair city», men Joni Mitchell skur den allerede her rundt med noen egne akkorder, og får den til å høres spesiell ut. Likevel har hun fortsatt mye å gå på. Et år etter er hun på kafeen Half Beat i Toronto, introdusert som Joni Anderson som hun var kjent som til å begynne med, og er spent på hvordan det blir å synge for folk gjennom en mikrofon.

Les også: Plateanmeldelse: Ane Brun: «After The Great Storm»: Et nytt høydepunkt i karrieren (+)

Et samtidig avisklipp fra avisa Calgary Sun forteller om denne jenta med to talenter, for maling og musikk, som ikke kan bestemme seg for hva hun vil satse mest på. Men som reporteren Peter Matthews konkluderer med i 1963, «uansett hva hun velger så har dere ikke hørt det siste fra henne». Dette er historisk god musikkjournalistikk! Maleriene var førstevalget til å begynne med. De var uttrykk for glede, sangene for sorg, har hun sagt.

Da Joni fortalte moren at hun ville kjøpe en gitar til å akkompagnere seg selv med var svaret, «hvem tror du at du er, Kitty Wells?» Hun fikk klare seg med en ukulele. Moren var heller ikke fornøyd med at jenta hadde sluttet å ta pianotimer. Joni fikk nok etter å læreren rappet henne over fingrene med en linjal for å ha spilt en melodi hun hadde laget selv, uten noter! Dette får vi vite i et langt intervju hun har gjort med Cameron Crowe i boka som følger med platene. Hun forteller også at hun følte seg dårlig mottatt i det mannsdominerte visemiljøet.

Les også: Musikkanmeldelse: Geir Zahl: «Ny Start»: Fri for spøkelser (+)

I 1965 spilte hun inn et lydbånd som en bursdagspresang til moren, som begynner med en hilsen om at hun har skrevet noen nye sanger, og håper spesielt hun vil like den første. Vi får håpe den ble verdsatt, for «Urge for Going» er et strålende eksempel på hva verden hadde i vente. Denne sangen gikk først i glemmeboken. Hun ga den bort til Tom Rush, spilte den inn selv for «Blue» i 1971, men vraket den i siste liten, og la den til slutt på en B-side på en singel. Etter dette er nesten alle sangene vi får høre skrevet av Joni, som nå har skiftet etternavn fra Anderson til Mitchell, etter at hun giftet seg med visesangeren Chuck Mitchell. De gikk fra hverandre etter et par år, men hun beholdt navnet.

Vi følger Joni Mitchell videre rundt på radiostasjoner og på de små klubbene. Hun begynte tidlig å bruke forskjellige stemminger av gitaren, og når hun måtte stemme om fra sang til sang underholdt hun publikum med fortellinger rundt sangene. Før «What’s The Story Mr. Blue» forteller hun at Bob Dylan lager nye sanger av enkeltlinjer fra andre sanger som aldri ble ferdige, og at hun har gjort det samme her, fra 15 sanger, som alle hadde forskjellig tema, så hun finne på et nytt. Moro!

Les også: Direkte fra hytta til Elvis Costello (+)

Dette var opplevelsesrike år. I boka forteller hun om en konsert på en liten klubb i Ottawa, samme kveld som Jimi Hendrix gjorde en mye større konsert i byen. Og der kom han til henne, bærende på en stor båndopptaker, og spurte om han kunne få ta opp konserten. Han satt og styrte opptaket gjennom hele settet, dro videre til sin egen konsert, og tok opp den også. Etterpå dro begge tilbake til hotellet for å høre på opptakene, og ble jaget fra rom til rom av den ansvarlige nattevakten som ikke vil ha noe av dette bråket. Her er historier om gode møter med Leonard Cohen, men også om festivalen der hun ble så dårlig innkvartert at hun måtte dele bad med Chuck Berry. Som hun for øvrig omtaler som sin aller største favoritt blant låtskrivere til å begynne med.

Hovedinnholdet i platesamlingen er en lang konsert fra Ann Arbour 27. oktober 1967. 37 sanger, mange av dem senere spilt inn på ordentlig for de fem første albumene som fulgte, men også mange som aldri er gitt ut offisielt før. Også her får vi se et samtidig avisutklipp, fra The Michigan Daily, der anmelderen Robert Franke er så begeistret at han skjønner at ingen lesere kommer til å tro ham, men avslutter med «men kjære venn, du har ikke opplevd dette».

Les også: Elsk og hat fra Adam Ezzari (+)

Etter dette begynte det å ta av for Joni Mitchell. Judy Collins fikk en hit med «Both Sides Now», og mange fikk med seg hvem som hadde skrevet sangen også. Like før den innspilte konserten i Ann Arbour var David Crosby tilfeldigvis til stede på en opptreden i Florida, og inviterte henne med til Los Angeles. Her traff hun manageren Elliott Roberts, som hun i mange år etterpå delte med Neil Young. Roberts var den store pådriveren for å gi ut denne arkivserien, fram til han døde i fjor. Hun har også fått gode råd fra Neil Young, som har en viss erfaring med å pleie sine egne arkiver. Young anbefalte en strengt kronologisk samling, i stedet for de tematiske inndelingene som Mitchell er så glad i.

Det gikk ikke mange årene før Mitchells ambisjoner strakte seg langt utenfor visesangen. Dette blir det gode anledninger å komme tilbake til i årene som følger, siden denne utgivelsen bare er den første i en rekke med uutgitt materiale. I tillegg til den fine boksen (som også kan høres i sin helhet på strømmetjenestene) kommer deler av det omtalte innholdet ut på to vinylutgivelser: Det første radioopptaket («Early Joni 1963»), og et trippelalbum med alle tre settene fra Ann Arbour i 1967 («Live At Canterbury House»). Julekvelden kom tidlig i år.

Les også: Oslo World åpnet med sterk solidaritetskonsert for Beirut (+)