Nye takter

Det siste, store året til den store O

For 25 år siden gjorde Roy Orbison rock-historiens største comeback.
Så døde han plutselig.

Roy Orbison

«The Last Concert»

Legacy/Sony

25 år er gått siden Roy Orbison gikk på scenen på Front Row Theater i Ohio, 4. desember 1988, og leverte en fin, timelang gjennomgang av gamle sanger fra «Only The Lonely» til «Oh Pretty Woman». Etter mange års stillhet var karrieren hans i ferd med å nå nye høyder. To dager etter døde han brått av et hjerteattakk. Nå er den siste konserten gitt ut på plate og DVD. Plata klarer ikke å erstatte bedre studioinnspillinger, men å se ham gjøre dette for siste gang er en vemodig avskjed med en mann som omsider hadde fått et lenge etterlengtet comeback.

Hvor stor var Roy Orbison til å begynne med? Vel, The Beatles var oppvarmingsbandet hans ved starten på en turné i Storbritannia i 1963. Han ble selv oppvarming for The Rolling Stones i Australia året etter, men gruppa forsøkte å fjerne ham fra turneen fordi han var for tøff å følge etter. Roy Orbison var en av popmusikkens første mystikere, med stemme som en operasanger, en stemme som ble brukt for alt den var verdt i sanger som «In Dreams», «It‘s Over», «Running Scared» og «Only The Lonely». Med stor dramatikk, enda større følelser.

Siden jeg egentlig har juleferie nå, overlater jeg til andre å fortelle litt om hvordan Roy Orbison hørtes ut:

- Orbison sprengte alle grenser - folkesang, country, rock ‚n‘ roll og det meste ellers. Med Roy visste du ikke om du hørte på mariachi eller opera. Han holdt deg på tå hev. Stemmen rakk over tre eller fire oktaver og kunne få deg til å styre bilen utfor et stup. Han sang som en yrkesforbryter. Sangene kunne vekke de døde, få deg til å mumle for deg selv, «dette er ikke til å tro», skriver Bob Dylan i sin selvbiografi «Chronicles Vol. 1».

- Den utrolige Roy. Han var en av disse texanerne som kunne gli gjennom alt, inkludert sitt eget tragiske liv. Han mistet ungene sine i en brann, kona i en bilulykke. Ingenting i privatlivet gikk som det skulle for den store O, men jeg kan ikke forestille meg en vennligere herre eller en mer stoisk person. På scenen hadde han en makeløs evne til å vokse fra 165 centimeter til to meter. Det var utrolig å være vitne til, skriver Keith Richards i selvbiografien «Life».

- Balladene til Roy var alltid best når du var alene i mørket. Jeg husker jeg lå i senga om kvelden og hørte på «It‘s Over», der han treffer den tonen som får det til å høres ut som om verden går under. Jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle gå ut mer, at jeg aldri skulle snakke med en kvinne igjen, sa Bruce Springsteen da Roy Orbison ble innlemmet i «Rock ’n’ roll Hall Of Fame» i 1997.

- Jeg prøver bare å høres uskyldig ut. Teknisk sett skal jeg ikke være i stand til å synge sånn. Jeg har aldri hatt store planer med sangene mine eller utseendet mitt. I alle fall ingen som var vellykkede, fortalte Orbison oss året før han gikk bort. Blant alle intervjuer er det vanskelig å glemme denne formiddagen sensommeren 1987 da vi uten forvarsel fikk en telefon til kontoret, om vi kunne tenke oss noen minutter på linja med Roy Orbison? Han hadde egentlig vært borte fra oppmerksomheten siden The Beatles, The Rolling Stones og alle de andre tok over på 60-tallet, men dette var like etter den nevnte innlemmingen i Hall Of Fame, «In Dreams» hadde vært brukt med sterk effekt i David Lynch-filmen «Blue Velvet», han hadde ny platekontrakt og spilte inn sine gamle sanger om igjen.

- Det gikk ti år uten at jeg verken skrev eller spilte inn noe. Og siden jeg ikke skrev noe, var det ingen som ville ha plater med meg. Siden ingen ville lage plater, skrev jeg ikke noe heller. Jeg var inne i en «catch 22»-situasjon», jeg konsentrerte meg lenge om turneene, men for et par år siden begynte jeg endelig å skrive nye sanger igjen, fortalte han.

- Jeg har det bra, hjulene ruller, alt går fint, sa Roy Orbison til slutt da vi snakket med ham. Vi ante ikke hvor fort hjulene rullet. En måned senere spilte han inn TV-konserten «A Black And White Night», med Elvis Presleys gamle TCB-band, forsterket med Bruce Springsteen, Tom Waits, Elvis Costello og Jackson Browne i rekkene, og Jennifer Warnes, Bonnie Raitt og kd lang i koret. Konserten vakte berettiget oppmerksomhet. Han begynte også innspillingen av et nytt album med Jeff Lynne som produsent, en prosess som gikk av sporet siden Jeff Lynne også lagde nytt album med George Harrison samtidig. Orbison skulle kore på en av låtene til Harrison, i studioet til Bob Dylan, de skulle låne en gitar av Tom Petty, og så videre. I august 1988 kom disse fem med albumet «Traveling Wilburys Vol 1», med hitlåten «Handle With Care». Der Orbison sang det minneverdige refrenget i kjent stil: «I’m so tired of being lonely/I still have some love to give». Det hørtes som vanlig ut som om han mente hvert ord. Den aller største sangen fra dette albumet er likevel Orbisons «Not Alone Anymore». Men Roy Orbison fikk også gjort ferdig sitt eget album, «Mystery Girl», oppkalt etter sangen «She’s A Mystery To Me», skrevet og produsert for ham av U2.

Før han rakk å gi ut «Mystery Girl», midt i et av tidas største comeback, døde altså Roy Orbison tragisk av et hjerteattakk. Det nye albumet hans kom ut tidlig på nyåret, det konkurrerte i mange uker med Traveling Wilburys på toppen av albumlistene både i USA og her i Norge. En trist slutt på en historie som var trist nok fra før, med et soundtrack som hørtes ut som om det aldri kunne ende godt.

Evergreen med Roy Orbison er en av de vakreste sangene som noen gang er innspilt. Jeg kan fortsatt høre Roys stemme, som akkompagnement til varmen jeg føler fra kjæresten min, skriver Neil Young i sine «Memoarer» som et fint minne om en av rockens aller største legender. Men hvordan var det nå med disse solbrillene? Orbison hadde brukt briller nesten hele livet, men under turneen med The Beatles ble de knust, og han tok på seg et par solbriller i stedet. Dette utseendet slo svært godt an, og solbrillene ble et varemerke for Roy Orbison resten av livet.

- Folk venter at jeg skal gå med dem, de har sett det på bilder. jeg tror mange ville blitt skuffet om de gikk for å se Fats Domino og han plutselig var blitt tynn, forklarte Orbison selv.

geir.rakvaag@dagsavisen.no

Mer fra Dagsavisen