Sannheten er ikke hva den var

UTSTILLING

Diverse kunstnere

«Truth Is Flexible»

Akershus Kunstsenter

Lillestrøm, til 24. mars

LILLESTRØM (Dagsavisen): Jeg tilhører en generasjon som forholdt oss til leksikonet i stuen som den fremste kilde til sannhet. Jeg liker fortsatt å bruke leksikon. Men etter hvert som kildekritikk er blitt et sentralt begrep har de fleste lært at enhver sannhet har sine modifikasjoner: At alle fakta eksisterer i en sammenheng, og at ingen opplysninger er nøytrale. Men det er ikke nok. De senere årene, og spesielt etter Trump, er den enkle sannhet at «sannhet» som begrep er tømt for mening.

Så hvor skal vi gå da? Er det mulig å tro at det faktisk finnes en (eller flere) grunnleggende sannhet(er)? Det er spørsmål du kan bli minnet om i møtet med den internasjonale utstillingen «Sannheten er fleksibel» (eller «tøyelig» – jeg tillater meg å oversette den engelske tittelen til norsk). For de fleste har forstått og akseptert at sannheten sjelden er så enkel som vi gjerne skulle ønske. Kanskje bortsett fra dem som er fanatisk besatt av det de anser for å være den eneste sannhet.

Les også: Denne norske kunsten vises fram på New Yorks prestisjemesse (+)

I utgangspunktet kan det være lett å tenke at visuell kunst ikke er spesielt relevant i en slik sammenheng. Begrepsdanning er liksom forbeholdt litteraturens og filosofiens arena. Men – hvordan vi skal forstå «sannhet» viser seg faktisk å ha mange innfallsvinkler. Og de herlig «gærne» damene ute på Lillestrøm har greid å lage en utstilling som er så full av visuelle og begrepsmessige avdekninger at (i hvert fall) jeg og flere andre går ut i hverdagen og ser verden med litt friskere øyne.

Den oppdagelsen trenger ikke være udelt positiv. Jeg ble spesielt grepet av Shimon Atties film «The Crossing», en nesten klinisk fremstilling av syv mennesker rundt et rulettbord. De er elegant kledd, og de opptrer svært så kontrollert. Etter hvert oppdager du at de forsvinner én etter én, inntil en sitter igjen alene. Når du til slutt får vite at skuespillerne er syriske flyktninger revner verden. Den sterke stiliseringen og spillmetaforen setter flyktningvirkeligheten i relieff: De har tatt enormt stor risiko for å komme til Europa. Men vi legger ikke merke til at de kommer. Heller ikke når de blir borte.

Artikkelen fortsetter under bildet. 

Fredrik Raddums installasjon «Rejection Turns Allure» vises ved siden av Shimon Atties film «The Crossing». Foto: Istvan Virag

Slik kan den skjøre siden ved menneskets eksistens stå sylskarpt frem for oss. Hvor sårbart alt er blir tilsvarende tydelig i Lida Abduls videoverk «White House». Hun har filmet en sortkledd kvinne som maler ruinene etter Kabuls presidentpalass hvite. Midt i håpløsheten utfører hun en handling fylt av håp. Og så skjer det noe som forandrer alt da en sortkledd mann kommer til og betrakter arbeidet. Hva som skjer videre skal jeg ikke avsløre her. Men handlingen er dypt symbolsk og veldig vakker.

Utstillingens tittelverk er et lysskilt laget av Fredrik Raddum, montert på kunstsenterets yttervegg mot jernbanestasjonen. Han setter tonen i inngangspartiet, der han viser et verk tidligere vist i Galleri Brandstrup. Inngangen blir som et våpenhus i gamle kirker: Gangen er fylt av trepinner og et skilt oppfordrer «Leave your weapons here». Han viser også en stor skulptur der en pistol og en tilslørt menneskefigur skaper en intens og ladet situasjon. Det er både vakkert og skummelt.

I andre etasje blir et svært enkelt og effektfullt lysverk svært så symbolladet. HC Gilje lar to lysstriper løpe langs en list av lysdioder gjennom tre rom. Den ene er hvit, den andre er rød, og de løper hver sin vei. De kan representere hver sin mening, hver sin utgave av sannheten. Iblant ligger det rommet du er i i mørke, andre ganger er det hvitt eller rødt. Inniblant møtes de to lysene, men møtet er fort over. Det blir som i et ekkokammer der den ene sannheten får dominere totalt. En gang iblant møter lyset motstand. Så da må du tenke etter: Er det det rene lyset som er finest, eller er de korte glimtene av lysblanding mest fascinerende?

Les også: Mona K. Lalim henter fram skjønnheten i forfallet (+)

Lillestrøm blir aldri helt den samme byen etter dette. Utstillingen på Akershus Kunstsenter teller ni kunstnere, og flere av dem har verk plassert rundt i sentrumsgatene. For det første har Line Solberg Dolmen samarbeidet med lokale skoleelever om dekorasjoner til gjerdene rundt tomten der kunstsenteret forhåpentligvis skal få et nybygg. På torget har Lars-Andreas Tovey Kristiansen laget en lysskulptur du kan gå inn i. En litt enkel, men hyggelig opplevelse.

Viktigst i sammenhengen og med varig verdi er Liv Kristin Holmbergs bidrag. I samarbeid med Lillestrøm historielag har hun fått satt opp et skilt til minne om Ruth Maier, den jødiske jenta som ble deportert og drept under 2. verdenskrig. Hun er kjent som poeten Gunvor Hofmos venninne, men det er mindre kjent at hun bodde noen år i Lillestrøm sentrum etter at hun kom hit som flyktning fra Wien.

Artikkelen fortsetter under bildet. 

Fra Liv Kristin Holmbergs prosjekt «Til minne om Ruth Maier», som også inkluderer et varig innslag i Lillestrøm i form av «Minneplakett til Ruth Maier». Foto: Istvan Virag 

Dette verket stiller spørsmål ved utstillingens idé. Holocaustfornekterne vil jo ikke akseptere Ruth Maiers historie. Men i dette tilfellet kan ikke sannheten være fleksibel. Hennes historie er dokumentert, og det er ingen tvil om sannheten. Derfor er den typen minnearbeid Liv Kristin Holmberg utfører så sterkt, i all sin enkelhet. Med en minneplakett på husveggen og en enkel lyd-, lys- og billedinstallasjon i portrommet gir hun oss en mulighet til å bli berørt. For hvis ingen holder sannheten opp for oss kan vi heller ikke vite hvor vi skal gå. Hvis alt er fleksibelt er faren for å trå feil veldig stor.