Snakker om utenforskap

– Jeg oppsøkte trøbbel. Jeg dro til miljøer og steder for å diskutere. Jeg brukte tiden min på å fortelle andre at de var vantro. At de godt kunne dø for min del.

Det var da Faten Mahdi Al-Hussaini ble fortalt at hun var vantro på grunn av sin trosretning at hun begynte å bli radikal.

– Min forsvarsmekanisme var å hate tilbake. Du klapper til noen tilbake hvis de klapper til deg, liksom. Eller, det gjør i hvert fall jeg.

Les også: Faten når Frankrike

Fire ungdommer

Vendepunktet kom da hun møtte en Imam i Irak. Det skulle bare noen få ord til. Det var det som vekket henne igjen.

– Jeg har egentlig aldri hatt de meningene jeg fikk da jeg ble radikal, men det ble bare min måte å forsvare meg på, forteller hun.

Det er en stund siden nå. I dag forteller hun gjerne sin historie, som en av fire ungdommer som forteller historier om utenforskap – to muslimer, en jøde, og en Utøya-overlevende. Lydsatt av Highasakite-tangentist og komponist Øystein Skar, og med initiativtaker, og regidebutant Svein Tindberg, trekkes teppet til side på hovedscenen på Det Norske Teatret når «Utafor» har premiere i kveld.

Regissør Svein Tindberg (f.v.), Faten Mahdi Al-Hussaini, Tor Itai Keilen, Siri Marie Seim Sønstelie og Yousef Bartho Al-Nahi. Foto: Mimsy Møller

Les også: – Politikerne spiller på islamfrykt (DA+)

Å se mennesket

– Årsaken til at vi lagde dette stykket, er at vi er opptatt av at man lærer om hverandre, blir kjent. Jeg hadde ikke hatt mulighet til å gjennomgå den samme radikaliseringsprosessen i dag, med alle de jeg kjenner som kan korrigere synet mitt.

Det sier tidligere islamist og eksmedlem av Profetens Ummah, Yousef Bartho Al-Nahi. Han tror det er viktig å dele egne historier for å forhindre radikalisering blant unge som kjenner på utenforskap.

I foajeen på Det Norske Teatret før siste prøve, sitter han sammen med Tor Itai Keilen. Muslimen og jøden. De innrømmer begge at de aldri hadde kjent en religiøs motsats før dette prosjektet. Mens Bartho Al-Nahi var ekstremist, er Tor Itai Keilens beretning om det å legge skjul på at han er jøde i et samfunn tidvis prega av jødehets og jødehat:

– Jeg er redd for at jeg må stå til ansvar for noe. Eller at jeg er nødt til å ta en diskusjon jeg ikke ønsker å ta. Man stilles til ansvar for noe man ikke har noe med.

– Den høres kjent ut, legger Bartho Al-Nahi til.

– Det er kjempevrient. Det som er vanskelig, er for eksempel om du hører noen i en skolegård si «jævla jøde», er om jeg skal gå bort til den personen og si «hei, ikke bruk det som skjellsord». Jeg velger å ikke gjøre det. Hvis jeg gjør det, kommer jeg til å bli stemplet som «han jøden». Derfor er det bedre å velge å ikke gjøre noe.

Les også portrettet av Yousef Bartho Al-Nahi: – Jeg var en slitsom unge, forsto ikke når folk hadde fått nok av meg (DA+)

Hat og trusler

Samtidig hører Keilen om økt jødehat rund til Europa. Som Sverige og Frankrike.

– Jeg hører jo at jøder på vei til og fra synagoger for å be, blir ropt eller kastet steiner etter. Man kan se det i økende takt, i utviklingen av konflikten i Israel og Palestina.

– Hvilken kostnad har dette for deg å snakke om denne problematikken som jøde?

– Jeg vet ikke hvilke følger dette kan få for meg. Men man har et visst ansvar for å stå opp mot dette som er galt i samfunnet, og som man ønsker å endre, sier Keilen.

– Jeg synes det er synd at konflikter som skjer på den andre siden av kloden, at det skal dras inn i det norske samfunnet og overføres på mennesker som ikke nødvendigvis har vært i landene det gjelder, eller har tilknytning til konflikter ute i verden. Det er jo for eksempel ikke sånn at alle nordmenn skal stå til ansvar for hva den norske regjeringen vedtar.

Les også: – Først etter Charlie Hebdo begynte vi å snakke sammen

Skjønte alvoret

Bartho Al-Nahi har også blitt truet flere ganger i ettertid for å dele sin historie, når han navngir folk. Men han ser ikke at han har hatt noe valg.

– Det blir selvsensur å ikke skulle navngi. Pluss at jeg ikke ser behovet for ikke å fortelle om hva som har skjedd i fortida. De kan når som helst gå ut og si de tar avstand fra det de har vært med på. Da skal jeg være den første til å heie på dem og si «velkommen tilbake til samfunnet». Jeg gjør hva som helst for å få de til lykkes i det.

Vendepunktet for Bartho Al-Nahi kom da han selv holdt tale på Universitetsplassen i Oslo under en demonstrasjon, og en av de andre talerne i Profetens Ummah sa det kunne bli et 11. september også i Norge.

– Da skjønte jeg alvoret. At jeg måtte ta et valg. Heldigvis var mamma der. Hun nekta å dra. Da var det enklere å velge foreldrene mine, for da så jeg et lite håp der.

I teaterstykket «Utafor» forteller fire ungdommer historier om utenforskap og opplevd radikalisering. Foto: Dag Jenssen

Les også: – Åpen innvandringsdebatt og Frp er grunnen til at Norge har lite høyreekstrem vold

Naivt

– Hvis et menneske er for lenge alene, skjer det et eller annet. Det mennesket tar livet av seg, eller blir syk, eller rusmisbruker, eller velger seg venner der det er venner å finne. Og det er det som er hovedpoenget her; de som blir ekstremister, forteller initiativtaker og skuespiller Svein Tindberg som debuterer som regissør på «Utafor».

– Det er et enkelt budskap her. Og teater er på en eller annen måte naivt. Men jeg mener det er riktig og bra, for det er troen på at historier vi forteller hverandre, kan endre oss. Disse historiene som disse ungdommene forteller, de har endret meg. Derfor vil jeg at mange flere skal høre dem. For det endrer folk.

«Utafor» har urpremiere på hovedscenen til Det Norske Teatret i morgen, fredag 13. april.