Yousef Bartho Assidiq. FOTO: Hilde Unosen

Yousef Assidiq – muslim med nisselue

Da Yousef Assidiq konverterte til islam følte han at han samtidig hadde konvertert ut av Norge. Dette er en historie om radikalisering.

Yousef Bartho Assidiq kommer til vårt møte på Politikern uten den hvite bønnelua. Han er iført svart jakke, jeans og hettegenser, hår og skjegg er veltrimmet som på en skuespiller fra «Game of Thrones». Visuelt er det ikke mye igjen av konvertitten som demonstrerte mot Dagbladets trykking av Muhammed-karikaturene på Universitetsplassen i 2010, som uttalte ordene: «Hver eneste dag så tenker jeg på hvor utrolig heldig jeg er som er en muslim. Alhamdulillah.»

Smilet er der ennå, han ser så lykkelig ut som bare en forelsket mann kan gjøre. Forrige helg forlovet han seg med Laial Ayoub, kvinnen som sto bak aksjonen «Jeg tar avstand» etter terroren i Paris. Og vi får vite at med hennes hjelp har han fått en mer trendy stil. Raddisen Yousef er også borte, han forsvant omtrent samtidig som hans tidligere kamerat Mohyeldeen Mohammad advarte mot et 11. september på norsk jord i 2010. Men, tror Yousef Assidiq fortsatt på Allah? Går han i moskeen? Er han en god muslim?

– Jeg går til fredagsbønn og ber fem ganger om dagen. Islam er viktig for meg. Men hadde jeg vært taxisjåfør på vei til Gardermoen med deg i baksetet og visste du hadde knapt med tid, hadde jeg ikke stoppet for å be selv om det var bønnetid. Og jeg ville ikke be noen skru av musikken på en restaurant fordi jeg tilfeldigvis skulle spise der. Religion for meg er noe privat.

LES OGSÅ: - Noen mener jeg er en landssviker

Hjemme hos familien Bartho på Nøtterøy henger det et bilde av familiens eneste sønn på veggen, en ung mann med skinnjakke og rød hanekam. Per Bartho Hansen hørte på punk, var politisk engasjert i SU og glad i en fest i helgene. Men det var først da han byttet hanekammen med bønnelue og ble til Yousef at det ble skikkelig sving på opprøret. I dag er Yousef Bartho Assidiq sannsynligvis Norges best kjente etnisk norske muslim, og det har han vært helt siden han kom inn i medienes søkelys for fem år siden. I dag jobber han med å forebygge radikalisering blant ungdom, og er blitt kjent som muslimen med nisselua, en perfekt posterboy for toleranse, mot og kulturforståelse.

– Men, hva er egentlig mest oppsiktsvekkende, at det finnes muslimer eller punkere på Nøtterøy?

– Vel, jeg var vel ikke akkurat punker, men jeg hørte på mye gammelpunk. For meg handlet det om innholdet, måten å si ifra på – at man tok et oppgjør med samfunnet. På et tidspunkt ville jeg lage muslimsk punk også, men det gikk skikkelig dritt, ler han.

Han er blitt 27 år, den tidligere ekstremisten har bursdag 11. september, det vekker naturligvis oppsikt.

– Noen ganger spør folk: er det seriøst? Spesielt da jeg var i et ekstremt miljø hendte det at jeg fikk spørsmål om er det den ekte fødselsdaten din eller en dato du har valgt deg? Men, det er noe underlig med meg og datoer. Jeg konverterte for eksempel til islam på fredag den trettende.

Det var en livskrise da han var 16 som satt i gang prosessen. Moren ble livstruende syk.

– Hun lå i koma i flere måneder og legene sa hun sannsynligvis bare hadde en uke eller to igjen å leve, slik at vi måtte bruke så mye tid vi kunne hos henne. Jeg satt ved sengen hennes, hun lå omringet av maskiner som tikket og pep, og det eneste jeg klarte å tenke var, når var det sist jeg sa at jeg var glad i henne? Og jeg kunne ikke huske det. Det ble klart for meg at livet mitt hadde handlet for mye om meg, alt hadde handlet om at jeg skulle ha det gøy med venner, sitte ved pc’n og spille og jeg hadde glemt de jeg var gladest i. Jeg ble overveldet av følelsen av at jeg hadde gått glipp av det viktigste i livet og fikk et intenst behov for noe eller noen som kunne fortelle meg hva som var rett og galt – rett og slett gi meg en bruksanvisning.

Moren ble frisk igjen. Men opplevelsen hadde satt i gang noe i sønnen. Han begynte å lese om forskjellige religioner, og fant ut at den som kom nærmest i å gi de svarene han søkte var islam.

– I begynnelsen var jeg kritisk til islam, for du hører så mye negativt om det, kvinnediskriminering, krig og terror. En stund var jeg et slags nettroll på islam.no, en kverulant som likte å komme med påstander uten å bry meg om svarene. En dag ble jeg invitert til Rabitamoskeen og tenkte at vel, jeg kunne ikke være så feig at jeg sa nei, så jeg stilte opp. Men jeg følte at jeg trampet inn i moskeen klar til kamp, liksom, i ordentlig krigsmodus. Og så står imamen der, en eldre koselig bestefarstype med hvitt hår og skjegg som man egentlig bare fikk lyst til å klemme.

Imamen ga ham Koranen og flere andre bøker og han begynte å lese. I skjul. Da han konverterte kom det som et sjokk på foreldrene.

– Det var noe personlig og jeg ville ikke bli påvirket av andre. Jeg ville det skulle være min reise, og hadde ikke engang sagt noe til mamma og pappa. Jeg hadde kanskje ikke tenkt godt nok gjennom hvordan jeg skulle fortelle denne nyheten.

Konverteringen var enkel og ikke spesielt seremoniell. I Rabitamoskeen sa han trosbekjennelsen foran tre av sine venner fra SU som var muslimer. Etterpå gikk de og spiste pizza.

– Jeg konverterte i ett-to-tida, og etterpå tok jeg toget hjem. Jeg har ADHD og Asperger og det gjør meg impulsiv. Da vi satt oss til middagsbordet klokka seks sa jeg bare: «Jeg har konvertert til islam.» Pappa reiste seg opp og skrek: «Nei! Det får du ikke lov til!» og mamma begynte å gråte. Det ble starten på flere måneder da vi ikke snakka sammen selv om jeg bodde hjemme.

Tønsberg er en av Norges blåeste kommuner, og i 2009 var det ikke mange flyktninger eller innvandrere der. For mange ble Yousef Assidiq den første muslimen de så i levende live. Allerede neste uke var han på forsiden av lokalavisa der det sto: «Nøttlending har konvertert til islam. Hva skjer nå?»

LES OGSÅ: Solberg fikk råd i kamp mot radikalisering

– Og det var det da mange som lurte på. Neste dag var det en dame som reiste seg opp på bussen og skrek at jeg var en landssviker og terrorist og ekstremist og at jeg fikk se å komme meg ut av landet hennes. Det kanskje aller verste var at de andre på bussen begynte å klappe for henne.

Etter dette begynte en lang periode med utfrysing. Selv om Yousef Assidiq alt som 3-åring hadde han fått diagnosen ADHD og Asperger, har han aldri følt seg utenfor. Til tross for at foreldrene fikk beskjed om at han ville få problemer og sannsynligvis ikke ville fikse skolen, la de alt til rette for at han skulle få en så normal oppvekst som mulig.

– Jeg var en slitsom unge, forsto ikke når folk hadde fått litt nok av meg. Men mamma og pappa kjøpte alle de beste lekene og spillene for å kompensere. Du kan si de kjøpte vennene mine litt for at de skulle orke. Sånn opplevde jeg aldri å stå utenfor.

Men etter konverteringen snudde vennene både ham og foreldrene ryggen. Folk ropte på gaten til moren hans at hun måtte oppdra sønnen sin ordentlig. Det som hadde vært en personlig privat reise ble en offentlig sak som alle mente noe om.

– Jeg var redd, litt skuffet. Selv om jeg aldri var den mest populære gutten i klassen var jeg vant til å være en av gjengen, en som folk nikka til på bussen og fikk meg til å føle at jeg var en del av noe. Å stå utenfor var noe helt nytt.

Samme uke ble han invitert på ungdomssamling i Rabitamoskeen, og der ble han bedt om å fortelle hvordan det var å bli muslim.

– Jeg fortalte først om hvor godt det var å finne meg selv, finne de puslebrikkene som hadde manglet i livet mitt. Så fortalte jeg om hva jeg hadde opplevd i praksis, at jeg, da jeg konverterte til islam, også følte at jeg hadde konvertert ut av Norge. Jeg hadde tårer i øynene, jeg tror de skjønte hvordan jeg hadde det.

Etter at han hadde holdt talen kom en ung mann bort, klemte han. «Jeg skal være din venn», sa han. I ukene som fulgte var Mohyeldeen Mohammad fra Larvik en stor støtte, hans eneste venn i nærmiljøet.

– Han kjørte meg hjem den dagen og vi snakka mye i bilen. Han satte mine opplevelser inn i et større perspektiv og sa at ja, muslimer blir systematisk undertrykket av Vesten, både i Norge og resten av verden. Dette var i 2009 og det var mye debatt om jihad og snikislamisering, Frp var veldig på hogget, og det var ikke vanskelig å se dette perspektivet på bakgrunn av utstøtelsen jeg selv nettopp hadde opplevd.

– Var han en grei fyr?

– Ja. Han fikk meg til å føle meg trygg og ivaretatt.

Han hadde konvertert fredag 13. februar i 2009. Fredag 12. februar året etter var det en stor demonstrasjon mot Dagbladets trykking av Muhammed-karikaturene.

– I løpet av det året skjer det mye. Mohyeldeen er først og fremst en veldig god venn. Den første fredagen etter konverteringen kommer han og henter meg på jobb og vi drar på fredagsbønn. Han kjører meg til en moderat moske i Tønsberg og sier at her kan du gå inn og be, men jeg kan ikke være med for jeg får ikke lov til å være her. Så kom han og hentet meg etterpå. Jeg syns det var rart, men sa ikke noe. Neste fredag skjer det samme igjen og da sier jeg: «Men jeg kjenner ingen her, jeg har lyst til å be sammen med deg, hvor er det du ber?» Han forteller at det er en annen moské som er litt annerledes. Og jeg maser så mye på han at vi til slutt drar dit. Det er et helt annerledes miljø, mye mer radikalt. Og da de får vite i den første moskeen at jeg hadde gått inn der, var jeg bannlyst og hadde ikke noe valg lenger.

– Hvordan var forskjellen på de to moskeene?

– I den første moskeen snakket vi mye om hva islam forlanger av muslimer, hvordan skal vi engasjere oss i samfunnet, om dugnader, respekt for andres tradisjoner, sånne ting. Men i den radikale moskeen snakket vi nesten bare om hva som skjer i Midtøsten og tsjetsjenernes situasjon i Russland. Jeg begynte gradvis å sette min offerrolle i et større perspektiv. Det ble snakket om at Vesten er i krig mot islam og jeg opplevde at samfunnet var i krig med meg, så det var ikke vanskelig for meg å sette meg inn i disse fiendebildene. Jeg tenkte ok, det er sånn muslimer har det over hele verden, det er ikke bare meg. Før jeg visste ordet av det begynte jeg å se på al-Qaida og Taliban som frihetskjempere. Helter. Det var de som sto opp for muslimene, spesielt overfor USA som var den store fienden.

– Du ble alt som foreldrene dine var redde for?

– Ja, det ble en selvoppfyllende profeti.

Sommeren 2009 jobbet han som lærer i IKT på Nøtterøy videregående skole. Da det var blitt kjent at han hadde konvertert hadde han fått det han kaller «the Max Hermansen experience»: både lærere og elever hadde snudd han ryggen. En kom en mann som identifiserte seg som arabisklærer fra Universitetet i Oslo på besøk, og ville snakke med ham alene.

LES OGSÅ: Muslimer roser PST

– Vi gikk inn på et grupperom, og han fortalte at han kom fra PST. Han hadde han utskrift av alle vennene mine på Facebook som de var veldig interesserte i, blant annet Moyheldeen, og presset på at jeg skulle gi informasjon om ham. Det var surrealistisk.

– Hva sa du?

– Jeg sa selvsagt at om jeg hører noe om noe kriminelt, om noen snakker om terror så vil jeg selvfølgelig si ifra, det er min plikt som borger. Men at jeg ikke ville gå aktivt inn og fiske etter informasjon, fordi det klarte jeg ikke. Jeg er ingen skuespiller, er til og med skikkelig dårlig til å lyve. Jeg spurte også om det var farlig. De sa jo at de jeg skulle spionere på var folk med tilknytning til al-Qaida og farlige for rikets sikkerhet. Hvordan kunne jeg, en ung mann med ADHD-diagnose og helt uten erfaring, infiltrere disse miljøene? Men det mente de var helt uproblematisk. Det var en ekkel opplevelse. De sa jeg ikke måtte fortelle det til noen, ikke til foreldrene mine engang. De kom gjerne flere ganger i uka, satt i bil med sota vinduer utenfor jobben min og ringte meg: «Nå kan du ta lunsj, liksom». Så måtte jeg lyve og si jeg skulle til legen eller tannlegen, mens det som i realiteten skjedde var at vi kjørte rundt i bilen mens de spurte meg om spesielt Moyheldeen.

Samtidig ble han truet av høyreekstreme og en dag han syklet hjem fra jobben ble han forsøkt påkjørt, havnet i grøfta og mottok en anonym tekstmelding sendt via et nettsted: «Synd vi bomma».

– Jeg var livredd. Hadde vondt i hele kroppen og kollapset. Men da jeg fortalte om episoden til PST, virket de overhodet ikke interesserte, det eneste de sa var: «Ok, men har du hørt noe mer fra Moyheldeen?» At jeg sto midt i en pågående radikaliseringsprosess var det ingen som prøvde å få meg ut av. Jeg skjønner at PSTs jobb er å drive etterretning, men noen andre burde grepet tak i det.

Til slutt ble det for mye, han ble sykemeldt, og endte med å fortelle foreldrene om PSTs besøk.

– Mamma troppet opp hos politiet i Tønsberg og sang ut. Skrek til han som satt ved skranken: «Jeg skal snakke med PST nå, med en eneste jævla gang! Jeg går ikke herfra før jeg får snakke med PST!» ler han.

Det hadde begynt å murre litt i bakhodet, alle de radikale tankene som ble formidlet i miljøet han vanket i. Vendepunktet kom på Universitetsplassen den fredagen 12. februar.

– Fram til da var jeg blitt mer og mer engasjert. Vi hadde prøvd å rekruttere litt i miljøene rundt omkring i Vestfold, men det gikk ganske trått. Ungdommene der hadde det for godt i Norge og så ingen grunn til å bry seg så mye. Men så kom karikaturtegningene på trykk i Dagbladet, og før vi ble sinte og lei oss tenke vi: her er vår sjanse. Nå må de se hva vi mener, dette er et angrep på islam. Vi så det som en mulighet til å rekruttere. Vi brydde oss egentlig ikke så mye om å lese saken.

Foreldrene fryktet at det ville bli bråk under demonstrasjonen, og prøvde å holde ham hjemme.

– Hadde pappa hatt håndjern hadde han lenket meg fast, det er jeg sikker på. Mamma ble med, ikke for å støtte meg, men for å passe på meg. Hun visste at jeg ville gå imellom dersom det ble voldelig. Under hele appellen sto hun helt foran og så meg i øynene. Jeg husker jeg tenkte at det var ingen ting der – verken positivt eller negativt, det var helt kaldt. Selv var jeg vettskremt ved tanken på å tale til så mange mennesker, beina mine var helt sive og jeg måtte støtte meg og la armen rundt Moyheldeen for å holde meg oppreist. Men det føltes også fint, at vi, to kamerater skulle stå opp sammen mot diskriminering av muslimer.

Han hadde hørt at noen ønsket å brenne biler, for at det skulle svi å håne muslimer. Men demonstrasjonen skulle foregå fredelig. Helt uten forvarsel sier kameraten på talerstolen de ordene som endrer alt for Yousef: at om Norge ikke tar ut styrkene av Afghanistan og Irak og slutter å håne norske muslimer, så ville det bli et nytt 11. september i Norge.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Det var ikke planlagt at han skulle si dette. Jeg så inn i øynene på mamma, blikket hennes sa: «Dette er ikke greit – nå må du velge, oss eller dem.» Og jeg tenkte: «Men denne gruppa har vært der for meg det siste året når alle andre har avvist meg.» Samtidig skjønte jeg at dette var en trussel mot landet mitt, sier Yousef Assidiq. Han opplevde en sterk indre konflikt, men før talen var ferdig hadde han bestemt seg. Han tok toget hjem sammen med moren, og hjemme hadde familien en samling der de gråt og snakket ut. Bestefaren tok tak i utstøtelsen som hadde gjort ham mer radikal. Og til Yousef Assidiq sa han: «Ser du ikke hvor ekstrem du er blitt?»

– For meg som aldri har utøvd eller vært utsatt for vold, var dette en terskel jeg ikke klarte gå over, men det er en terskel som er annerledes for andre som er blitt banka opp hjemme eller har levd vanskeligere liv, sier han.

I etterkant opplevde han trusler, denne gang fra det muslimske miljøet han hadde forlatt. Men han er ikke så redd lenger.

– Jeg tror de har gitt meg opp. I dag er det også mange flere som står opp mot ekstremisme.

Historien til Yousef Assidiq er en historie om radikalisering. Det er også en gladhistorie. I mai startet han JustUnity, en frivillig organisasjon som jobber for hjelpe ungdom i risikosonen, sammen med Faten Mahdi Al-Hussaini. I samarbeid med politiet har de avradikalisert nesten 30 ungdommer som ønsket å reise til Syria, og deres arbeid har også gjort dem bemerket internasjonalt. Nylig skrev han et dokument som er blitt utgangspunkt for en resolusjon som nylig ble vedtatt i FNs sikkerhetsråd i New York om at ungdom må bli en sentral del av konfliktløsing og forebygging av ekstremisme på verdensbasis.

– Vi jobber nå for at Norge skal gå foran i å ratifisere den og forplikte seg til den, sier han stolt.

Neste år blir det bryllup. Han sier forloveden vil ha et rosa prinsessebryllup, og at han synes det er ok å være prins.

– Er du en romantisk mann?

– Jeg liker å tro det. Jeg gir blomster og vet når det er Valentindagen.


Yousef Assidiqs fem favoritter
 

Musikk: Alt unntatt country og danseband. Favorittbandet er Five For Fighting.

Film: Akkurat nå er det «Frost». Har sett den cika 80 ganger sammen med datteren vår.

Bok: Koranen har betydd enormt mye for meg.

Mat: Libanesisk, definitivt. De lager en sur salat som er vanvittig god.

Sted : Brygga til bestefar på Nøtterøy.