En sammensatt gruppe franske ungdommer danner bakgrunn for Laurent Cantets thrillerlignende «The Workshop». Hovedpersonen Antoine på sykkel bakerst.

– Først etter Charlie Hebdo begynte vi å snakke sammen

Et fransk samfunn lammet av terror og populisme preger filmen «The Workshop», laget av regissøren som hadde stor suksess i Norge med «Klassen».

 

PARIS (Dagsavisen): Som i filmen «Klassen» er det gruppementaliteten som danner utgangspunktet for regissør Laurent Cantets utforskning av enkeltindividet. Gjennom en gruppe ungdommer som samles til skrivekurs ledet av en berømt forfatter, skaper han et urovekkende bilde av et Frankrike der flere sliter med å finne sin plass.

– Mange unge i Frankrike føler seg sviktet, overlatt til seg selv og isolert i sine egne teknologiske miljøer. Jeg ville lytte og gi dem et rom hvor de kan uttrykke seg selv. Jeg tror vi må innse at det er vi som er ansvarlige for generasjonskløften som har oppstått, og det haster med å fylle den igjen, sier 56-åringen når Dagsavisen møter han i Paris.

Les også: – Et sjokk at menn ikke snakker om metoo

Skrivekurs

Cantet begynte på filmen som nå har norsk premiere for 20 år siden, men da var historien satt inn en helt annen kontekst. Etter et par år la han den på is fordi den ikke føltes relevant nok. I stedet lagde han «Menneskelige ressurser», om nedbemanning og omstillingsprosesser i arbeidslivet.

– Utgangspunktet for 20 år siden var et nedleggingstruet skipsverft og et skrivekurs for arbeidsløs ungdom. Oppgaven deres skulle være å skrive en roman om båndene mellom dem selv og den hardt pressede arbeiderklassen, sier Cantet.

Han har sammen med sin faste manusforfatter Robin Campillo – selv aktuell på norske kinoer som regissør med det prisvinnende aidsdramaet «120 slag i minuttet» – gjort det til sitt varemerke å lage sterkt dialogstyrte filmer, gjerne med utgangspunkt i nettopp klasseskiller og sosiale utviklingstrekk. Han kaller dynamikken mellom de to, som har kjent hverandre siden tenårene, uklar og dermed en forutsetning for filmene deres som blir til i en skapende prosess med rom for innfall og spontanitet underveis. Hans forrige film på kino i Norge var «Himmelen over Havanna», mens «Mot sør» skapte mye debatt for den nådeløse måten han viste hvordan hvite kvinner reiste som sexturister til Haiti. Nå er det dagens Frankrike som har innhentet de to filmskaperne.

– Den originale ideen til «The Workshop» handlet også om ungdommer som sto på bar bakke, men det eneste jeg beholdt av den originale ideen var skrivekurset og et samfunnsbestemt utgangspunkt hvor to verdenssyn kolliderer, sier Cantet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Charlie Hebdo

Kollisjonene han snakker om er både klasseavhengige og kulturelle, hvor uttalte referansepunkter blant annet er terrorangrepene mot Charlie Hebdo og Bataclan, IS-krigere og høyrepopulismens framvekst.

Hovedpersonen Antoine er gruppas mest talentfulle skribent, men det han skriver skremmer de andre og ikke minst kurslederen Olivia, som har bedt elevene i fellesskap utforme en thriller. Antoines personlighet er imidlertid grobunn for en thriller i seg selv. Både verbalt og fysisk utstråler han en latent voldelighet, og Olivia vil finne ut om han er radikalisert og hvorvidt han er troendes til å sette sine ekstreme tanker ut i livet. På ett tidspunkt i filmen, som etter hvert også handler om spenningen mellom de to, faller en bemerkning som antyder likhetstrekk mellom Antoine og en ikke navngitt norsk terrorist.

– Jeg ville lage en film som også handler om forførelsen som ligger i forestillingene om det ekstreme høyre. Antoine er blitt manipulert av nære venner, og det er mindre av et paradoks tidsånden tatt i betraktning å velge en ung hvit gutt som er intellektuelt på avveie, enn en av ikke-europeisk bakgrunn. Det er også betegnende at sinte og unge hvite menn, som nettopp Antoine, som man her i Europa regner som en del av majoriteten i kraft av å være hvit, ikke er i stand til å finne sin plass blant sine egne. At han ikke vet hva han skal tenke gjør han tvert imot til en del av en minoritet.

Les også: Inviterer til katastrofefest

Radikalisering

– Du hadde nettopp laget «Himmelen over Havanna» da angrepet mot Charlie Hebdo fant sted, og det er naturlig å se «The Workshop» som en kommentar til behovet for dialog som oppsto etter dette og de øvrige terroranslagene i Frankrike?

– Det var nettopp etter Charlie Hebdo-angrepet jeg skjønte at tida var inne for å realisere «The Workshop», sier Cantet, og forteller at filmen likevel tok tid å lage fordi det skjedde en utvikling i kjølvannet av terrorangrepene som var uoversiktlig.

– Jeg ville undersøke hva det kommer av at ungdom skifter tankemønster og eventuelt radikaliseres, og hvilke bånd de føler at er kuttet som gjør at de utvikler meninger som potensielt får dem til å sette ekstreme ideer ut i livet. I Frankrike var det først etter Charlie Hebdo-angrepet at vi begynte å snakke alvorlig sammen om hvordan vi skal kunne leve sammen og føre en dialog som fører til bedre samhold.

Les også: «The Workshop»: Rotløs ungdom

Trenger tid

Cantet mener det var viktig at man etter blant annet Charlie Hebdo-terroren, med «Je Suis Charlie»-kampanjen, reagerte samstemt og spontant på det som skjedde.

– Men selv om vi som samfunn umiddelbart kom opp med et slagord i protest, er ikke dette en utvikling som kan løses ved oppkonstruerte holdninger. En varig endring må få lov å gro fram og utvikles over tid. Filmen er slik jeg ser det et slags svar på behovet for dialog, sier han.

Et aspekt ved filmen handler om politisk korrekthet og hva man har «lov» til å si uten å støte andre. Rollefiguren Antoine går stadig over streken når han omtaler andre i den multikulturelle gruppen på nedlatende og rasistisk vis.

– Jeg ville reflektere over hvilken posisjon kunsten har i dagens samfunn, enten det er litteratur eller film eller andre uttrykk. For Antoine er ikke forskjellene på ord og handling så åpenbare, og i motsetning til Olivia ser han ikke at han ikke kan leve som han skriver. Han har på et vis en forstyrret virkelighetsoppfatning som jeg var interessert i å granske nærmere. Antoines vei mot en eventuell forståelse i forhold til hva som er riktig og galt er i det store og hele filmens drivkraft, sier Cantet om filmen som tar en annen retning enn det forventede, helt i tråd med hvordan gruppedynamikken slik Cantet ser den lever sitt eget liv.

Les også: Bitterhetens pris