Klar for teater før jul? Her er Dagsavisens beste tips

5

«Reisen til julestjernen» 

Regi: Kjersti Horn

Nationaltheatret

Foto: Erika Hebbert

Julen er reddet, slo Dagsavisens Geir Rakvaag fast etter premieren på den «nye» versjonen av «Reisen til julestjernen», som er blitt presentert i 17 forskjellige oppsetninger på Nationaltheatret siden den første gang ble vist i 1924.
«Reisen til julestjernen» er igjen blitt en praktfull familieforestilling, hvor Selome Emnetu spiller Sonja med smittende humør og ukuelig optimisme. Denne gangen griper budskapet også inn i den politiske debatten. «Reisen til julestjernen» tilspisser seg tidlig, da Sonja forviller seg inn på slottet. Hun bor ellers i skogen, har mistet familien, men har kjent lukten av mat. Hun jages av vaktene, men bedyrer at hun ikke er kommet hit for å stjele. Veldig tydelig budskap dette, men det har vi ikke vondt av. Her er til og med en konge som forbarmer seg over henne, og lar henne dra ut for å lete etter julestjernen. Da vil hun holde til venstre, forteller hun, fordi det er hjertesiden. Er det ikke søtt? Vi avslører neppe noen store hemmeligheter med å skrive at alt går veldig bra til slutt, at julen ser ut til å bli bedre enn noensinne, selv om kanskje ikke alle spiser svin og drikker sprit når festen har begynt. «Reisen til julestjernen» er både strålende underholdning, og en påminnelse om at man kommer lengst med å behandle folk bra. For som Julemannen sier her: «De som er snille og gode får i hvert fall en del av ønskene sine oppfylt.»

Les hele anmeldelsen her: Julen er reddet

Les også: En julestjerne for alle

5

«Julemiddag» 

Regi: Tyra Tønnessen

Nationaltheatret

Foto: Erika Hebbert

Med «Julemiddag» la Tyra Tønnessen for et par år siden inn bud på en moderne norsk juleklassiker for voksne, og når det i år igjen settes opp i julestria ser det ut til at det fungerer overmåte bra.
Et imponerende gjennomarbeidet stykke dramatikk, skrev Dagsavisens anmelder Mode Steinkjer etter premieren: «Å bli dratt gjennom hundre år med julefeiring på om lag 90 minutter, kan i utgangspunktet virke som nettopp det du ikke trenger når juleforberedelsene truer. Men tro om igjen, for regissør Tønnessens nyskrevne variant av Thornton Wilders juleklassiker «The Long Christmas Dinner» fra 1931 er både klok, morsom og til tider rabiat gjenkjennelig. Det er et stykke norgeshistorie som veves ut av en familieslekts streben etter å holde tritt med samfunnsutviklingen uten å tape ansikt. Ikke minst er det knakende godt nyskrevet teater. Utgangspunktet for handlingen er en familie i Stavanger for 100 år siden. Oscar Berge har bygd opp en hermetikkformue på å selge krigsproviant til både tyskerne og engelskmennene, men hvordan går man derfra? Gjennom julefeiringer som veksler mellom rik moro og bunnløs fortvilelse og fallitt, fortelles også historien om det norske folk og verdier som er vunnet og gått tapt.»

Les også: 100 års historie:Stavanger-familie settes<BR>opp på Nationaltheatret

Les også: Blir handelsreisende

4

«Faens nisse»

Regi: Catrine Telle

Det Norske Teatret

Foto: Dag Jenssen

Hvis man vil se noe klin kokos gøy for å lade opp til årets julefeiring, kan «Faens nisse» anbefales, skrev Inger Marie Kjølstadmyr i sin anmeldelse av denne noe annerledes julehistorien: «Det er glitter, tant og fjas, julemusikk, snurrige karakterer og høyt tempo. Her får markedskreftene kjempe mot selveste Jesus. I «Faens nisse» utspiller en ganske hemningsløs verdikamp seg i den fiktive bygda Bangstad. Det er helt åpenbart at alle karakterene representerer enten Gud eller mammon, og at de alle synes jula og bygda skal være preget enten det ene eller det andre. Å se dette stykket utspille seg på scenen oppleves som å riste på en glasskule med snø inni, hvor karakterene fyker fram og tilbake i vilt kaos, akkurat som snøen, før den legger seg på bunnen og alt er som før. Catrine Telle er en svært rutinert og dyktig regissør som vet å trykke på de rette humorknappene. Hun greier å forløse en masse av humoren som ligger i dette ganske rotete stoffet, og når det engang skal være kaos, så kan det i det minste være skikkelig hemningsløst. Og det er det.»

Les hele anmeldelsen her: Salig julekaos

5

«Heisenberg»

Regi: Erik Ulfsby

Det Norske Teatret

Foto: Erika Hebbert

Dagsavisens Mode Steinkjer skrev følgende om «Heisenberg» i sin anmeldelse: «To skuespilleres triumfferd gjennom en tekst preget av dulgte følelser, overraskelser og et lag av knasende usikkerhet som bidrar til nettopp den dybden en slik fortelling trenger. Om Georgie Burns, en kvinne på 39 (Marie Blokhus) og Alex Priest, en mann på 72 (Bjørn Floberg), som tross aldersforskjellen finner holdepunkter hos hverandre de ikke greier å fri seg fra. Den engelske dramatikeren Simon Stephens, som et norsk publikum kjenner fra «Det merkelege som hende med hunden den natta», har sagt han vil utforske det intuitive og det instinktive med dette stykket, som ble skrevet på en måte hvor ikke engang han visste hva den neste replikken ville bli. (…) Teksten river, napper og underholder, og gjør «Heisenberg» langt mer allmenn enn stykkets tittel skulle indikere, men mest av alt er det imponerende skuespill. Marie Blokhus nærmest danser verbalt gjennom forestillingen (…) Georgie trekkes mot Alex som møllen mot lyset, hvor ethvert tilløp til motvilje synes å ha stikk motsatt effekt. Han er som en forknytt ball, med armer og bein nærmest som en brynje før han åpner opp. Bjørn Flobergs spillestil er gjenkjennelig i Alex' mutte og motstridige ytre, men sjelden har vi sett han spille oppvåknende letthet på en mer intuitiv og medrivende og måte, like lett som skyen Alex etter hvert svever på.»

Les hele anmeldelsen her: Lysende skuespill og mørk materie

Les også: En dobbel dose Blokhus

5

«Vepsen»

Oslo Nye Teater

Foto: Gisle Bjørneby

«Når Hanna (Ine Marie Wilmann) og Cathrine (Ingvild Holthe Bygdnes) treffer hverandre i Vepsens første scene, er det tjue år siden de så hverandre sist. Det kan virke som et helt uskyldig, om enn ikke så hjertelig, møte mellom to tidligere klassevenninner som nå lever veldig ulike liv i ulike deler av samfunnet. Men det skal vise seg at Hanna vil at Cathrine skal drepe mannen hennes. Og dermed begynner snøballen å rulle for de to kvinnene – og den ruller fort. Det er ikke ofte at det er like spennende å se en thriller på scenen som det er å se den i sitt eget stuemørke. Men denne gangen er det det, selv om det altså er litt rusk både i tekstens oppbygging og i deler av iscenesettelsen», skrev anmelder Inger Marie Kjølstadmyr.

Les hele anmeldelsen her: Mørk og makaber teaterthriller

Les også: Her er høstens monsterhit

Les også: Et opprør fra teppenivå

5

«En mann ved navn Ove»

Regi: Bjarni Haukur Thorsson

Centralteatret

Foto: Gisle Bjørneby

Svenske Fredrik Backmans «En mann ved navn Ove» er både blitt til scenemonolog og film. Nå settes suksessen med Sven Nordin opp på nytt på Centralteatret. Mens både romanen og filmen er befolket med mange karakterer, er det én mann alene som bærer teaterforestillingen. Dagsavisens anmelder Inger Marie Kjølstadmyr skrev følgende i sin anmeldelse: «Men det frodige og fargerike persongalleriet vi kjenner fra film og bok, får allikevel plass fordi Nordin ikke bare spiller rollen som Ove, men også alle hans naboer og øvrige bekjente. Og dette gjør han med en slik briljans at det etter forestillingen er vanskelig å se for seg noen annen i denne rollen. (…) «En mann ved navn Ove» er en monolog som lar en av våre beste og mest rutinerte skuespillere få briljere på scenen.»

Les hele anmeldelsen her: Gøyal gammel grinebiter

Les også: Sven Nordin: - Ja, vi trenger menn som Ove, ingen tvil

5

«Les Misérables»

Regi: Per-Olav Sørensen

Folketeatret

Foto: Fredrik Arff/Scenekvelder

«Storslått om de miserable», skrev Dagsavisens Mode Steinkjer om Folketeatrets oppsetning av «Les Misérables». Videre het det om musikalen som går for fulle hus denne vinteren: «Folketeatrets største satsing så langt viser at denne historien om urett, revolusjon og kjærlighet basert på Victor Hugos «De elendige», har en spesiell plass i nordmenns hjerter. (…) Per-Olav Sørensen lykkes med å gi «Les Misérables» et hamskifte uten å miste det storslåtte, såre og patosfylte menneskelige dramaet. Her forenes den rene musikalopplevelsen med et stykke tankegods som gjør «Les Mis» til en relevant vekker, kanskje også for Folketeatret, som sikkert har begynt å tenke på hvordan de også neste gang skal greie å toppe seg selv, slik de elegant gjør med denne oppsetningen.»

Les hele anmeldelsen her: Storslått om de miserable

Les også: Teppet opp for de elendige

4

«Snøkvit»

Regi: Kjersti Haugen

Det Norske Teatret

Foto: Erika Hebbert

Dagsavisens Inger Marie Kjølstadmyr om «Snøkvit»: «Det Norske Teatret kan det å skape storslåtte, eventyrlige forestillinger for barn. De har teknikken på sin side, og de har også eminente scenekunstnere som bidrar til å lage produksjoner vi ikke ser andre steder i hovedstaden. Tidligere har de imponert med «Kvitebjørn Kong Valemon». Nå har det gjort sin egen popmusikalversjon av Snøhvit – «Snøkvit». Maria Tryti Vennerød har latt mange av de kjente elementene fra det opprinnelige eventyret få være med å spille viktige roller; den slemme dronningen, de syv dvergene, et eple man kan dø av å spise, og så Snøkvit, selvsagt. Her spilles hun av Charlotte Frogner. Men Vennerød har vridd ganske snedig på det kjente og utviklet en historie som snakker til oss og vår egen samtid. For her handler det som løsrivelse fra foreldre, om å ta sine egne valg, og ikke minst handler det om at det ikke er så viktig å være tynn og pen og gjøre som de voksne vil. (…) Muligens en forestilling for generasjon prestasjon og perfeksjon, dette her? I alle fall befinner vi oss på et refleksjonsnivå godt over de minste barnas. Men så er det scenografien og kostymene, da. Herre min hatt! Jeg vil bare bryte ut i en umiddelbar, hemningsløs jubel over hvilken eventyrverden Unni Walstad har skapt av scenerommet på hovedscenen. Uten Walstads drøm av en scenografi ville Maria Tryti Vennerøds Snøkvit-versjon mer fremstått som et poetisk romanunivers med musikk enn et virkelig musikaleventyr.»

Les hele anmeldelsen her: Hvem er tynnest og penest i landet her?

5

«1984»

Av George Orwell

Torshovteatret

Foto: Erka Hebbert

Dagsavisens Mode Steinkjer om «1984»: Oppsetningen av «1984» bringer urovekkende skygger fra nærliggende konflikter, styresett og menneskerettighetsbrudd, iscenesatt med gruvekkende autentisitet og intim intensitet. Her har britiske Robert Icke og Duncan Macmillans sceneversjon av George Orwells klassiker har funnet godt jordsmonn i en verden preget av informasjonssamfunnets fallgruver, av varslere i eksil, av framveksten av ytre høyre og av en Donald Trump som med «fake news» har lansert et begrep som uten problemer kunne vært sugd fra Orwells rekke av framskutte metaforer. Torshovteatrets intimscene er som skapt for urovekkende teater av det slaget «1984» er blitt. Stykket regissert av Kristina Kjeldsberg besvarer i stor grad filosofien som ligger til grunn for totalitærstatens allmektige grep om befolkningen, mens de enkle begrepene ivaretas av handlingens rystende eksemplifisering. Som avhørene, der Håkon Ramstad er glitrende iskald som den «empatiske» O'Brian, dobbeltspilleren, forhøreren og den i rom 101 torturerende eksekutøren som kjenner den enkeltes innerste frykt. Torturscenene i stykket er realistiske, og sammen med Ramstads spill får ikke tilskueren mulighet til å glemme at om historien og rollefigurene er oppspinn, er de spunnet over virkelige ideologer og mekanismer som er i bruk rundt oss den dag i dag.»

Les hele anmeldelsen her: Går i strupen på nåtiden

Les også: Advarer mot torturvold i «1984»