Her er høstens monsterhit

5

TV-DRAMA

«Monster»

NRK

Premiere i kveld

«Monster» er NRKs nye høstserie, og det er en grunn til at den vises mandag – og ikke i beste dramasendetid søndag kveld. Dette er definitivt ikke noe familiedrama.

Til det er serien for mørk, og tidvis for stillegående av seg, et mysteriedrama som leker seg med sjanger. Er det ikke en norsk «Fargo» serieskaper Hans Christian Storrøsten og medforfatter og regissør Anne Sewitsky har forsøkt å lage her?

«Monster» har noen ganger den truende stemningen som gjennomsyret «True Detective», sesong 1, og dysterheten til amerikanske versjonen av «Forbrytelsen» – «The Killing». Her våger Sewitsky og Storrøsten å bevege seg i ett dramalandskap tegnet opp i Amerika, og de gjør det med bravur.

– Det har vært litt mye i det siste, sier politimesteren mildt når gamlesjefen spør åssen det går.

Det er en underdrivelse. Det har skjedd flere drap i bygda, gamle lik har dukket opp i en massegrav, og absolutt ingen er pågrepne. Etterforskerne hans hater hverandre, og Ed merker at kona oppfører seg rart også.

Politimesteren som er mer enn klar for pensjonsalderen er en av mange sentrale personer i «Monster». Dette er også rollen som viser at Bjørn Sundquist godt kan holdes unna pensjonisttilværelsen. Ed er en av mange godt tegna og framførte karakterer i den fiktive bygda Kataluma.

Les også: 100 millioner mer til drama i NRK

Serien kan kalles en nordlig nordic noir, den nyeste i rekka av krimserier lagt til arktiske og nordlige strøk med mørketid. Sjangeren har trengt en fornyelse etter at BBC nådde et lavmål med «River», en utvanna krim med en svenskættet, sliten politimann i et grått og trist London. NRK Drama viser åssen det skal gjøres.

De arktiske noir-seriene har til nå ikke vært spesielt bra. «Fortitude» var melodramatisk spetakkel basert på engelskmenns skrekk for snø og kulde. Vi har også sett to serier fra Kiruna. Svensk-franske «Midnattssol», som rota seg bort i sjokkmakeri. Og «Rebekka Martinsson» som NRK1 viser nå, en krim som smører tykt på med malerisk naturidyll fra Nord-Sverige, og er like skummel som «Vi på Saltkråkan».

I «Monster» brukes den åpne vidda, den mektige himmelen og den tette myrskogen som virkningsfull ramme og stemningssetter. I Kataluma er det ikke noe spektakulært nordlys som gir folket en magisk berikelse. Dette er en plass så sliten og værbitt at selv ikke Arthur Buchardt ville sett noe potensial her.

Dette er bygda med motell og diner, ikke hotell og kaffebrenneri. Her er en frimenighet av tungetale-typen, som ikke gjør stedet noe mindre gudsforlatt.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Hit har Hedda Hersoug (Ingvild Holthe Bygdnes, knallgod) flyttet hjem, til den syke faren og stillheten, for å komme seg vekk fra typen sørpå som vil ha barn og familie. Hun er nyutdannet etterforsker, og får et dobbeltdrap i fanget. Oppgaven er selvsagt for stor for henne. Det hjelper ikke at hun og spesialetterforsker Dreyer (Jakob Oftebro) har særdeles dårlig kjemi. Hedda er faktisk en skikkelig dårlig politietterforsker, kanskje den mest håpløse vi har sett i en TV-krim.

Så er ikke «Monster» en tradisjonell kriminalserie heller. Den er, som omtalen sier, et drama med mysterier, og de er det mange av. Det skjønner vi etter et par episoder – som skaper en spennende og urovekkende stemning før historien nær bråstopper. Så går stemninga fra intens til litt tam og forsiktig. Fokus på politiarbeid og morderjakt settes til side i en mellomakt preget av menneskelige relasjoner, følelser og traumer. Da blir det i overkant mange politifolk, tenåringer, religiøse gærninger og sivilister som stirrer lenge ut i lufta.

Unntaket er vel Gørild Mauseth, nesten ikke er til å kjenne igjen som Margot, den fryktinngytende matriarken i en familie som produserer narkotika i stort kvantum ute på vidda (!). Hun leder en hillbilly-klan med nådeløs hard hånd. At Mauseths karakter heter Margot er ikke tilfeldig. Hun minner veldig om «Justified»s Mags Bennett, matriark og boss i en narkoproduserende red neck-familie, spilt av en Margo Martindale.

Historien balanserer tidvis på en knivsegg, blant annet fordi serieskaperne går for den lavmælte, knugende stemningen i lange sekvenser. Dette blir så mørkt at HDTV-en kan true med å skru av skjermen i mangel på lysglimt. Krimintrigen er bakteppe for menneskelig drama – og budskapet om at monsteret er ikke nødvendigvis er en psyko massemorder på vidda, men del av menneskets natur. Vi tar den, men enkelte hendelser gjør likevel ikke så sterkt inntrykk som det legges opp til.

Samtidig er «Monster» nydelig filmet og skikkelig gjennomført, levende fortalt og overbevisende framført. Her framstilles et grisgrendt samfunn uten antydninger til norsk film og TV-bransjes tradisjonelle tramping ut i Høtten-overdrivelser.

Alt er heller ikke grått og trist. De ramsalte nordnorske replikkene sitter som skudd. Politimester Ed er lett å like. Hedda og forholdet til faren, en knallgod Reidar Sørensen, gir dramaet dybde. Skuespillernes prestasjoner er glimrende. Dialogen låter naturlig og uanstrengt stort sett.

Som god krim skal gjøre holder historien igjen mysteriene til siste slutt. Det er skikkelig godt å slippe politifolk som skriker delta foxtrot og snakkeforklarer handling. I stedet er alle politifolkene vi møter levende typer, framfor statister som sitter på kontor og stirrer i pc-skjermer.

Historien vet å veksle mellom tyst fortvilelse og heftig action, her er originale grep og sekvenser som det vel ikke er sett maken til i norsk TV-drama. Serien er en demonstrasjon av hvor mye den norske dramabransjen har vokst på ti år. Den er beviset på at en bevisst satsing på drama – som begynte med Emmy-kampanjen i 2007 – betaler seg. Skulle serien være for smal til å bli en monsterhit her hjemme, har den potensialet til å bli stor i utlandet.

Les også: NRK skal skreddersy din TV-hverdag