5
TEATER
«Og nå, verden!»
Av Sybille Berg
Regi: Angelina Stojcevska
Med Ine Marie Wilmann
Oslo Nye, Trikkestallen
Er vår tids superhelter digitale urokråker som rammer sine fiender gjennom de kanalene de har for hånden, enten det er webkamera, Skype eller en YouTube? Monologen «Og nå, verden!» makter gjennom Ine Marie Wilmanns personlige tilstedeværelse å si mer om vår generasjons utfordringer enn all verdens rapporter om ensomhet, kjønnsdiskriminering, mediebruk, kroppspress, psykiske lidelser og arbeidsløshet blant unge. Gjennom like deler aggressivitet og apati gjør Wilmann sin jeg-person til en projekson av en tilværelse og et samfunn som er gjenkjennelig og utfordrende. Hun er, for å si det med henne selv, ikke en person som «fortryller», men som omgivelsene må venne seg til. Det ligger mye i den advarselen. Hun har låst verden ute, like mye som hun har låst seg selv inne. Forholdet til familien er i utgangspunktet uvisst, og menn har hun etterlatt utenfor, men ikke uten å fokusere på deres eksistens. Hun har lite til overs for dem, samtidig som de blir hennes publikum, som youtube-personlighet, blogger og mediepersonlighet for de få.
Tysksveitsiske Sibylle Berg plasserer seg sentralt i et provokativt og subkulturelt sjikt innen tyskspråklig litteratur og dramatikk, og har ikke ulikt en Michel Houellebecq opparbeidet seg et stort breddepublikum. Den tre år gamle «Og nå, verden!»-monologen er den fortsatt ladd med skarpt. Ammunisjonen er ikke bare giftpiler mot det være seg menn, utenforskap eller zumbaslaver, men generelt skarpe spørsmålstegn som Wilmanns enkvinneshow ikke gir svar på. Heldigvis. Dette er ikke en fortelling som skal løpe ut i en moralsk fasit, men skape refleksjon og berøre gjennom direkte konfrontasjon. Wilmanns jeg-person anklager like mye som hun klager, men under det hele antydes en sår følelse av at hun tross bitende sarkastiske observasjoner har en ballast der den sosiale utilpassheten kun er et symptom på en mer gjennomgripende forstyrring.
Ine Marie Wilmann, som utover teaterrollene har gjort seg bemerket med både Amanda og Filmkritikerlagets fagpris for skuespillet i «De nærmeste», og Gullruten for «Det tredje øyet», løper linen helt ut i en forestilling der scenografien kun er en sliten toseters sofa, tykke tepper på gulvet, en røykmaskin og «kjellerstue»-panel på bakveggen. På mange vis er Wilmanns karakter en rebell i kjellerstuen sin, en ung jente som i sin ensomhet har rigget seg til med sosiale medier som utløp for sine meninger. Hun forteller om en oppvekst og en tenåringstid der hun som en del av en jentetrio banket menn eller guttegjenger som var mindre enn dem selv for å se dem ligge å blø. Nå er hun alene, de to andre har gått egne veier, eller er det hun som har gått sin vei? Hun synker bokstavelig talt ned i seg selv, i lodne, tunge og omsluttende tepper der hun kveles av det samme som hun søker tilflukt i.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Musikkbruken er effektfull allerede fra åpningens avantgardiske mørke og atmosfæriske suggesjon, og styrer til en viss grad Wilmanns buktende, krypende, absurd dansende og konstant bevegende uttrykk. I Angelina Stojcevskas regi balanseres det absurde med det intense. Stykket har opprinnelig merkelappen «Tekst for en person og flere stemmer», noe som gir store friheter og dermed krav til stramhet og tekstformidling. Dette ensemblet har valgt enkvinneshowet, men formspråket er sterkt skiftende, fra treffende svart humoristiske replikker via filosofiske og intellektuelle assosiasjoner til performance til raptekster på rim - alt utført av Wilmann. Den norske oversettelsen (Elisabeth Beaca Halvorsen) føles relevant og spisset, og nyansene kler sprangene, som også kan tolkes som et utslag av personlighetsforvirringen som preger generasjonen 20+, de virkelige prøvekaninene i en digital samtid der alle måles etter profilbildene og en syklig manøvrering blant økologiske og bærekraftige produkter.
Ine Marie Wilmanns prestasjon er dypt imponerende, en manifestasjon av teaterskuespillerens evne til innovasjon, mot og personlig fargelegging. En halvannen times oppvisning i hva det vil si å være et menneske på randen. Keitete grasiøst speiler bevegelsene det livstrøtte, det frenetiske, det kjedsommelige og det oppøste og hardt poserende i brytningen mellom ungdom og ung kvinne, men uttrykket tar ikke unødige omveier om det skrikende, farseaktige eller det utagerende. Det er den likeframme, dirrende måten hun formidler teksten på, måten hun stiller spørsmål og forgifter observasjonene på, som gjør «Og nå, verden!» til en unik og intensiv avlevering av en intrikat og klok tekst.