Nye skolegrenser i Oslo

Jeg kunne stoppet her, det burde ikke være nødvendig å argumentere for dette. Alle med litt fantasi, med skolebarn eller som selv har gått på skole, vet og forstår at dette er det mest riktige og praktiske for alle parter. Av en eller annen grunn tar man likevel ikke slike hensyn når man fordeler skoleplasser.

Hver morgen når jeg drar på jobb, kjører jeg forbi barn i alle aldre som går i samme retning til samme skole. Følgegrupper og storesøsken som følger de små. For mine barn, kjentfolk som gir trygghet på skoleveien til og fra skolen. Men vent litt, en liten gruppe samler seg for å gå den andre veien. En håndfull voksne og barn går mot strømmen. Dette er foreldre og små håpefulle førsteklassinger med eldre søsken. Storesøsken som hadde gledet seg til at den minste i familien skulle begynne på skolen sin. De hadde sett fram til å møtes i friminuttene, se til at den lille hadde det bra. Førsteklassingen kunne stolt si, «det er min storebror» eller storesøster. Førsteklassingen har siden tidlig barnehagealder vært med på å bringe og hente større søsken. Møtt både lærere, klassekamerater og blitt kjent i skolegården og på aktivitetsskolen (AKS). De har vært med og sett på aktiviteter som korps, kor og treningsformer av ulik art, og gledet seg til de en dag skulle få være med, på akkurat denne skolen. Forventningene til å begynne på denne skolen har vært til stede i mange år før den store dagen. I tillegg har foreldrene gjort seg kjent med lærere og AKS-personale, og andre foreldre som kanskje har flere barn på samme alder. Tryggheten føles god, man er godt i gang med sosialiseringen gjennom felles skole og andre felles aktiviteter som skjer på skolen. Men slik ble det ikke for disse familiene, fordi skolegrensen ble endret ved at det ble tegnet opp en ny, rett linje rundt skolen, og søsken ble splittet.

Dette er kun det følelsesmessige, men også de viktige hensyn å ta.

Så kommer det logistikkmessige og praktiske aspektet for familiene. Alle med barn, og i alle fall alle med flere barn, vet hva jeg skal skrive her. Men for de som ikke er med i den klubben, må jeg likevel tegne et bilde. Hverdagen er hektisk. Når alle i familien endelig har kommet seg ut døra hver morgen, starter et hektisk løp der man følger, og leverer barn til skole og i barnehage, for så og farte videre på jobb. Lettelsen er stor når noen er store nok til å gå alene, og når søsken kan slå følge. Noen dager i uka er det aktiviteter på ettermiddagstid, samme dag som man selv må jobbe lenger. Da letter det enormt på trykket når f.eks. femteklassingen kan hente andreklassingen, slik at man selv kun trenger å hente minstemann i barnehagen. Dette er selvfølgelig ikke aktuelt hvis barna ikke går på samme skole. Videre skal barna følges opp i forhold til lekser og systemer som er forskjellige fra skole til skole. Og i forhold til tidligere nevnte aktiviteter har ofte de ulike skolene hver sitt skolekorps og kor. Har man kapasitet til å følge opp barna sine hvis de går i ulike korps og kor? Det er snakk om øvelser, seminarer, loppemarkeder (korps) og turer. Eller må man si til den yngste at dessverre, du får finne deg en annen aktivitet?

Når skoleplasser fordeles, etter at man har endret skolegrenser, må alle barn med eldre søsken få plass på «søskenskolen». På denne måten blir det en taggete skolegrense, og ikke en rett linje. Avstand til skole, eller utrygg skolevei får være underordnet uansett.

Det begynner å bli svært fullt på skolene i Oslo, og det såkalte frie skolevalget er snart en saga blott. Det er viktig at de som styrer og bestemmer tar hensyn til familiene og ser de nære ting i samfunnet. Slik får de tillit.