Vi må ta kvinners helse før – og etter fødsel på alvor

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg spesialiserte meg innen gynekologi med spesiell interesse og ekspertise innen vaginalt fremfall, fordi jeg var sjokkert over hvor mange kvinner som lider i stillhet. 

I hverdagen møter jeg kvinner helt ned i 20-årene som lever med nedpress (trykkende ubehag), vanskeligheter med å gå på do eller vannlatingstrang, og en kropp som ikke lenger fungerer etter fødsel. 

De får ikke hjelp. Mange går i årevis uten å få diagnose, veiledning eller hjelp.

«Du må bare gjøre noen knipeøvelser», «Her er alt normalt», «Du har jo født, det er sånn det ser ut etter fødsel».

Dette er ord mine pasienter har fått høre når de har bedt om hjelp, både fra offentlige og private helsetjenester. Holdninger som avslører et alvorlig kunnskapsgap i helsevesenet.

Vaginalt fremfall er en av de vanligste og mest oversette fødselsskadene.

Ifølge WHO får 36 prosent av kvinner som føder vaginalt permanente skader eller sekveler. Likevel er det mange som ikke blir tatt på alvor.

Vaginalt fremfall, også kalt underlivsprolaps, oppstår når skjedevegger, livmorhals eller livmor synker og buler inn eller ut av skjedeåpningen. 

Symptomene kan variere avhengig av skaden – fra nedpress, bulkfølelse, hyppig vannlating, vansker med å late vannet eller ved avføring til pinlige lyder fra skjeden eller redusert følelse under samleie. 

Hvorfor snakker vi ikke mer om ammestrev?

Bekkenbunnstrening under kyndig veiledning burde være et minimumstilbud. Men i mange tilfeller er kirurgi eneste vei til bedring.

I media og fra politikere ropes det varsku om fallende fødselstall. Norge har i dag et av de laveste fruktbarhetstallene i Europa, og politikere slår alarm om at vi får altfor få barn til å opprettholde velferdssamfunnet. Eksperter etterlyser tiltak som kan snu utviklingen.

Årsaken til denne nedgangen er sammensatt, men vi kan ikke snakke om fødselstall uten å snakke om kvinnehelse. 

Vil en kvinne som fortsatt går rundt med ubehandlede fødselsskader etter første fødsel i det hele tatt vurdere å få sitt andre eller tredje barn?

Et månedlig mareritt

Vil vi øke fødselstallene, må vi ta kvinners helse før, og etter, fødsel på alvor. Det innebærer å ruste opp barsels- og etterfødselsomsorgen, sikre tidlig diagnostisering og behandling av fødselsskader, og heve kompetansen på dette området i helsevesenet.

I en årrekke var jeg selv plaget uten å få riktig hjelp ved en kvinnelidelse. Jeg vet hvordan det er å få feilstilte diagnoser og behandlinger som gjør ting verre. Hvordan tilliten svikter og mye kjennes håpløst. 

Først etter åtte år møtte jeg helsepersonell med riktig kompetanse på min tilstand, og da ble jeg frisk. Jeg er ikke alene om denne erfaringen. Det er rett og slett ikke godt nok.

Hvis vi virkelig vil ha flere barn i dette landet, burde vi ikke begynne med å ta vare på dem som faktisk føder barna? Før, under og etter.

Det er trygt å føde på sykehuset