Hvem står igjen når flagget tas ned?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Oslo Pride finner sted denne uka – mens regnbueflagg brennes, tisses på, flaggstenger sages ned, og lærere og aktivister hetses. Når stillheten får større plass enn solidariteten, blir spørsmålet akutt: Hvem står igjen?

I en tid hvor «ytringsfrihet» ropes høyere enn før, skjer noe annet, mer stillferdig: Rommet for frihet blir farligere for noen.

Det er ikke de skeive som har innskrenket grensene. Det er offentligheten som har trukket seg unna, og overlatt minoriteter til et trangere rom.

Jeg kjenner det selv – som transkvinne og folkevalgt. Ikke nødvendigvis som høylytt hets, men som en stille endring i blikk, tonefall og hva som blir sagt høyt. Noen rom er tryggere nå enn før. Andre er blitt kaldere. 

Å stille opp i debatten krever mer – ikke fordi meningene er blitt skarpere, men fordi motstanden mot selve eksistensen har krøpet nærmere sentrum.

Noen vil si at dette handler om at folk flest mister fotfestet i møte med raske endringer. Og ja – mange mener vel. Men hvem blir stående igjen når vi snur oss bort? Når vi møter trusler og hets mot lærere og Pride-arrangører med taushet, ikke støtte? Når det å flagge for likeverd tones ned for å ikke forstyrre noen? Det er ikke nøytralt. Det er unnvikelse.

Vi skal selvsagt lytte til bekymringer. Og mange spørsmål er stilt i oppriktighet. Men hva skjer når spørsmål blir stående i stedet for svar? Når vi stopper ved «er det lov å mene» – og aldri kommer til «hvem rammes dersom vi ikke tar stilling»?

For det er lett å si at det bare handler om ulike verdier. Men det å være ukomfortabel med en endring er ikke det samme som å være utsatt for strukturell risiko. 

Å lære nye begreper er én ting. Å miste rett til helsehjelp eller juridisk anerkjennelse er noe annet. Den forskjellen må vi holde fast ved – også når det koster.

Vi ser at retorikk som før tilhørte ytterkanter, nå brukes av politikere og podkastere med stor rekkevidde. 

Transpersoner fremstilles som ideologisk trussel. Pride omtales som noe barn bør skjermes fra. Mikroaggresjoner pakkes inn i humor, ironi eller bekymringsretorikk.

Dette handler ikke om vi ikke skal tåle uenighet. Det handler om at ytringsrommet er blitt skjevt. Å forsvare retten til eksistens for skeive er ikke å sensurere noen. Å insistere på anstendighet er ikke å være krenket.

Jeg hører folk si de er «lei av å få det tredd ned over hodet», som om andres eksistens er en byrde. Når noen forsøker å finne «kompromisser» ved å bruke det norske flagget, kalles det nøytralt. Men et kompromiss som innebærer at noen ikke skal synes, er ikke et kompromiss. Det er skånsom ekskludering. Men skånsomt for hvem? Og til hvilken pris?

Minnet etter 25. juni – et angrep vi fortsatt ikke vil se i øynene

Rundt i Norge ser vi et tydelig bilde: Pride-arrangementer opplever både støtte og reell motstand. Lærere står i front, men hetsen er voldsom – kanskje mest i sosiale medier, og forskjellene mellom kommuner og regioner er store. 

Når trusler og desinformasjon møtes med stillhet, taper de skeive. Da blir det som før var uakseptabelt normalisert.

Noen vil si jeg overdriver. Men se hva som skjer når skeive deler sine egne erfaringer. I stedet for å lytte, blir de møtt med «vi må jo få mene noe». Ja, det må vi. 

Men å mene noe er ikke det samme som å definere andres menneskeverd som et meningsspørsmål. Det er ikke meningsfrihet – det er frihet til å dehumanisere.

Biskop Sunniva Gylver åpnet Oslo pride foran domkirken

Denne helgen så jeg Ljósvíkingar på Cinemateket og en førpremiere av Tre fedre – en spillefilm og en dokumentar som på hver sin måte skildrer hvordan det er å være synlig som skeiv, trans eller annerledes i samfunn som ikke helt vet hvordan de skal møte det.

Det jeg satt igjen med, var en gjenkjennelse som verket. Ikke bare fordi jeg så deler av mitt eget liv speilet, men fordi jeg kjente igjen stillheten. Den lille pausen før noen svarer. Den trygge tonen som brått blir reservert.

Det som traff meg mest var ikke bruddene, men glidningene – hvordan skeive karakterer blir tålt så lenge de er tause, men usynliggjort så snart de tar plass. 

Det er akkurat disse kreftene vi snakker for lite om. Ikke brå rop, men hverdagsmotstand. Det som gjør at ytringsrommet snevres inn før noen rekker å skrike.

25. juni-rapporten: – Opplever mer frykt og hat

Og når det ropes om å «tåle ubehagelige spørsmål», handler det ofte om ønsket om å bli forstått – ikke nødvendigvis om viljen til å forstå. Trygghet kan ikke alltid balanseres. 

Noen rettigheter må forsvares selv når de er krevende å forstå. Det er selve kjennetegnet på solidaritet: Å stå opp også for dem vi ikke ligner på.

Vi trenger fellesskap. Mellom minoriteter. Mellom skeive og fagbevegelse, kunst og kultur. Vi trenger lavterskel, tilgjengelige og mangfoldige arenaer som bygger motstandskraft. 

Og vi trenger politikere som ikke bare går i Pride-tog når sola skinner, men som står opp når det stormer, også på sosiale plattformer.

Vi må slutte å veksle anstendighet i bytte mot likes. Ytringsfriheten trues ikke fordi noen sier fra om hat. Den trues når vi slutter å bry oss. Når vi later som om alle perspektiver er likeverdige – også de som krever at noen skal viskes ut for at andre skal få være i fred.

Noen har mer trygghet i stemmen sin enn andre har i kroppen sin. Da skal vi huske at anstendighet ikke er en svakhet. Det er en styrke. En styrke vi i anstendighetens navn ikke har råd til å miste.

Styrken i å stå sammen