Høyreekstremismens fremmarsj

I den høyreradikale/ekstreme forestillingen om nasjonen, anses "de kulturelle andre" som illegitime eller mindreverdige. Selv om det er variasjoner på den ytterste høyre fløy, er det en felles forestilling om at de hvite befolkningene i europeiske nasjoner og i USA, er truet innenfra av såvel som utenfra av "de kulturelle andre", av såkalte fremmedkulturelle og mennesker som ikke anses som likeverdige de hvite. Hatet retter seg ikke bare mot innvandrere som nylig har kommet til landene, men også til mennesker og grupper som i generasjoner har levd i de samfunn det er snakk om.

Høyreekstremismen antar mange former fra å spre propaganda til store terrorhandlinger. De viktigste målene for rasismen og volden fra ytre høyre, er muslimer og Romfolket ("sigøynere", "de reisende") i Europa. Antisemittisme og anti-svart rasisme rettet mot afrikanske innvandrere og asylsøkere i Europa, er også karakteristisk og økende. Likevel er den sterkeste trenden etter 11.september 2001 at muslimer i overveiende grad er lagt for hat av politiske krefter fra ytre høyre fløy. I USA kan jøder og afroamerikanere i tillegg til muslimer, være gjenstand for høyreekstremt hat. Samtidig finnes det høyreekstreme grupper og personer i både USA og Europa som støtter Israel og spesielt haukene på den israelske høyresiden, fordi kampen mot islam og muslimer ses på som viktigere enn alt annet.

Høyreradikalismen eller ekstremismen (det er betydelige overlappinger mellom de mer "moderate" høyreradikale og de ekstreme), er slik langtfra entydig hvor antisemittismen for noen er sterk, mens for andre er den i betydelig grad tonet ned eller fraværende i kampen mot islam som den desidert største hovedfiende. En grunn til dette er at jødehat og antisemittisme ikke egner seg til politisk mobilisering og oppslutning, mens den anti-islamske agendaen og mer eller mindre utilslørt muslimhat har et langt større potensiale for å vinne oppslutning også hos såkalte alminnelige velgere.

Hos det politiske establishment i USA og Europa synes det å ha vært mer bekvemt å fokusere på trusselen fra muslimer og radikale islamistmiljøer enn å fokusere på den raskt voksende høyreekstremismen. For de voksende høyreradikale/ekstreme partiene i Europa, hvorav noen forsøker utad å ha en mer moderat, "mykere" og salgbar innpakning av det politiske budskapet som Nasjonal front i Frankrike og Sverigedemokraterna i vårt naboland, er det de muslimske innvandrerne og europeiske muslimer (selv om mange er født og oppvokst i de europeiske samfunnene) som uansett er hovedfiender.

Alle muslimer anses i praksis av de høyreradikale som en trussel, selv om enkelte skulle påstå noe annet. Når det kommer til stykket skilles det derfor ikke klart mellom den store majoritet av moderate og fredelige muslimer og minoriteten av radikale islamister. Moderate muslimer selv om de aldri så mye fremstår som demokratisk innstilte, fremstilles ofte som ulver i fåreklær som ikke ennå har vist sitt egentlige islamistiske ansikt. Muslimer vil derfor uansett det samme, en gradvis dominans og overtakelse av europeiske samfunn for å omgjøre disse til islamske samfunn styrt etter strenge Sharia-lover.

En trend nasjonalt og internasjonalt, som dessuten er eskalerende etter hvert som den økonomiske krisen er blitt stadig dypere, er i første rekke verbale angrep på sosialdemokrater, venstrepolitikere, akademikere og journalister, som anklages for å være ”landssvikere” som støtter flerkultur eller multikulturalismen og som derfor også støtter den påståtte islamiseringen. Bruk av betegnelsen ”landssviker” er hyppig brukt, i Norge sist nylig brukt av en Frp-politiker mot AP-leder Jonas Gahr Støre. Det brukes i tillegg krigsmetaforer som at Europa og Vesten befinner seg i en borgerkrigslignende tilstand og er i ferd med å islamiseres og domineres av muslimer.

Høyreradikale/ekstreme henter på sin side næring fra islamistenes terrorhandlinger for å vinne oppslutning. Det siste angrepet fra militante islamister på europeisk jord 26.juni ved fabrikken Air Products i Saint-Quentin-Fallavier sørøst i Frankrike, i nærheten av Lyon (hvor en person er funnet halshugget), vil følgelig bli brukt for hva det er verdt av høyreradikale partier og politikere til å hevde at Europa er i krig. Den allmenne oppmerksomheten vil igjen kunne intensiveres fra myndighetshold mot islam og muslimer i Europa som den største trusselen, mens høyreekstreme vil lettere kunne gå under radaren.

I USA er trusselen fra høyreekstrem innenlandsk terrorisme svært reell, noe som har vist seg ved en rekke anledninger. Den unge mannen som nylig skjøt og drepte ni afroamerikanske personer i en kirke i Charleston, SC, var drevet av et intenst rasehat blant annet inspirert av organiserte hatgrupper som delte hans syn. Siden 9.september 2001 har amerikanske sikkerhetsmyndigheter fokusert på muslimske terrortrusler fra utlandet. Samtidig har trusselen fra innenlandske hatgrupper vokst formidabelt, mens statlige ressurser til å bekjempe dem har blitt redusert.

I USA har politikere, ikke minst republikanere, lenge ignorert trusselen i fra den formidable veksten i såkalte hat-grupper. Siden Barack Obamas første presidentperiode fra 2008 og fram til nå, er det imidlertid blitt flere hundrevis av slike hat-grupper spredd over hele USA. Disse gruppene målbærer et fanatisk hat mot Obama, de føderale myndighetene og det multikulturelle Amerika, mot liberale og venstrevridde av alle avskygninger.

Den eksplosive veksten av høyreekstreme hat-grupper som ideologisk har en såkalt”supremacist” ideologi om hvitt overherredømme, er sammenfallende med at det amerikanske samfunnet er preget av store økonomiske og sosiale utfordringer i kjølvannet av finanskrisens herjinger. I nedgangs- og krisetider er det desto lettere å peke ut syndebukker og hatobjekter som gis skylden for økonomiske krisetilstander og også påstander om kulturelt forfall. Hatideologiske budskap kan være inspirasjon for og triggere til handling for såkalte ”ensomme ulver” som ”ikke ser noen annen utvei” enn å gripe til våpen mot de innenlandske ”fiendene” som kan være en broket gruppe med alt fra afroamarikanere, hispanics, jøder, muslimer, homoseksuelle, liberale, menneskerettighetsaktivister og advokater, abortleger osv. osv.

Eksempler på ekstreme holdninger finnes det dessuten i den mest konservative og mørkeblåeste delen i den republikanske leiren. Jeg tenker i denne forbindelse på den såkalte Tea-Party bevegelsen hvor det hos enkelte Obama-hatere er reist spørsmålstegn om Obama kunne være ordentlig amerikaner med kenyansk far. Implisitt i denne insinueringen av uamerikanskhet, er en betydelig rasistisk komponent om at den svarte Obama ikke er egnet for presidentvervet og derfor aldri skulle ha vært president i utgangspunktet. Et eksempel er hvordan den amerikanske milliardæren og nå en av de republikanske presidentkandidatene, Donald Trump, tidligere har tatt dette poenget opp fra Tea-Party-miljøets anti-Obama kampanje og avkrevd bevis for at Obama er en ”ekte” amerikaner.

Poenget er uansett at ekstreme holdninger vinner innpass også i ikke så fullt ekstreme og til dels mer moderate politiske settinger i den republikanske leiren hvor det spilles på at den føderale regjeringen i Washington og Obama-administrasjonen er illegitim og har sviktet USA og det amerikanske folket. Imens fremstilles og bagatelliseres terrorhandlinger fra høyreekstreme mot afroamerikanere som enkelthandlinger og ”uhell”.

Kampen mot ekstremisme, uansett hvor den kommer fra, må ubønnhørlig føres på ulike samfunnsnivåer i alt fra opplysning og undervisning på skoler til beslutninger på nasjonalt og internasjonalt myndighetsnivå om koordinert innsats for å iverksette tiltak om å overvåke og splitte opp ekstreme grupperinger og innenfor lovens rammer forhindre forsøk på å danne nye grupper hvis formål er å spre hat og terror. Problemet er når for eksempel høyreradikale grupper og partier som har en mer ”moderat” framtoning og innpakking av budskapet, bruker hatretoriske uttrykksformer og virkemidler for å vinne oppslutning og tilhengere i normalbefolkningen.

Det er crossover-tendensene fra de mer ekstreme ytterpunktene til de mindre ekstreme, men like fullt radikale parlamentariske alternativene, som kanskje er den største utfordringen, som når europeiske partier som franske Nasjonal front og svenske Sverigedemokraterna plutselig fremstår som nærmest salongfähig og et politisk alternativ ”på lik linje med alle andre”. Slike partiers økende popularitet og "folkelighet" demmer ikke nødvendigvis opp for enda mer ytterliggående ekstremisme, men flytter heller den politiske grensedragningen og bidrar på sikt til å normalisere og gir dermed ekstremismen fra ytterste høyre enda større spillerom.

Gjennomslaget for høyreradikalismen som et folkelig parlamentarisk alternativ slik vi har sett i Frankrike og Sverige, skaper naturlig nok ringvirkninger. Fra at folk tidligere sa at "jeg er ikke rasist, men...", kan de nå si at de ikke liker å ha fremmedkulturelle i sin egen bakgård, og slettes ikke muslimer, og at de ønsker en mest mulig konform kulturell befolkningssammensetting i åpenlys kritikk av multikulturalismen som "et mislykket prosjekt". Det kulturelle argumentet om at "like barn, leker best" har slik overtatt for den biologiske rasismen. Bruk av kulturargumentet inngår i en mer fordekt politisk diskurs fra de høyreradikale som gjør dem lettere å godta for stadig flere velgere, men det gjør også at enda mer ekstreme synspunkter etter hvert kan vinne innpass.