Å snakke med mat i munnen

Fikk du med deg EAT-konferansen denne uka? I så fall er du muligens stappmett på fakta og analyser. Forspist av ny, skremmende kunnskap om moderne matproduksjon, klimaparadokser, kostholdsrelaterte sykdommer og en kynisk matindustri. Svakt obstipert ved tanken på at dagens produksjonsmåter og forbruksmønstre ikke er bærekraftige. Høyst sannsynlig har den nye kunnskapen om matkasting, sult og kunstige tilsetningsstoffer gitt deg fordøyelsesbesvær.

De siste femti årene har prosessert ferdigmat skapt små og store revolusjoner på tallerkener verden over. Det har vært kjapt og billig. Men ikke trygt. Professor Robert Lustig kaller det hele et mislykket eksperiment. Han viser til at denne omveltningen i kostholdet har skapt helseproblemer, klimaproblemer og samfunnsproblemer. Dersom dette hadde vært et vitenskapelig laboratorieforsøk, ville hypotesen om at prosessert mat er bra, blitt forkastet på flekken. Ikke bare det, enhver ansvarlig forsker ville avbrutt arbeidet for lenge, lenge siden. Ingen vitenskapsmann med vettet i behold ville fortsatt en studie som førte til så mange dødsfall blant forsøkspersonene. Det galopperende forbruket av direkte skadelig mat kan oppsummeres med det kjente, og temmelig harry uttrykket: «Eat shit and die.»

Verdens matproduksjon er både en årsak til og et offer for klimaendringene. Moderne landbruk står for nesten en femtedel av klimagassutslippene. Samtidig vil det bli enda vanskeligere å mette en framtidig befolkning på 9 milliarder mennesker når ekstremvær i form av flom, tørke og orkaner herjer oftere og flere steder enn før. Matproduksjonen er overtatt av store, markedsorienterte og multinasjonale selskaper som i sin natur er mest opptatt av profitt. Regningen, i form av større belastninger på helsevesenet, må det offentlige ta. Blant annet fordi det lønner seg å selge mest mulig mat i rike land, uavhengig av om den blir spist eller ikke. Enorme mengder spiselige matvarer kastes i én del av verden, mens folk sulter andre steder.

Alt dette, og mer til, var temaer som ble tatt opp på EAT-konferansen. Men selv om du registrerte at konferansen fant sted, er det mindre sannsynlig at selve innholdet i den fant veien helt fram til mottaker. Derimot kan det tenkes at du fikk med deg at Gunhild Stordalen har vært veldig syk, at noen skrev noe stygt om Gunhild Stordalen, og at noen andre igjen skrev noe stygt om de som skrev noe stygt om Gunhild Stordalen. Og at de som hadde skrevet noe stygt i utgangspunktet, repliserte med å skrive noe stygt om dem som skrev stygt om dem som hadde skrevet noe stygt om Gunhild Stordalen.

Uka før EAT-konferansen publiserte FNs matvareprogram (WFP) og FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) 2015-utgaven av den årlige rapporten «State of Food Insecurity in the World». Det omfattende dokumentet er stappfullt av presis og viktig kunnskap om matsikkerheten globalt. Der foredragene på EAT-konferansen presses inn i en timinuttersramme som fort blir en tvangstrøye for så kompliserte problemstillinger, går FN-­organene i dybden. Hovedfunnet er at det blir færre underernærte i verden. Verdens sultne befolkning teller 795 millioner mennesker. Men reduksjonen går altfor sakte i Afrika sør for Sahara. I denne delen av verden går antallet sultne opp.

Men den rapporten har garantert gått deg hus forbi. Det er ikke din skyld. I Norge besto pressedekningen av en kort NTB-notis som ble formidlet videre av Aftenposten, Adresseavisen og Nynorsk Pressekontor. Alle andre, Dagsavisen inkludert, var helt tause. Vårt Land var den eneste norske avisen som lagde en egen sak om rapporten.

EAT-konferansen var oppe i 170 treff på søketjenesten Retriever, som overvåker alle norske medier, i går formiddag. Gunhild Stordalens prosjekt slår altså fullstendig knockout på FN når det kommer til pressedekning. I alle fall her i Norge. Problemet er at det ikke nødvendigvis betyr at hun klarer å skape oppmerksomhet rundt den saken hun ønsker å løfte fram. Et forbløffende stort antall av overskriftene fra EAT-dekningen inneholder uttrykk av typen «miljøglamour», «rørende tale», «brasiliansk luksuskjole», «kjempet mot tårene» og «kjendisbegivenhet».

Det er ikke enkelt å vite hva som er verst. At FN-rapporten knapt blir omtalt, eller at den mest støyende debatten etter EAT-konferansen ble frontet av menn som pisset i motvind. Kvinners plass i den offentlige samtalen, og måten de blir møtt på, er en viktig diskusjon. Men EAT-konferansen handlet om verdens matvaresituasjon. Det var ikke en feministkonferanse.

Vi slipper ikke unna de enorme utfordringene verden står overfor når det gjelder matproduksjon. Enten vi velger å overse dem eller tøyse dem bort med utenomsnakk og tulledebatter, kommer de til å melde seg med full tyngde. Mat er for viktig til at vi skal leke med disse spørsmålene. Vi kan begynne med å holde EAT-taler og statsminister Erna Solberg ansvarlig, og kreve at regjeringen fører en bærekraftig mat- og landbrukspolitikk.

Hege Ulstein

Kommentator i Dagsavisen