Kultur

Ikke bare, bare

Hanne Kristin Rohdes første krimroman var en av fjorårets mest solgte bøker. Oppfølgeren følger den samme oppskriften.

KRIM

Hanne Kristin Rohde

«Bare et barn»

Kagge Forlag

Den nye boka til Hanne Kristin Rohde åpner med en (oppdiktet) artikkel fra Dagsavisen: To måneder før statsbudsjettet for 2014 legges fram lover justisministeren større midler til oslopolitiet, spesifikt til satsing på organisert kriminalitet over landegrensene. Herunder pedofilinettverk. Dette blir gir en hektisk tid for politiet.

Også «Bare et barn» handler om Wilma Lind, leder av Seksjon for volds- og seksualforbrytelser i Oslo politidistrikt. Den samme jobben Rohde selv hadde i virkeligheten fram til i forfjor. Igjen er innholdet vel så mye et justispolitisk opprop som en spennende fortelling. Om en etat som gjør store feilprioriteringer, med enda større ressursmangler. Lind havner i stadig nye konfrontasjoner med sin overordnede, visepolitimester Tone Bylien. Med giftige meningsutvekslinger som slår gnister. Bokas tittel er hentet fra en heftig krangel mellom de to. «Vi kan ikke åpne drapsetterforskning i alle saker der mennesker forsvinner. Og disse barna, de er jo bare barn. De kan ha blitt tatt hånd om av sin familie», sier visepolitimesteren. «Bare et barn, gjentar Wilma, med trykket på bare.» Dette er den andre krimromanen om forsvunne asylbarn på kort tid, etter Chris Tvedt og Elisabeth Gulbrandsens «Djevelens barn» i høst. Begge med en mer tankevekkende innfallsvinkel enn de virkelighetsfjerne konstruksjonene som preger mye norsk krim ellers. Boka understreker hvor likegyldig man stiller seg til at barn fra utlandet forsvinner, sammenlignet med reaksjonen om norske barn hadde forsvunnet fra barnehagen.

To unge gutter av utenlandsk opprinnelse blir funnet døde øverst ved Akerselva. Under pressekonferansen om hendelsen blir handlingen skrudd opp av et spektakulært dobbeltdrap – på en politiadvokat, og en journalist fra TV 2. Skutt samtidig, men sannsynligvis av to forskjellige personer. Midt i politiets egen hule. At det er en sammenheng mellom alle fire drapene blir fort opplagt.

Videre følger boka formelen fra Rohdes første. Full av administrative affærer fra politihuset. En arbeidsplass med selvopptatte tåper og idealistiske ildsjeler. Forfatterens egen frustrasjon merkes på lang avstand. Som når Wilma Lind får presenterer justisministeren for problemstillingen: «Vi gjør ikke nok for å finne enslige mindreårige som forsvinner fra asylmottak. (...) Det forplikter å ta imot barn. De må følges opp, passes på, få omsorg. Og ikke minst må vi unngå at de utsettes for grov kriminalitet». Det største minuset med boka er at dialogene kan virke litt konstruerte, og overdrevet forklarende av og til.
Selv om «Bare et barn» ikke er perfekt utført, hever den seg godt over gjennomsnittet i norsk krim i dag. Dette først og fremst holdning over underholdning. Vi har godt av noen sånne bøker også iblant.

Rohde hever seg høyt over den egne sjangeren «kjendiskrim». Erfaringene hennes får oss til å tro på politiarbeidet, selv når de kommer litt for lett på sporet. Avslutningen er veldig livlig, litt over toppen for en fortelling som prøver å være realistisk. Men Rohde skal ha plusspoeng for en overraskende vri på den endelige opprullingen. Helt til slutt ser det ut som vi allerede er inne i en tredje bok om Wilma Lind. Hun holder sikkert ut en stund til, før hun begynner å skrive kriminalromaner i stedet.

Geir Rakvaag

Journalist i Dagsavisen