Atomvåpen, uranvåpen og atomkraft truer menneskeheten!

Menneskeheten har idag et valg: Enten kan vi resignere og akseptere dagens atomvåpentrussel og trusselen om radioaktiv forurensning fra ulykker eller daglig drift av atomkraftverk. Eller så kan vi klatre opp på barrikadene og protestere mot den radioaktive galskap som atomvåpen, uranvåpen og atomkraft representerer. Spalting av radioaktive atomer er den største trussel i vår tid mot alt liv på Moder Jord!

EU's atomorganisasjon, The European Atomic Energy Community, Euratom, ble etablert i Roma i 1957, på samme dag som EEC-traktaten, og var altså en viktig del av grunnlaget for EU. Euratom-traktaten har en definitiv pro-atom holdning. Euratom har vært en mektig pådriver for utbygging av atomkraft, EU og Euratom fremmer atomkraft gjennom spesielle reguleringer, forskningsprosjekter og tunge subsidier.

Et eksempel på EU-kommisjonens arroganse fikk vi i 2012. I Lisboatraktaten i 2009 ble det introdusert et nytt konsept kalt Europeisk Borgerinitiativ, ECI, som betyr at dersom man får 1 million underskrifter, kan man bringe en sak til EU-kommisjonen, og de blir nødt til å vurdere den. Dette ble for en tid siden brukt for første gang, da en gruppe miljøbevegelser fra 11 EU-land leverte en henstilling til EU-kommisjonen om å fase ut all atomkraft i EU. EU-kommisjonen avviste dette blankt, og henviste til at Euratom-avtalen gjør det umulig å bruke borgerinitiativet mot atomkraft. Dette har skapt sterke reaksjoner, og miljøbevegelsene har bedt om en juridisk vurdering av avgjørelsen.

Et annet vanvittig eksempel er "Det livsfarlige Euratomdirektivet" fra 1996, Euratom-direktiv 96/29. Her tillater man at radioaktivt avfall kan blandes inn ved produksjonen av forbruksvarer. Dette bidrar til å løse et av atomindustriens store problemer, nemlig hvordan skal man bli kvitt det radioaktive avfallet fra atomreaktorene? I stedet for å måtte søke om særskilt tillatelse til deponering av avfallet, og dermed måtte holde regnskap med hvert eneste kilo, kunne man nå blande avfallet med ikke-radioaktivt materiale, for å komme under de lovlige radioaktive grenseverdiene. Det var nå fritt fram for industrien å blande radioaktivt materiale i alt fra biler, senger, bestikk og plastkrus til sykkelhjelmer og veibelegg, bortsett fra fire produktområder; nemlig matvarer, leketøy, kosmetikk og prydgjenstander. Det er interessant at EU-myndighetene gjorde unntak for blant annet leker. Dette tyder på at de var fullt klar over helsefaren, at det er en økt risiko for kreft når en utsettes for radioaktiv stråling selv i små doser. De vegret seg tydeligvis for å utsette barn for dette. Kynismen i atomindustrien kjenner ingen grenser! Fysiker Eva Fidjestøl fra Internasjonal kvinneliga for fred og frihet har skrevet en artikkel om dette i rapporten «Kvinneblikk på atomenergi». Artikkelen har tittelen «Euratomdirektiv 96/29 av 13. mai 1996», på side 83, se http://www.ikff.no/wp-content/uploads/2013/04/Kvinneblikk-p%C3%A5-atomenergi_web.pdf.

Jeg har vært aktiv i Skedsmo Senterparti siden 1995. Siden 2005 har jeg vært meget engasjert i temaene atomvåpen, bruk av utarmet uran i våpen og atomkraft. I 2005 og 2006 brukte jeg mye tid på å informere stortingspolitikerne og regjeringsmedlemmene om de katastrofale helse- og miljømessige konsekvenser, både for sivilbefolkning og for soldater, som bruk av utarmet uran fører til. Uranvåpen, i form av granater og tyngre bomber, har vært brukt av USA i krigene på Balkan, i Bosnia-Hercegovina, Serbia, Montenegro, Kosovo, i Irak, både i 1991 og i 2003-2010, og har blitt brukt i Afghanistan siden i 2001. Israel brukte utarmet uran i Sør-Libanon i 2006 og i Gaza i 2008-2009, og NATO-bombefly brukte dette radioaktive våpenet i Libya i 2011. Etter krigene i Irak har det som et eksempel vært en alarmerende økning av krefttilfeller og barn som er dødfødte eller født med alvorlige misdannelser i byer som Basra, Bagdad og Fallujah.

En FN-resolusjon mot bruk av antipersonellminer ble vedtatt i 1997. 156 stater har ratifisert avtalen pr. idag. Videre ble det vedtatt en FN-resolusjon om et internasjonalt forbud mot bruk av klasevåpen i 2010, og 112 stater har nå signert konvensjonen, mens 83 stater har ratifisert avtalen. Jeg vil oppfordre alle til et tilsvarende engasjement i tiden framover for å få til et internasjonalt forbud mot uranvåpen, som pr. definisjon, både ut fra Geneve- og Haag-konvensjoner, må defineres som et masseødeleggelsesvåpen, og derfor forbudt å bruke i krig. ICBUW, "International Coalition to Ban Uranium Weapons", som ble dannet i 2003, med aktivistgrupper i 32 land, samt andre internasjonale organisasjoner, er meget aktive i arbeidet med å få til et forbud. "Internasjonal kvinneliga for fred og frihet", den norske seksjonen av "Women's International League for Peace and Freedom", WILPF, har arbeidet meget aktivt i mange år med å informere om konsekvensene av uranvåpen. Fysikeren Eva Fidjestøl, som har arbeidet mye med informasjon om Sellafield- og Tsjernobylproblemene, laget i 2005 rapporten "Uranvåpen. Konsekvenser for helse og miljø. Irak, Afghanistan og Balkan. Bruk av radioaktive prosjektiler og skitne bomber". Mye ny informasjon om uranvåpen er lagt fram siden 2005, men rapporten gir en god oversikt over temaet. Les rapporten på,http://www.ikff.no/wp-content/uploads/2013/04/uranv%C3%A5penrapport.pdf .

EU-Parlamentet vedtok både i 2001, 2003, 2006 og 2008 en henstilling til uranvåpenlandene om å unnlate å bruke våpenet. FN's 1. komite vedtok en lignende resolusjon, både i 2007, 2008, 2010 og 2012, som gikk ut på at man bør følge et føre-var-prinsipp og et åpenhetsprinsipp i forhold til uranvåpen, og derfor ikke bruke det. FN's "Resolusjon 67/36" i desember 2012 fikk tilslutning fra 155 stater. Motstanderne var USA, Storbritannia, Frankrike og Israel, alle uranvåpenstater, mens 27 stater unnlot å stemme. Norge unnlot å stemme på FN-resolusjonen i 2007, men har heldigvis siden kommet på bedre tanker, og har støttet FN-resolusjonene både i 2008, 2010 og 2012. Den forhenværende norske Regjering har inntatt en meget aktiv rolle i denne saken i de senere år, den har blant annet gitt økonomisk støtte til flere utredningsarbeider om konsekvensene av bruk av uranvåpen, som ICBUW har stått for. Dette er meget prisverdig, og et viktig bidrag i arbeidet for å få til et internasjonalt forbud mot uranvåpen.

Som et godt eksempel på den tidligere Stoltenberg-regjeringens engasjement i temaet uranvåpen, viser jeg til Utenriksdepartementets finansiering av rapporten, "In the State of uncertainty. Impact and implications of the use of depleted uranium in Iraq". Rapporten kom ut i januar 2013 og er utgitt av fredsorganisasjonen IKV Pax Christi, Nederland, en av de tre organisasjonene som var med og startet ICBUW i 2003. Rapporten er skrevet av nederlenderen Wim Zwijnenburg. "I en tilstand av usikkerhet» - rapporten prøver å gjøre det USA så langt har nektet å gjøre: Avsløre hvor mye utarmet uran (DU), som ble brukt i Irak, og hvor. Rapporten kan leses på, http://www.ikvpaxchristi.nl/media/files/in-a-state-of-uncertainty.pdf.

Et annet omstridt tema jeg spesielt vil peke på, er den pågående testingen av thorium/plutonium i Haldenreaktoren. Det norske selskapet Thor Energy er en pådriver i thorium-utviklingen. Reaktorbrenselet de tester, og som de også har tatt patent på, inneholder 90% thorium og 10% plutonium, med andre ord et brensel like livsfarlig som MOX, mixed oxide fuel, dvs. reprosessert kjernebrensel som innholder uran og plutonium Man kan spørre seg om hvor Thor Energy skaffer plutonium til disse forsøkene. Blir dette høyradioaktive stoffet fraktet med passasjerfly, som er en meget omstridt og helsefarlig praksis, fra en eller annen atomstat som selger plutonium? Er testing av uran/plutonium-brensel og thorium/plutonium-brensel, en legitim måte å bruke norske skattepenger på? Burde man ikke heller bruke disse millionene til forskning og utvikling av fornybare energikilder og miljøteknologi? Atomreaktorene i Halden og på Kjeller er meget kostbare å drifte. De er også plassert i to tett befolkede byområder, noe som i seg selv er en stor helse- og miljørisiko.

Atomkraftlobbyen i Norge har ved flere anledninger forsøkt å lansere thorium som såkalt "sikkert" atomreaktorbrensel til erstatning eller som et supplement til uran. Thor Energy, med støttespillere som Statkraft, Statoil/Hydro, Norsk Industri og politikere fra Fremskrittspartiet, Høyre og Arbeiderpartiet, forsøkte i 2008 å lansere thorium som framtidens energikilde. Bakgrunnen for dette er at det finnes store forekomster av thorium i Fensfeltet ved Ulefoss, forekomster som de ønsket å utnytte kommersielt. Problemet er imidlertid at det i dette gruveområdet, der det ble brutt malm fra 1953 til 1965, er det idag meget høye radioaktive stråleverdier, som stammer fra uran, thorium, polonium og bly. Gruvene inneholdt også det skjeldne metallet niob, som var årsaken til gruvedriften, og som ble solgt til USA. Metallet ble brukt i stållegeringer for å gjøre at stålet tålte store påkjenninger, blant annet i raketter. Dersom man oppholder seg i gruveområdet i fem timer, får man en stråledose som tilsvarer 6,5 ganger den naturlige strålingen man får i løpet av et helt år, dvs. et dødelig sted å oppholde seg over lengre tid. Det er her Thor Energy og den norske atom-lobbyen vil skape sin rikdom, men det spørs vel om Telemarks og Norges befolkning vil akseptere denslags radioaktiv galskap.

En samlet norsk miljøbevegelse, 9 organisasjoner som representerer mer enn en million medlemmer, har i 2007 signert et opprop mot all atomkraft, inkludert thorium. Det blir påstått av Thor Energy at thorium ikke er så farlig som uran. Dette er ikke sant, utslipp til luft, jord og vann er en like stor trussel som for uran. En annen faktor er at de land, da først og fremst India, som har reaktorer med thorium- og uranbrensel kombinert, har hatt store tekniske og sikkerhetsmessige problemer. Statens Strålevern, den institusjonen som virkelig bør ha kunnskap og autoritet om strålingsfare her i landet, konkluderte i en rapport i 2008 at thoriumkraftverk er like farlige som vanlige atomkraftverk.

Men atomkraftlobbyen gir seg ikke, i 2012 la en ekspertgruppe som kalte seg "Thorium Think Tank" på en pressekonferanse fram en rapport om thoriumressursene i Norge, blant annet har 3 ansatte ved IFE deltatt ved utarbeidelsen. Argumentene til disse spesialistene henger ikke på greip, de forsøker igjen å føre det norske folk bak lyset ved å unnlate å nevne de katastrofale miljømessige konsekvenser bruk av atomkraft fører med seg.

Så litt fakta om dette «revolusjonerende» grunnstoffet. Thorium-232, som er den isotopen som er mest vanlig i naturen, har en halveringstid på 14 milliarder år, ca. tre ganger jordens alder. Ved spaltingsprosessen i en atomreaktor blir det dannet mange, kunstige thorium-isotoper med varierende halveringstid, fra noen minutter til ca. 75.000 år. Thorium kan bli brukt til å framstille atomvåpen, blant annet ved atomspalting til uran-233, som i neste omgang kan bli brukt i produksjon av atombomber.

Lavdosestråling er selvfølgelig også tilfelle rundt våre to atomreaktorer, i Halden og på Kjeller. I forhold til en vanlig 1.000 megawatts atomreaktor som brukes i elektrisitetsproduksjon, er de norske utslippene små, men allikevel ikke ufarlige. Plutonium er et avfallsstoff ved enhver spalting av uran, plutonium akkumulerer seg gjennom årene i reaktorkjernen, man regner med at Haldenreaktoren inneholder ca. 1,7 kg plutonium. Plutonium er verdens farligste radioaktive grunnstoff, det er teoretisk mulig å drepe hele jordens befolkning 3 ganger, dersom plutoniuminnholdet i Haldenreaktoren ble jevnt fordelt hos alle. Kjellerreaktoren inneholder selvfølgelig også plutonium, men i mindre mengder, da Kjellerreaktoren er på 2 megawatt, mens Haldenreaktoren er på 20 megawatt. Det finnes ingen nedre grense for hvorvidt ioniserende radioaktiv stråling er farlig for et menneske, en mikroskopisk "hot particle" av f.eks. plutonium i lungene kan være dødelig. Haldenreaktoren er blant de aller eldste i verden, å drive en atomreaktor i mer enn 40 år regnes som meget risikabelt, da metall, betong og andre materialer rundt reaktorkjerner akkumulerer mer og mer radioaktivitet år for år, samtidig som høye temperaturer under uranspaltingen svekker materialene i kjernen.

Haldenreaktoren, min store, norske radioaktive bekymring, er 55 år gammel og bør stenges når konsesjonsperioden utløper 31.12.2014. Her driver man blant annet med en meget kontroversiell eksperimentering og testing av høyradioaktivt atombrensel, MOX, på oppdrag av atomkraftindustrien verden over, det såkalte «The OECD Halden Reactor Project».Dette atombrenselet har hovedsakelig blitt levert av reprosseringsanleggene til BNFL i Sellafield i England og fra AREVA i La Hague i Frankrike. MOX-brensel er, mildt sagt, meget kontroversielt, de fleste land i verden med atomreaktorer vil ikke bruke MOX på grunn av at reprosessert kjernebrensel er tusenvis av ganger mer radioaktivt enn uranbrensel som blir brukt for første gang. Lagringsproblemene for MOX er også formidable. Som en følge av Fukushima-katastrofen, la BNFL i Sellafield i august 2011 ned sin plutonium/MOX fabrikk. Det er derfor meget underlig og kritikkverdig at Statens Strålevern, som er høringsinstans for søknadsprosessen til IFE, den 20.5.2014 gikk inn for å gi konsesjon for nye ti år, til en reaktor som går på overtid, og som i tillegg ligger i et meget tett befolket område.

Tsjernobyl-katastrofen vedvarer, 28 år etter nedsmeltingen og eksplosjonen i en av reaktorene ved atomkraftverket i Ukraina. Fysikeren Eva Fidjestøl i "Internasjonal kvinneliga for fred og frihet" har laget en rapport som hun har kalt "Tsjernobyl +22. Evaluering av Tsjernobylulykken gjennom 22 år. Ny kunnskap om skadene fra kronisk indre lavdose stråling". Rapporten kan leses på http://www.ikff.no/wp-content/uploads/2013/04/TSJERNOBYL+22_skjerm.pdf . Hun gir en grundig beskrivelse av situasjonen i Hviterussland, Russland og Ukraina 22 år etter katastrofen, altså i 2008, en beskrivelse som er både sjokkerende og trist. Rapporten ligger på nettsiden til "Internasjonal kvinneliga for fred og frihet", under Fakta og publikasjoner/Bøker og hefter. På denne nettsiden ligger også, «Kvinneblikk på atomenergi», en meget grundig rapport om atomkraftens trusler, utgitt i 2012 og utarbeidet av norske, kvinnelige anti-atomaktivister tilknyttet denne organisasjonen, se http://www.ikff.no/wp-content/uploads/2013/04/Kvinneblikk-p%C3%A5-atomenergi_web.pdf .

Både Fidjestøls rapport "Uranvåpen", "Tsjernobyl + 22" og rapporten «Kvinneblikk på atomenergi», setter søkelyset på den meget skandaløse avtalen som ble inngått mellom Det Internasjonale Atomenergibyrået", IAEA, og Verdens helseorganisasjon, WHO, i 1959, «Res WHA 12-40, 28.5.1959». I praksis gir avtalen fysikerne i IAEA kontroll over hva som blir sagt og gjort når det gjelder helsevirkninger av stråling. Denne avtalen har ført til at det er atomindustrien som vurderer helsekonsekvensene av radioaktiv stråling og ikke medisinerne i WHO. Internasjonal kvinneliga for fred og frihet, både nasjonalt og internasjonalt, samt en rekke andre freds- og miljøorganisasjoner rundt om verden har protestert overfor de ansvarlige nasjonale og internasjonale myndigheter i flere tiår for å få slutt på denne meget kritikkverdige praksis. Som et konkret resultat av dette, har helsekonsekvensene i de land som er blitt utsatt for radioaktive uranbomber, som for eksempel Irak, blitt bevisst underrapportert av WHO. Det samme gjelder strålingskonsekvensene etter Tsjernobyl-katastrofen, som er grundig dokumentert i rapporten "Tsjernobyl + 22".

Det framgår en formidabel forskjell i rapportene fra på den ene siden IAEA og WHO, og på den andre siden, rapporter fra russiske, hviterussiske og ukrainske leger og vitenskapsmenn, samt internasjonale miljø- og fredsorganisasjoner som Greenpeace International og Women's International League for Peace and Freedom. Rapporten «Chernobyl: Consequences of the Catastrophe for People and the Environment», ble publisert av New York Academy of Sciences i 2009. De russiske og hviterussiske vitenskapsmennene Alexey V. Yablokov, Vassily B. Nesterenko og Alexey V. Nesterenko viste i den 327 sider lange rapporten til over 6.000 artikler og publikasjoner om katastrofen, publisert først og fremst i Russland, Ukraina og Hviterussland, se http://strahlentelex.de/Yablokov_Chernobyl_book.pdf . 27 år etter katastrofen blir fortsatt tilstanden i disse landene bevisst underrapport og bagatellisert. Det kan virke som om ingen representanter verken fra IAEA eller WHO har hatt, eller har til hensikt å sette sine ben i disse tungt radioaktive områdene rundt Tsjernobyl. De gjør som storken, de stikker hodene sine dypt ned i sanden og sier: Her er det helt mørkt, jeg ser ingen verdens ting! Sannheten er, de ønsker ikke å se, ansatte i IAEA ønsker ikke å informere verdens befolkning om katastrofenes følger, verken rundt

Tsjernobyl eller rundt Fukushima. Den mektige atomkraftlobbyen, som forsøker å presentere atomkraft som både sikkert og CO2-fritt, benytter IAEA, som tydeligvis er helt i lomma til lobbyen, som et "sannhetsvitne" på hvor ufarlig atomkraft er, noe som er løgn fra ende til annen. Sannheten om Tsjernobyl blir tydelig for alle som drar dit, rapportene som ikke er sponset av atomkraftlobbyen taler sitt brutale språk, både om direkte dødsfall fra ulykken og de helsemessige konsekvenser, sykdom, aborter og misdannelser ved fødsler etc., som rir befolkningen i disse områdene som en mare.

For mer informasjon om avtalen mellom IAEA og WHO kan man lese i Fidjestøls rapport "Uranvåpen. Konsekvenser for helse og miljø", side 12, under overskriften: Hvem kontrollerer atomindustrien og strålevernet, punkt 2.2, Avtalen mellom WHO og IAEA.I rapporten "Tsjernobyl + 22", side 45, også skrevet av Fidjestøl, under overskriften: De internasjonale atomorganisasjonene, punkt 7.4, WHO. I rapporten «Kvinneblikk på atomenergi», side 68, under overskriften: International Atomic Energy Agency (IAEA) og World Health Organization (WHO). Artikkelen er også skrevet av Fidjestøl.

FN-organet, Det Internasjonale Atomenergibyrået, IAEA, ble opprettet i 1957, for på den ene siden å fremme fredelig utnyttelse av atomkraft, "the peaceful atom", som USA's president Eisenhower så optimistisk formulerte det i sin berømte "Atoms for Peace" tale i FN i 1953. IAEA skulle på den annen side hindre at atomkraft ble benyttet til militære formål. Atomkraft og atomvåpen er som siamesiske tvillinger, de er tett sammenknyttede. Uten atomkraft, ingen atomvåpen, så enkelt er det. IAEA fikk derfor i oppgave å ri på to hester samtidig, det blir sjeldent særlig vellykket, man kan lett forskreve seg! Som nevnt over, var det atomlobbyen som fikk dominere IAEA, så fokuset ble rettet tungt mot utbredelsen av atomkraft verden over, og lite mot kontroll med atomvåpenmaktenes atombombeutvikling. Det har blitt mye symbolvirksomhet for IAEA, oppmerksomheten har vært mest rettet mot småfiskene i atomsammenheng, stater som Irak, Iran og Nord-Korea. Det påståtte atomvåpenprogrammet til Saddam Hussein i Irak viste seg å være en stor bløff, ingen har til nå kunnet bevise at Iran har et atomvåpenprogram og Nord-Korea er verdens minste atomvåpenmakt med mindre enn 10 atombomber på lager, bomber med moderat sprengkraft. De store fiskene, atomvåpenstatene USA, Storbritannia, Frankrike, Russland, Kina, Israel, India og Pakistan har stort sett fått svømme i fred for kontrollorganet IAEA.

I følge de siste tallene fra anti-atomvåpenorganisasjonen Ploughshares Fund, finnes det nå totalt ca. 17.000 atomvåpen i verden. USA har ca. 7.700 atomvåpen, Storbritannia ca. 220, Frankrikeca. 300, Russland ca. 8.500, Kina ca. 240, Israel ca. 60, India ca. 80, Pakistan ca. 90 og som nevnt over, Nord-Korea mindre enn 10 atombomber på lager. Atomlobbyen, der man vanskelig kan skille mellom militære og sivile interesser, ønsker å kunne drive sin utvikling av nye typer taktiske atombomber og å utvikle atomkraftteknologien videre uten innblanding av det internasjonale samfunn, her representert med FN-organet IAEA, og det får de lov til. Ut fra dette mener jeg at utdelingen av Nobels Fredspris i 2005 til IAEA, sammen med sin generaldirektør Mohamed El Baradei var fullstendig ufortjent, og helt i strid med Alfred Nobels definisjon av en verdig fredsprisvinner.

Et annet temaområde jeg har engasjert meg i, er kampen for å fjerne atomvåpen fra Moder Jords overflate. Jeg vil igjen gi honnør til vår forrige Regjering. Begge våre tidligere utenriksministre, Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide, har tatt viktige initiativ, både for å forberede en FN-konvensjon mot uranvåpen, som en videreføring av FN-konvensjonene mot antipersonellminer og mot klasevåpen, og for etter hvert få til et internasjonalt forbud mot atomvåpen. I mars 2013 arrangerte Regjeringen v/Utenriksdepartementet, en internasjonal konferanse i Oslo med tittelen "Humanitarian Impacts of Nuclear Weapons". Målsettingen var å belyse de kort- og langsiktige humanitære, økonomiske, utviklingsmessige og miljømessige konsekvenser av en atombombeeksplosjon. Representanter for regjeringer, FN-organisasjoner, andre internasjonale organisasjoner og NGO-er fra 132 nasjoner verden over deltok. Konferansen ble meget vellykket,så vellykket at Mexico's regjering tok over stafettpinnen og ville invitere alle til en oppfølgende konferanse. Denne ble arrangert i Mexico i februar 2014, med representanter fra 140 regjeringer verden over, og ble et viktig steg videre i arbeidet for å få på plass et internasjonalt forbud mot atomvåpen. Østerrike inviterer til en lignende konferanse i desember 2014.

Umiddelbart forut og i sammenheng med denne konferansen, arrangerte ICAN, The International Campaign to Abolish Nuclear Weapons, konferansen "ICAN Civil Society Forum" i Oslo. ICAN samarbeidet med Utenriksdepartementet og koordinerte deltagelsen fra det sivile samfunn på UD's konferanse, forøvrig var dette to adskilte arrangement. Det deltok ca. 500 aktivister fra over 70 land verden over på ICAN-konferansen, som var åpen for alle interesserte. Jeg hadde den glede å delta på arrangementet, det var virkelig inspirerende å møte en ny, ungdommelig generasjon av anti-atomvåpen aktivister. Fredsbevegelsen i Norge lider under en mangel på rekruttering fra ungdommen, derfor var denne konferansen en virkelig vitamininnsprøytning for alle, både unge og eldre her i landet, som ikke lenger vil akseptere atomvåpen i verden.

For til slutt å igjen rette oppmerksomheten mot våre norske bidrag til atomspaltingens galskap: Det oppfordres til at Stortingets og Regjeringens medlemmer i høst, i deres behandling av konsesjonssøknaden fra IFE om ytterligere 10 års drift av Haldenreaktoren fra 1.1.2015, gjør det eneste fornuftige. Tenk på våre barns, barnebarns og oldebarns framtid. Steng Haldenreaktoren etter 55 år, og forbered stengning av Kjellerreaktoren etter 47 år!

Oversikt over linker i denne artikkelen til rapporter på nettet:

«Uranvåpen. Konsekvenser for helse og miljø. Irak, Afghanistan og Balkan. Bruk av radioaktive prosjektiver og skitne bomber». Utgitt av Eva Fidjestøl, Internasjonal kvinneliga for fred og frihet.

http://www.ikff.no/wp-content/uploads/2013/04/uranv%C3%A5penrapport.pdf

«In the State of uncertainty. Impacts and implications of the use of depleted uranium in Iraq».

Utgitt av fredsorganisasjonen IKV Pax Christi, Nederland, med økonomisk støtte fra Utenriksdepartementet.

http://www.ikvpaxchristi.nl/media/files/in-a-state-of-uncertainty.pdf.

«Tsjernobyl + 22. Evaluering av Tsjernobylulykken gjennom 22 år. Ny kunnskap om skadene fra kronisk indre lavdose stråling». Utgitt av Eva Fidjestøl, Internasjonal kvinneliga for fred og frihet.

http://www.ikff.no/wp-content/uploads/2013/04/TSJERNOBYL+22_skjerm.pdf.

«Kvinneblikk på atomenergi»

Utgitt av Internasjonal kvinneliga for fred og frihet.

http://www.ikff.no/wp-content/uploads/2013/04/Kvinneblikk-p%C3%A5-atomenergi_web.pdf.

«Chernobyl: Consequences of the Catastrophe for People and the Environment».

Utgitt av Alexey V. Yablokov fra Russland og Vassily B. Nesterenko og Alexey V. Nesterenko fra Hviterussland.

http://strahlentelex.de/Yablokov_Chernobyl_book.pdf.

Erling Flaa
Skedsmo