Milde himmel

DRAMA

«Heaven Is for Real»

Regi: Randall Wallace

USA, 2014

Det ser ut til å skvulpe en liten vekkelsesbølge på kino i år, med flere filmer som sirkler rundt kristendom og gudstro. Tidligere i år fikk vi «Noah», mens Ridley Scotts «Exodus: Gods and Kings» kommer rundt juletider. Begge er regissert av ateistiske filmskapere som er mer opptatt av mytologi enn teologi, men «Heaven is for Real» er som tittelen antyder knallsterk i troen. Basert på boken av Todd Burpo, en frikirkepastor i den amerikanske Midtvesten som skildrer den «sanne historien» om hans sønn Colton - en fireåring som dro til himmelen og fikk se på den regnbuefargede hesten til selveste Jesus. Boken (som er skrevet i samarbeid med Sarah Palins skyggeforfatter Lynn Vincent) er forresten utgitt på norsk under tittelen «Himmelen er på or’ntli», fra det kristne forlaget Hernon. Jeg kan ikke huske å noensinne ha sett en film satt opp på norske kinoer som i samme grad frir spesifikt til et evangelisk publikum. Og hey, greit nok. De er en stadig minkende demografi her hjemme, men kristne burde jo også få sett filmer som frir til deres særinteresser og livssyn. La gå at den fremste årsaken til at «Heaven is for Real» settes opp på kino her hjemme er at den ble en uventet kassasuksess i USA, og har noen kjente navn på rollelista. Alle som ikke deler hovedpersonenes dypt kristne livssyn vil nok melde seg ut skrekkelig fort, men det enkleste i verden ville ha vært å takle filmen med hån. Så i et forsøk på å bli bedre og mer tolerante mennesker: kom, la oss prøve å ta dette absurde sprøytet seriøst.

Pastor Todd Burpo (Greg Kinnear) er en rett igjennom anstendig, hjelpsom, omtenksom fyr. Lykkelig gift med den vakre kona Sonja (Kelly Reilly), og engasjert far til datteren Cassie (Lane Styles) og sønnen Colton (Connor Corum). Todd er en staut klippe i lokalsamfunnet i Imperial, Nebraska - der han stadig jobber gratis i bytte mot tjenester som kommer kirken til gode. Kona arrangerer kirkekorøvelser hjemme, og leser kristne fabler til barna istedenfor godnatteventyr. De er «decent, God fearin’ folk» som aldri fordømmer dem som er annerledes, og snakker ikke et ord om at gudløse sodomitter skal brenne i helvete. Bare hard arbeidende, religiøse samfunnsstøtter som strever med økonomien i nedgangstidene, og sliter med sitt. Etter en familietur til Denver blir sønnen Colton alvorlig syk med sprukken blindtarm. Konas løsning er å rekruttere byens borgere til å be for sønnen, noe som fungerer så til de grader. Jesus Power! Guttungen våkner opp og alt blir bra, men Colton har forandret seg. Han er plutselig ikke redd edderkopper, virker veldig selvsikker og hever at englene sang til ham på sykehuset. Etter å ha fått milkshake av pappa legger sneipen villig ut om hvordan han døde på operasjonsbordet, svevde ut av kroppen sin og dro opp til Jesus’ regnbuehest i himmelen, der han så flaksende engler mens sakral kormusikk spilles på lydsporet.

For oss som mangler barnetroen er denne scenen fornøyelig selvparodisk, men den kan muligens gi sterkt troende gåsehud og varm godfølelse i magen. Pastor Todd tar kontakt med barnepsykologen Dr. Slater (Nancy Rawling), for å finne en alternativ forklaring på sønnens historier. Hun viser seg å være en overbærende, arrogant ateist, så Todd gidder ikke å høre på henne. For som alle ateister i kristne filmer er hun egentlig bare rasende på Gud, siden hun mistet ektemannen sin. Men også de rettroende borgerne i byen blir skeptiske etter at Todd forteller en lokalavis om sønnens svipptur til himmelen. Ungene blir mobbet, folk slenger sarkastiske spydigheter og gode venner som bankmannen Jay (Thomas Hayden Church) og Nancy (Margo Martindale) begynner å føle at Todd ikke er den rette mannen til å lede kirken deres. I motsetning til de fleste filmer som retter seg mot et kristent marked har «Heaven is for Real» store talenter foran og bak kamera. Den er produsert av Joe Roth, som de siste årene (ironisk nok) har stått bak bølgen av moderne eventyrfilmer: deriblant Tim Burtons «Alice in Wonderland» og «Maleficent». «Heaven is for Real» er delvis skrevet og regissert av kristenkonservative Randall Wallace, som ble Oscar-nominert for manuset til «Braveheart». Gud vet hvorfor Greg Kinnear har takket ja til å spille hovedrollen i en film som dette, men han gjør en sympatisk innsats. I motsetning til guttungen som spiller Colton, som er så hoppende forferdelig at han egenhendig står i fare for å forvandle filmen til en kalkun. Jeg vet det er slemt å kritisere barn på den måten, men satser på at Jesus vil tilgi meg.

Det er fristende å sable «Heaven is for Real» på ideologisk grunnlag, men filmens agenda virker temmelig harmløs. At denne «sanne historien» virker som hundre prosent rendyrket bullshit er helt annen ting. Filmen hopper over en del pikante opplysninger Colton delte i boken: blant annet at han så inn i framtida, der pappa Todd bekjempet Satan med pil og bue. Jeg skal på ingen måte påstå at Todd Burpo aldri kommer til å overvinne helvetes hersker med redskaper forbeholdt indianere, kanskje de er Djevelens kryptonitt. Men det finnes litt mer sannsynlige forklaringer på Coltons religiøse fiskeskrøner. Som for eksempel at guttungen hadde en aktiv fantasi, plukket opp en del religiøse referanser fra pappas prekener i kirken, og diktet opp sin egen eventyrhistorie etter å ha fått for mye narkose i skolten. Burpo-familien har dessuten melket denne himmelspretten for alt den er verdt; med flere avleggerbøker og et eget sceneshow. Selv innad i kristne miljøer har både boken og filmen skapt kontroverser, men helt uavhengig av ideologi er «Heaven is for Real» en fryktelig enfoldig, oppriktig merkelig, ganske fascinerende og avsindig lite overbevisende vekkelsestale. Preget av en estetikk du vanligvis bare ser i country-musikkvideoer og reklamekampanjer for republikanske politikere - og en livsanskuelse du ellers må langt ut i de karismatiske frikirkene for å finne. Men for all del; hvis historier som dette gir folk trygghet og håp, så gjerne for meg.