Ingen armer, ingen kake

Lille Jonny-Jonny uten armer og bein har bursdag. Alle barna i gata er hos lille Jonny-Jonny uten armer og bein, i selskap. Etter at alle gjestene har vært i kakefatet og forsynt seg sier lille Jonny-Jonny uten armer og bein, at han også vil ha kake. «Nei, lille Jonny-Jonny», sier moren hans. «Ingen armer, ingen kake».

Denne smått morbide vitsen var en favoritt blant tiåringene i gata der jeg vokste opp. Antakeligvis er den det ennå. Versjonene er forskjellige, men avslutningen er alltid lik. «Uten armer, ingen kake». Den utilslørte grusomheten i morens svar er langt utafor det vi ser for oss som menneskelig mulig å tenke, langt mindre å si. Det er det som gjør vitsen så morsom. Men er det egentlig det, helt utafor det menneskelig mulige? For en normal forelder i møte med sine barn, ja. Men for et økonomisk system er det ikke fjernt i det hele tatt.

Vi liker å fortelle hverandre at menneskets verd er ukrenkelig. Det er nedfelt i grunnloven vår, i FNs erklæringer om menneskerettigheter, i opplysningstiden og i skolen. At alle er, eller skal være, jevnbyrdige - uavhengig av rase og kjønn. Ja, til og med uavhengig av seksuell legning. Det siste provoserer oss enormt at så vel Putin som afrikanske presidenter ikke ser ut til å bry seg med. Men er det noe som viser seg krenkelig hver eneste dag i denne verden, så er det menneskets verd. Menneskets jevnbyrdighet, menneskets rett. Uten at det ser ut til å provosere fram noen særskilt reaksjon hos noen av oss. Vi lever i en verdensøkonomi som er basert på prinsippet lille Jonny-Jonnys mor så brutalt formulerer. Ingen armer, ingen kake. Rettere sagt; ingen penger, ingen mat.

Om lag en milliard mennesker er underernærte i verden i dag. Noe over tre millioner barn dør av underernæring årlig. De er ikke udugelige, ikke late, ikke kriminelle eller krigshissere. De har ikke valgt feil ledere, eller mislykte i en fair konkurranse med den mette majoriteten. Det er ikke mangel på mat å fø dem med. Det er strengt tatt bare en ting som er feil med dem. De har ikke penger. Og uten penger får man ikke mat i denne beste av alle tenkelige verdener.

Det er ikke menneskeverdet vårt som ligger til grunn for fordelingen av goder og byrder i samfunnet. Det er kjøpekraften vår. Det er kjøpekraften som sikrer at den voksende middelklassen i verden får fylt sine behov. Og det er mangelen på kjøpekraft som gjør at den voksende underklassen ikke får fylt sine.

Det ser kanskje ikke sånn ut når man går på jobben i Norge, betaler skatten sin, gir til TV-innsamlingen og gjør sitt aller beste for å leve som et anstendig menneske. Og det ser heller ikke sånn ut om man besøker et vanstyrt Angola og ser hvordan fattigdom, korrupsjon og sult henger sammen. Men tar man et skritt opp fra det partikulære, fra de situasjonene vi hver for oss prøver å gjøre det beste ut av, er det likevel slik det er. Det er kjøpekraft de mangler. Det er kjøpekraft vi har. Har du ikke penger, har du ikke menneskeverd. Vi fødes ikke like eller frie i dette systemet. Friheten din er friheten til å skaffe deg penger, for dermed å oppnå menneskeverdet. Og så kommer kjønn og rase som eventuelt handikap i kampen for å komme dit.

Det er kanskje aller tydeligst når vi ser til verdens legemiddelindustri. Den vitenskapen som forlenger og forbedrer livene våre, som gjør at vi slipper å miste våre barn til hverdagslige sykdommer, eller våre foreldre til helbredbare plager, bryr seg lite eller ingenting om de svarte barna i Afrika eller de brune foreldrene i Indonesia. Eller plagene til ungene i slummen i Rio de Janeiro. Tvert om sier legemiddelindustriens ledere klart fra om at de ikke driver med veldedighet. De leverer en vare til dem som kan betale. Og da trumfer potensen til menn med kjøpekraft i Vesten diareen til barn i Afrika. Hver eneste gang. Og nåde dem som bruker industriens patenter til å redde liv uten å betale tilstrekkelig vederlag. Dem står rettsapparatet klart for å straffe.

Dette er ikke et utslag av enkeltmenneskers ondskap eller grådighet. Det er den nødvendige logikken i det kapitalistiske økonomiske systemet. Men den har ikke fått stå uimotsagt. Opp mot kjøpekraftens frihet har vi satt fellesskapet. Fra velferdsstaten, folketrygden til tariffavtalene, arbeidsmiljøloven og petroleumsskatten. Åtte-timersdagen, sjukelønna og barnehagene. Solidaritet blant de mange i stedet for konkurranse for de få. Alt sammen og mye mer er en del av et fellesskap som fungerer. Det er det sosiale mot det brutale. Et fellesskap som regulerer og bekjemper et system som må tøyles og styres hardt for ikke å opptre som lille Jonny-Jonnys mor.

Aslak Sira Myhre

Spaltist