Kultur

Best til sist: «Breaking Bad»

Det er typisk at folk skal begynne å bry seg om «Breaking Bad», verdens beste TV-serie nå som den snart er slutt. Dette er ukas «det var jo det jeg sa!».

Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det har tatt fem år for «Break­ing Bad» å få oppmerksomheten serien fortjener. I helgen fikk den endelig en Emmy for beste drama, og Anna Gunn fikk endelig prisen for sin hovedrolle. Bryan Cranston fikk ikke pris for beste skuespiller, men han har fått den før. «Breaking Bad» har fått en haug TV-priser siden premieren i USA i 2008. Likevel har TV-seerne ignorert den, i USA som i Norge. På norsk TV kom den først i 2010. Da hadde jeg allerede anbefalt den i Dags­avisen mange ganger, og som den første i landet. Jeg har framhevet den for venner og kolleger gang på gang. Entusiasmen har blitt møtt med talende taushet og nølende skepsis, kanskje den samme som serieskaper Vince Gilligan opplevde da han solgte inn serien sin til TV-selskapet AMC.

En serie om en kjemilærer som får kreft? Som lager dop for å forsørge familien? En fyr i terylenebukser? Krimdrama og svart komedie i tilegg?

Ideen kom til Vince Gilligan - tidligere «X-Files»-produsent - da han snakket med en kollega om hvor leie de var Hollywood.

- Kanskje vi kan bli kunde­behandlere på Wal-Mart, sa Gilligan.

- Kanskje vi kan kjøpe en bobil og lage meth-lab baki, sa kameraten.

Pling!, sa det i hodet til Vince Gilligan. Han så brått for seg en historie om en vanlig mann som bestemmer seg for å «breake bad», bli kriminell. Første episode starter med en mann som står utenfor en bobil i ørkenen. iført grønn skjorte og store, hvite underbukser. Han er livredd og stresset, med gråten i halsen. Walter White var ikke engang en typisk antihelt.

«Breaking Bads» unike kvaliteter til tross: Å selge inn må-se-serier til andre er ikke lett lenger. Skjermene våre har blitt større og flere, men tilgangen til dem blir stadig vanskeligere. Seriene er blitt for mange. Det ligger alltid en ny episode på vent i dekoderen. Ingen ser det samme på TV lenger, og ingen snakker om hva de så på i går.

Si «Breaking Bad», og noen svarer «House of Cards» på Netflix».

Og det er Netflix som har gitt «Breaking Bad» et nytt publikum, Vince Gilligan konstaterte det selv før denne Emmy-helgen. Utviklingen har sørget for å gi Walter White et større publikum, på TV, på nett og mobil.

Høstens avsnitt har hatt fire-fem millioner seere. Det er sterke tall for lille AMC på kabel-TV, i nasjonen hvor ingen har sett det samme på en TV-kveld siden måneland­ingen.

Nå som det bare er én episode igjen å vise i USA, og feinschmeckerne har sluttet å mase om den, begynner folk endelig å skjønne det.

Rollen som Walter White har endelig sikret skuespiller Bryan Cranstons skikkelig gjennombrudd. Nå er han aktuell som Lex Luthor i den neste Supermann-filmen. Cranston selv er glad berømmelsen kom da han alt var 50, så han har beholdt bakkekontakten. Selv liker han å spille Ibsen på teaterscenen. Det fortalte han til Dagsavisen i 2010, i det første intervjuet han gjorde med norsk presse, og undertegnede litt småskjelven, selv per telefon, bare måtte spørre hvordan det kom til å gå med Walter White til sist. Cranston var klar: - Han kommer til å dø.

Jeg våget ikke spørre om han mente i generell forstand, eller dø i «få sin straff som fortjent», for Walter Whites ferd fra familiemann til nådeløs narkobaron har vært fascinerende, ubehagelig, underholdende. Jeg kan skrive i fortid, som har sett alt siden begynnelsen.

Jeg fant serien på DVD i en amerikansk nettbutikk i 2008, da det fortsatt var mulig for en TV-nerd å oppdage nye serier ved en tilfeldighet. I dag er alt som har med serier å gjøre blitt nyhetsstoff, selv i Aftenposten.

Nyhetstrøkket i høst gjør at jeg kvier meg for å gå på nett. Det er umulig å ikke snuble over overskrifter og bilder, reaksjoner, jubel og alskens tweets om de siste episodene av «Breaking Bad». Hint og antydninger om hva som skjer i de siste kapitlene i Walter Whites liv er overalt. Og jeg vil spare de aller siste åtte episodene av serien til et verdig farvel, i en siste, heftig serie­maraton, slik jeg har levd med «Breaking Bad» hele veien. Alene. Og ingen må våge å komme og spørre meg åssen det gikk.

Powered by Labrador CMS