Hvordan dannes stereotypier?

Vår lokale skole, med en høy andel minoritetsspråklige, vurderer å droppe deltakelsen i toget i år, da det er så få påmeldte. Et «norskdominert» FAU får stoppet dette, og selv om langhelgen sikkert gjør sitt til at deltakelsen er lavere enn tidligere år, ser vi hvem som får skylden. Allikevel er jeg sikker på at når vi tropper opp i skolegården neste helg, vil jeg bli møtt av mange muslimske barn, med eller uten norsk flagg, neppe med noe annet flagg. Det får meg til å reflektere over hvordan stereotypier dannes. De dannes ikke ut i fra de som gjør det som blir forventet av dem, men DE ANDRE. De som ikke er som oss. Uansett om de utgjør minoriteten i minoriteten, eller ikke.

Et vennepar har gått fra hverandre og strides om barna. Det vil si, striden er ikke så veldig hard, for far har lagt ned våpnene. Han er enig i at han ikke har vært den ideelle ektemann, og forholder seg som best han kan til at mor må ha barna hos seg, og bestemmer når han kan se dem. Hennes venner sier at hun må være sterk og ikke gi seg. Hans venner er sjokkerte tilskuere til at presumptivt oppegående mennesker i 2013 forholder seg til det vi trodde var utdaterte kjønnsroller. Vi trodde at når begge parter var gode omsorgsfigurer var det selvsagt at barnas rett til mest mulig samvær med begge foreldre var viktigere enn hva de voksne hadde uoppgjort seg imellom. Som venninne, sier jeg til min venn at det er uinteressant hva han har gjort eller ikke gjort mot kona (innenfor rimelighetens grenser, selvfølgelig) eller hvem som har gjort mest eller minst i huset. Det som er viktig er at han kan ta vare på barna. Barna er uansett like glade i både far og mor. Siden får jeg høre at han har sagt at han må gi henne tid (fornuftig!), for kvinner lar seg jo rive med av følelsene sine, så hun er ikke i stand til å tenke klart nå. Har han ikke hørt på hva jeg har sagt? Her har jeg trodd at det var viktig at jeg, som kvinne, viste ham at det ikke er en naturlig ting at kvinner bruker barna i en kamp mot mannen. Andre jeg kjenner i samme situasjon, de jeg kan generalisere ut i fra, har ikke gjort det. Åpenbart har jeg talt for døve ører. Eller er det slik at jeg ikke blir ansett som representativ for «alle kvinner», at det er noe ved meg som gjør at han ikke kan generalisere ut i fra det jeg sier? Og noe annet ved henne, slik at han kan generalisere ut i fra hennes oppførsel?

Jeg vet at det er galt å generalisere. Jeg prøver så godt jeg kan å møte alle med et åpent sinn, og ikke tillegge andre egenskaper ut i fra kjønn, etnisitet, religion eller annet. Men jeg har snart levd halve livet, statistisk sett, og ofte har jeg stått i situasjoner hvor det er vanskelig å la være. Dette skal man ikke si, men hvis ikke folk er ærlige, hvordan kan man ta ondet med roten? For det er et onde, uansett om fordommene gir deg rett gang på gang. For ved å dømme på forhånd, lar man ikke majoriteten vise at folk er folk, gode og dårlige, uavhengig av hvor du kommer fra eller hva du tror på. Så over til et folk: romá, eller la meg bare si sigøynere, som dette folket ble kalt i min barndom, da mine fordommer ble dannet.

Opp til for noen uker siden, hadde jeg knapt lest noe positivt om sigøynere. Sigøynere stjeler, alle vet jo det, og får de tildelt boliger av kommunen, blir de rasert. Alle vet jo det. Gjennom 80- og 90-tallet i Norge hadde de én positiv rollemodell som vi ble kjent med gjennom media; sangerinnen Raya, som forøvrig forlanger å bli kalt sigøyner. Jo, jeg husker jeg leste om en sigøynerjente som var den første som fullførte videregående skole. Det var de to mot røkla. Ikke så mye å stille opp med. Ikke den gangen vi kun forholdt oss til to store sigøynerfamilier i Norge. I hvert fall ikke etter at det ankom mange ganger flere, som importerte sin fattigdom til vårt lille land.

Men jeg vet at det er galt å skjære alle over en kam! Det er bare så vanskelig når man kun hører negativt om en gruppe, år etter år. Personlige erfaringer er det få i min omgangskrets som har med dette folket, bortsett fra min søster som opplevde to sigøynere som stjal i butikken hun jobbet i for mange år siden... Det har vært så vanskelig å beholde et åpent sinn ovenfor denne folkegruppen, at jeg i mitt stille sinn har lurt på om kanskje det var rett at det sto så ille til? Jeg innrømmer at det, i mitt tross alt politisk korrekte sinn, var en lettelse å åpne A-magasinet for noen uker siden og lese en reportasje om opptil flere mennesker med romá-bakgrunn, som levde som deg og meg. Ja, kanskje til og med litt bedre, eller med en litt bedre karriere. I tillegg kunne jeg lese at flertallet av barna går på skole. Folk er faktisk folk.

Dette løser ikke utfordringene vi står overfor i møtet med en stadig mer sammensatt befolkning. Men det viser hvor viktig det er å holde fast ved å møte folk som individer, ikke som representanter for en gruppe. En av løsningene er nemlig å legge fra seg negative stereotypier. I tillegg sier det noe om medias ansvar for å vise et nyansert bilde av virkeligheten, og bevisstheten om at for hvert negativt nyhetsoppslag rundt en folkegruppe, trenger man flere positive for å veie opp for det negative bildet som er skapt av DE ANDRE.

Så hva svarte jeg min sønn, førsteklassingen? «Selvfølgelig feirer muslimer 17. mai, de bor jo i Norge!» Jeg håper jeg møter mange av dem neste fredag!