Kultur

Kvinnene over Berlin

De sterke kvinnerollene lyser sterkest på stjernehimmelen når Berlin-festivalen går inn i sin siste helg.

BERLIN (Dagsavisen): Hovedjuryen har et aldri så lite luksusproblem når bjørneprisen for beste kvinnelige skuespiller skal deles ut om få dager. Det er et tegn i tida at nettopp kvinnene foran kamera har stått for det mest oppsiktsvekkende håndverket under årets festival, all den tid filmene i seg selv er regissert av menn. Dette viser at utfordringene til den norske filmbransjen når det gjelder kjønnsbalansen ikke er unik, samtidig har utvalget i Berlin åpenbart en svært positiv økning i filmer som forteller annerledes historier, med solide, originale og ikke minst voksne kvinneskikkelser i hovedrollene.

Ikke minst er kvinneperspektivet tydelig i hovedprogrammet. Chilenske Paulina Garcia spiller for eksempel en middelaldrende, fraskilt kvinne som frekventerer dansetilstelninger for voksne single, og hennes vei gjennom et virvar av veike mannspersoner er utgangspunktet for «Gloria» av Sebastian Lelio. Filmen leder suverent alle synsebarometre på slutten av festivalen, uten at det betyr at den får Gullbjørnen.

Calin Peter Netzers «Child’s Pose» fra Romania har også en utfordrer til prisen for beste kvinnelige skuespiller. Her spiller Luminita Gheorghiu en dominerende godt voksen mor som tilhører et øvre maktsjikt, og hvis største utfordring er nettopp sønnens valg av kjæreste og karriere. Hun er i ferd med å støte han helt fra seg da han i alkoholpåvirket tilstand kjører ned og dreper en gutt. Mor stoler på at penger og kontakter er nok i et gjennomkorrupt samfunn, men erfarer snart at verken tapt lykke eller hengivenhet kan kjøpes tilbake når sorg og erkjennelse ligger i potten. Dette er nok en oppsiktsvekkende film fra et land som framstår som en av Europas mest spennende nye filmnasjoner, og Gheorghiu stjeler oppmerksomheten med en grimete sårbarhet som imponerer.

Tyske Nina Hoss er etter hvert godt kjent for norske kinogjengere, ikke minst etter «Barbara». Nå spiller hun igjen en hovedrolle, i en tysk film fra gullgravertida i Canada og Alaska. Og franske Juliette Binoche gjør et eneste langt skrik av en rolle i landsmannen Bruno Dumonts «Camille Claudel 1915», som tar for seg den siste tiden i den berømte skulptørens liv, på et pleiehjem for mentalt syke. Filmen er i høyden et eksperiment som deler sitt publikum, men Binoche er som alltid severdig i en krevende rolle der intuisjon og refleksjon er alfa omega.

Også flere roller kan nevnes. Isabelle Huppert gjør en lystig jobb som lesbisk forstander i et kloster på 1700-tallet i «The Nun», mens i canadiske «Vic+Flo» er det et lesbisk par som begge har sonet fengselsdommer som regjerer grunnen. Filmen er festivalens mest originale hva gjelder handling, med en skikkelse som gjør ordet «skurk» verre enn verst.

Og ennå gjenstår det å se franske Catherine Deneuve i festivalens avsluttende konkurransefilm, «Elle Se’n Va», om en kvinne i sekstiårene som en dag reiser seg fra restaurantbordet og går sin vei, på en søken hun ikke engang selv vet hva vil medføre. At nettopp Deneuve, en av europeisk films fremste ikoner fyller rollen, føles helt riktig på tampen av Berlinale 2013.