Kultur

Åpen framtid

På årets første dag holdt Jens Stoltenberg sin siste nyttårstale. Kanskje.

Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Men de æ‘kke lenger superstars,

for de ble eldre, de ble mette

De æ‘kke lenger hva de en gang var,

for heltene er trette

(Ole I‘Dole)

Det virker opplest og vedtatt at nyttårstalen statsminister Jens Stoltenberg holdt i går kveld, var hans siste. Neste gang kommer vi til å få høre den på bergensdialekt. Erna Solberg skal tale til folket fra sitt nye hjem i Parkveien 45, mens Jens har pakket sakene sine og reist tilbake til tomannsboligen på Nordberg. I romjulen kunne VG fortelle at Erna og mannen Sindre allerede har begynt å planlegge livet i statsministerboligen. Sindre gruer seg til kortere ferier, mens Erna forbereder seg på et liv i høyere tempo.

Det nye året er et valgår, og allerede hersker det enighet om at utfallet er gitt. De rødgrønne klarer ikke en tredje seier. Spenningen er knyttet til om Høyre og Frp klarer flertallet alene, eller om de må ha hjelp fra KrF og/eller Venstre. Ferdig snakka.

Under EU-kampen på 90-tallet advarte nei-folk støtt og stadig mot «skjebnetrua». Kreftene som jobbet for norsk medlemskap var så sterke at også velgere som var innstilt på å stemme nei, regnet med at lite kom til å nytte, og at Norge før eller siden ville bli medlem uansett. Nei-seieren 28. november 1994 viste at det er mulig å kjempe mot en slik skjebnetro. Vi lever ikke i en verden der framtida er bestemt på forhånd.

Sant nok ser det bekmørkt ut for de rødgrønne på starten av valgåret. Høyre ligger svært høyt på målingene, og viser en imponerende stamina. Om man skal tolke meningsmålinger slik det er vanlig å tolke skøytetider, ligger regjeringspartiene langt etter skjema. Rundetidene det siste året bærer ikke bud om at de kommer i mål som seierherrer. Legg til at åtte års samarbeid sliter på humøret. Entusiasmen fra 2005 er borte for lengst. De mange kompromissene skaper gnisninger og mismot. Det er ikke det minste rart at et veddemål på rødgrønn seier gir langt høyere odds enn å tippe regjeringsskifte.

Det er noe som heter selvoppfyllende profetier. Om man er overbevist nok om at noe kommer til å skje, skjer det. De rødgrønnes tvil på prosjektets levedyktighet kan komme til å få en slik funksjon i årets valgkamp. Det er vanskelig å selge en idé og et budskap når man ikke tror på det selv. Hvis tanken om at utfallet er gitt på forhånd fester seg ytterligere, kan det gå troll i ord. «Jeg gir meg ikke uten sverdslag,» skrev kunnskapsminister Kristin Halvorsen på Twitter i går. Kanskje var det en freudiansk glipp, for utsagnet indikerer at hun forbereder seg på å kjempe - og på å tape.

Likevel - ni måneder er lang tid. Ikke bare for gravide kvinner, men for politikere også. I 2005 falt SV fra 15,4 til 8,8 prosent på noen få uker, I 2001 stupte Frp. De begynte året på 22,4 og endte med et valgresultat på 14,6. Slik kunne vi fortsatt. Historien er full av eksempler. Den har lært oss at i levende demokratier er ingen valg avgjort på forhånd.

Det mest spennende i årets valgkamp kommer til å bli hvordan opposisjonen takler mer press og flere utfordringer. Erna Solberg har gjort stor suksess med sitt myke budskap. Men det er ikke bare mykt, det er ullent. Hun sier at folk vil ha forandring, men hvilken forandring får vi med Høyre? Partiet har klistret seg så tett opp til sentrum i norsk politikk at de risikerer å bli vanskelig å få øye på. Til nå har det vært en smart strategi. Man går ikke til valg på å snu alt på hodet i et land som gjør det så bra som Norge. Men når trykket kommer, må Erna Solberg levere troverdige og engasjerende svar på kritiske spørsmål hun til nå har sluppet unna. Regjeringsslitasje rammer ikke bare regjeringspartier. Det har også hendt at det har rammet på forhånd, slik tilfellet var med SV i 2005. For Høyre er det avgjørende å unngå det samme.

Det nest mest spennende er bunnstriden ved sperregrensen. Der nede finner vi Venstre, KrF, SV og Sp. De to første vil ha regjeringsskifte, de to andre vil det ikke. Hvis KrF og Venstre havner over, mens SV og Sp havner under, kan det i seg selv være nok til å sikre en borgerlig regjering. Og omvendt: Hvis SV og Sp havner over, mens KrF og Venstre havner under, kan det bli tungen på vektskålen som gjør at de rødgrønne klarer det umulige og haler en tredje seier i land.

Hvis vi leser Stoltenbergs nyttårstale som et slags «famous last words», en skisse til det han håper skal bli hans ettermæle, er det fem hovedpunkter som blir stående igjen: Solid vedlikeholdsarbeid på den norske samfunnsmodellen. Trygg økonomisk styring. Likestilling og kamp for kvinners rettigheter. Vaksineprosjektet som har reddet millioner av barn fra sykdom, og som er Stoltenbergs hjertesak. Og fortvilte og hittil mislykkede forsøk på å finne en god løsning på klimakrisen.

9. september får vi svaret på om det er godt nok.

Powered by Labrador CMS