Sånn er det blitt i platebransjen: Nå kan man få Joni Mitchells ti første studioalbum for bare litt mer enn vi betalte for dobbeltalbumet «Don Juan’s Reckless Daughter» i 1977. Joni Mitchell er inne i sitt 70. år. Hun har så godt som trukket seg tilbake fra musikklivet. Derfor er det hensiktsmessig med slike påminnelser om hvor mange fantastiske album hun ga ut i sin beste periode. ti album på elleve år, uten et eneste hvileskjær. Tvert imot, albumene viser en rivende utvikling fra år til år. Kontrasten mellom «Song To A Seagull» (1968) til «Mingus» (1979) er enorm. Hvor populært var dette i Norge? «Blue» ble nummer 24 på VG-lista. «Court And Spark» nummer 18. Ellers ingenting. Derfor slår vi altså fast at sangene til Joni Mitchell ikke er så kjente som de fortjener å være.
Joni Mitchell kom fra Canada til det legendariske musikkmiljøet i Lauren Canyon-forstaden til Los Angeles i 1967. Med hjelp fra David Crosby fikk hun platekontrakt, til tross for en skeptisk platebransje som mente at visesang var på vei ut. Men Joni Mitchell hadde en overtalende stemme klar som vann. Med et gitarspill som allerede her var mer avansert enn i alminnelig visesang, med stemminger som hun hadde funnet på selv. og som ga henne en helt egen klang. Det fortelles at Eric Clapton satt og hørte på henne under en hagefest like etter innspillingen av debutalbumet, stum av forbauselse over gitarteknikken.
De første platene fikk ikke den store oppmerksomheten. Judy Collins gjorde suksess med sin versjon av «Both Sides Now», men det store gjennombruddet for Joni Mitchell selv kom i 1970. Med albumet «Ladies Of The Canyon» og singelen «Big Yellow Taxi», en evig aktuell sang om å asfaltere paradiset for å lage parkeringsplasser. Denne uka handler det visst om å bygge et nytt IKEA i en kornåker i Vestby. Nok om det. Albumet inneholdt også hyllesten hennes til Woodstock-festivalen. Festivalen hun aldri var med på, siden hun var invitert til det populære TV-programmet til Dick Cavett og manageren var redd hun ikke skulle komme seg bort fra det erklærte katastrofeområdet i tide. Mitchells sang er likevel blitt en slags offisiell minnesang for festivalen og ble også spilt inn av Crosby, Stills, Nash & Young i en strålende elektrisk utgave som ble brukt til rulleteksten i filmen. Og britiske Matthews Southern Comfort, som tok sangen helt til topps på hitlistene mot slutten av 1970. Det kan hende Mitchell angrer på avgjørelsen sin, spesielt siden hun i det omtalte TV-programmet fikk selskap av både David Crosby og Graham Nash, som var på Woodstock, kom seg ut i tide og stolt kunne vise Mitchell buksene sine som fortsatt var skitne av søla.
Joni Mitchell var sammen med Crosby, Stills og Nash, attpåtil i den rekkefølgen, og gikk videre til James Taylor etterpå. Og skrev fordomsfritt om sine opplevelser. Slik at sangene ofte var intenst private, men også helt allmenngyldige. Joni Mitchell har virkelig bydd på seg selv i sangene i sangene sine. Også i «Pretty Green» på albumet «Blue», som man ikke helt forsto den gangen den kom. Veldig mange år senere ble det kjent at Mitchell hadde adoptert bort en datter som 21-åring, en opplevelse som fortsatte å prege henne og kanskje var bakgrunn for enda flere sanger.
Uansett hvor uoriginalt det er å mene det, må «Blue» stå som et høydepunkt, ikke bare i Joni Mitchells historie, men i hele pophistorien. Full av fantastiske, åpenhjertige betroelser. Og det første møtet med julesangen «River», som siden er spilt inn av altfor mange andre artister, men som fortsatt høres like fortryllende ut med Joni Mitchell selv. Å, så fint det hadde vært å se henne selv skøyte i vei ned en islagt elv.
Etter «Blue» kom albumene som gjorde Joni Mitchell til en av de mest populære sangerne i USA i noen år, «For The Roses» og «Court And Spark». Også «The Hissing Of Summer Lawns» ble godt mottatt av et stort publikum, men denne gangen var det kanskje ikke alle som forsto hva de kjøpte. Nå begynte Mitchell nemlig å bli dristig. Hun flørtet med jazzmusikken og skapte en helt egen atmosfære rundt seg. Som ble videreført på det minst like store mesterverket «Hejira». Og som til slutt ble tatt helt ut på «Don Juan’s Reckless Daughter». For ikke å snakke om «Mingus». Der forhenværende ung og følsom visesanger tolker låter av jazzlegenden Charles Mingus. Man synger ikke «The Wolf That Lives In Lindsey» rundt leirbålene, men det er fantastisk å høre på likevel. Musikerne rundt henne begynte å bli sånne som Wayne Shorter, Pat Metheny og Herbie Hancock. - Det ble anbefalt meg tidlig i karrieren å jobbe med jazzmusikere. Det er noe med at øst møter vest i harmoniene mine. Rockemusikere var ikke i stand til å spille mine rytmer og harmonier, sa hun i et intervju med Nye Takter mange år senere, i 1988. Det kan virke noe snobbete, men hør på platene og forstå hva hun mener.
- Det finnes ikke gale akkorder, sa Joni Mitchell til Nye Takter.
- Gleden ved å oppdage noe nytt er fantastisk. Men jeg blir frustrert når musikere sier at det ikke finnes noen melodi her. Jeg har hatt en helt unik frihet i denne businessen jeg er en del av. Ingen interiørarkitekt har fortalt meg at «sånn bør du ha det».
Jeg skal innrømme at jeg helt til å begynne med tenkte at denne pakken med de ti første albumene til Joni Mitchell like godt kunne inneholde alle. Det var vel ikke så mange flere? Men det er det altså. Joni Mitchell ga ut ni album etterpå som for det meste nesten er glemt. Plater som har fått fin omtale, men som har kommet i skyggen av de ti første. På samme måte som hennes seneste utgivelse, «Shine» i 2007, ble fullstendig overskygget av Herbie Hancocks hyllest «The Joni Letters», som ble årets store Grammy-sensasjon. Selvfølgelig uten å overgå Mitchells egne innspillinger av de gamle sangene.
Den nye kompakte plateboksen er likevel en fin prydgjenstand. Albumene er reprodusert i miniatyrutgaver, helt uten kostbart ekstramateriale. Kjernepublikummet vil nok få problemer med å lese tekstene, selv med briller, men sangene høres like store ut som de alltid har vært.
POPARKIVET
Sakte og fint
Eric Clapton ble kalt «Gud» på 60-tallet, men etter at han en gang brukte vel lang tid på å skifte en streng fikk han tilnavnet «Slowhand» også. Mange år senere ble «Slowhand» tittelen på hans femte soloalbum. Og et av hans mest suksessrike, selv om dette var 1977, og mange tror at hele verden var opptatt av disco eller punkrock.
Albumet begynner friskt og freidig med tre sanger som er blant Claptons aller mest kjente. Først «Cocaine», av J.J. Cale. Delvis valgt for å minne Cale og resten av verden om at riffet ligner veldig på Creams og Claptons gamle «Sunshine Of Your Love». Fulgt av den evige klinelåten «Wonderful Tonight». Og så «Lay Down Sally», den største singelhiten fra albumet. Resten av «Slowhand» finner Clapton i et nærmest demonstrativt tilbakelent leie i forhold til hva som ellers foregikk i musikklivet. Høydepunktet på plata er fortsatt hans fine versjon av John Martyns «May You Never». Den får imidlertid konkurranse av hans tolkning av Gordon Lightfoots «Looking For The Rain», et av fire bonusspor som ikke kom med på originalen.
Den nye utgaven av albumet har også med et konsertopptak fra Londons Hammersmith Odeon uka før innspillingen av studioalbumet begynte. Derfor uten låter fra dette, men med «Badge», «Can’t Find My Way Home» (sunget av Yvonne Elliman) , «I Shot The Sheriff» «Layla» og mye annet fint.
