– Jeg har først og fremst vært aktivist

Artikkelen ble opprinnelig publisert i 2012.

BERLIN (Dagsavisen): – Jeg har først og fremst vært aktivist. Alt jeg har gjort har hatt et politisk formål. Jeg har villet forandre samfunnet siden jeg var sju år, og grunnen var moren min og hennes opplevelser av vold, krig og fattigdom, sier Harry Belafonte da Dagsavisen møter han i Berlin i forbindelse med filmen «Sing Your Song».

Den handler om Belafontes liv, hans arbeid for menneskerettigheter og en karriere som strekker seg over et halvt århundre. Alle som lever i den villfarelsen at Belafonte kun er en smørsanger med hits som «The Banana Boat Song» og refreng som «Day-O», vil få virkeligheten og ikke minst menneskerettighetshistorien midt i ansiktet i møtet med mannen og filmen under Melafestivalen i Oslo.

– Det filmen viser tydeligst er hvor viktig og kraftfull kunsten er. Det finnes ingen annen kraft i verden, heller ikke religion, som er så viktig for utviklingen som kunst og kultur. Kunsten er portvokteren for vår sivilisasjon, sier han.

[ Da reggaemusikken tok fyr (+) ]

Sosial misjon

– En dag våknet jeg og hele verden sang «Day O», både bokstavelig og litterært. Da måtte jeg bestemme meg, hvordan skal jeg forvalte dette øyeblikket? Jeg kom fra et sted der det å drepe var et redskap man hadde for hånden i hverdagen. Jeg fant en utvei, sier han.

I dag har 85-åringen lagt bort mikrofonen, men ikke viljen og evnen til å mene er ikke mindre enn da han sto i spissen for menneskerettighetsmarsjen mot Washington sammen med Martin Luther King Jr. Han sto opp i motstanden mot Apartheid, mens urfolkets rettigheter i USA og sultkatastrofer i Afrika er andre kjernekamper.

Han sto bak initiativet til «We Are The World», og førte en høylytt offentlig kampanje mot George W. Bush.

– Da jeg ble gammel nok til å bli tiltrukket av kunsten, så jeg den som en plattform til å kjempe mot fattigdom og undertrykkelse. Det avgjørende punktet var en tysk professor jeg studerte under, som kom fra den episke teatertradisjon med Max Reinhardt og Bertolt Brecht. De ideene og tankene de brakte med seg ble et sosialt instrument, en kime til kommentar og en oppmuntring til oss alle. I likhet med medstudenter som Marlon Brando, Tony Curtis og Walter Matthau forsto jeg at kunsten har en sosial misjon og bidrar til forståelse for historien.

– Valgte du den kommersielle musikken for å gjøre denne plattformen mer tilgjengelig for publikum?

– Jeg innser at dette må ha spilt en rolle. Det jeg har gjort har vært innenfor populærkulturen, men for meg er all musikk kunst og det er ingen forskjell mellom populærmusikken og folkemusikken, sier Belafonte, som etter plateutgivelsen «Calypso» i 1956 ble en verdensstjerne og den første artisten noensinne som solgte mer enn 1 million plater.

[ Disse opptakene fra Harlems «Summer of Soul» lå gjemt i en kjeller i 50 år (+) ]

Aldri for gammel

– Den viktigste inspiratoren på min egen karriere var Paul Robeson, sier Belafonte, og trekker fram den amerikanske skuespilleren, sangeren og menneskerettighetsforkjemperen som ble født i 1898.

– Han viste oss kraften i protestsangene. Han snakket og skrev på 14 språk, og jeg skjønte at om jeg kunne få en slik forståelse av språk og andre kulturer, jo større muligheter ville jeg ha til å kommunisere direkte med dem jeg til enhver tid besøkte og opptrådte for.

– Savner du scenen?

– Det var en tid da den var hele livet mitt, og jeg lurte alltid på om jeg faktisk fortjente det. Så øyeblikket da jeg skjønte at nå var det over. Jeg var i Hamburg, foran 30.000, og på slutten av konserten var applausen mer enn sjenerøs. Midt i hyllesten slo det meg at nå er det kommet. Bedre enn dette blir det ikke. Jeg gjorde to konserter etter det, før jeg var fri. Nyfødt! sier han og ler hjertelig.

– Det viser seg at jeg ikke savner scenen i det hele tatt. Og det er ikke fordi jeg er for gammel. Jeg blir aldri for gammel til noe som helst. Muligens med unntak av sex, men det gjenstår å se, sier 85-åringen, med det kjente glimtet i de fortsatt spill levende øynene.

Han er kanskje hes i stemmen, og kroppslig ikke like gyngende i hoftene som før, men livsgløden er sterk.

– Resepten på et langt liv er å alltid holde fast i rekkverket når du går ned trappen. Livet er en trapp i seg selv, og du må forholde deg til det på en balansert måte. Jeg pleide å drikke, jeg røykte alt for 30 år siden, men jeg er heldig fra naturens side. Jeg har gode gener, sier han.

[ Black Lives Matter: Sanger om frihet, likhet og brorskap ]

Frigjøringen

Å snakke med unge mennesker er noe som fortsatt driver Belafonte.

– Den eldre generasjonen var til stor hjelp for meg da jeg vokste opp, både for å forstå verden og til å forstå historien. De hadde valget om å ta meg inn i varmen og dele sin kunnskap med meg, eller holde meg utenfor. Det er fortsatt en gåte for meg at de tok meg inn, men jeg benyttet meg av anledningen til det fulle. Livet er en meny av muligheter, og hver dag våkner jeg og ser på menyen for å bestemme hvordan jeg kan bruke denne dagen for å utgjøre en forskjell. Noen dager kan det rett og slett være å lese poesi, andre ganger kan det være å finne ut hva jeg kan si til presidenten som igjen kan ha betydning, sier mannen som ble født i 1927.

– Radioen var nettopp oppfunnet. Filmen var stum. Å være i live fortsatt er et mirakel. Den største utfordringen i dag er hvordan man skal håndtere alle inntrykkene som teknologien bidrar til, og som ung må du finne ut av dette. Hvis du ikke deltar i kampen for å frigjøre deg selv fra undertrykkelse, vil du for alltid være undertrykket. Det er dette jeg ønsker å formidle til unge mennesker når jeg treffer dem. Jeg liker å være sammen med unge. De har ennå ikke rukket å bli kynikere, sier mannen som selv har fått høre at han er en kyniker, ikke minst på hjemmebane.

– Jeg kunne blitt hjemme og tatt meg av familien, vært en god far, men da ville jeg måttet si nei til dr. King, til alle de andre formålene hvor deltakelsen min har vært ønsket. I dag har vi vel kommet til et punkt i livet hvor alt er tilgitt, alle bursdagene og alt annet som jeg forsaket. De har tilgitt det de selv er skyldig i i dag, sier han og ler.

mode.steinkjer@dagsavisen.no