Hvorfor skal realkompetanse telle mer enn formell kompetanse?

20 års erfaring

Noricom skriver at de har 20 års erfaring med tolkefeltet, og at de har formidlet tolker til 2-300 000 oppdrag i norsk offentlig sektor i løpet av disse årene. Da må man rett og slett kunne legge til grunn at de kjenner tolkefeltet godt nok til at påstandene fra Berit Nordhuus i Aftenposten 10.7.12 stemmer: Noricom har bevisst ført sykehusene bak lyset. Anbudsavtalen er basert på villedning av kunder i et uoversiktlig marked, og på løfter Noricom aldri hadde til intensjon å holde.

Jeg har selv 20 års erfaring på tolkefeltet, som tolk, fra administrasjonen i en offentlig tolketjeneste, som rådgiver i tolkespørsmål i UDI og på Lovisenberg sykehus, samt som lektor ved diverse tolkeutdanninger. I tillegg har jeg hatt en rekke kurs i kommunikasjon via tolk for offentlige tolkebrukere. Det mest påfallende i den sammenhengen er brukernes forventning om at tolkene de får har en eller annen form for offentlig godkjenning, de kjenner ofte ikke til hva de kan og bør forvente av tjenesten de kjøper. Noen andre i organisasjonen har ansvar for innkjøp, og de stoler på at det de får, er det beste de kan få. Det er også lite systematisk oppfølging av tjenestene, oftest er den av administrativ art, tolken kom ikke eller kom for sent. Tolking er en umulig tjeneste å kontrollere, kunne brukerne selv kontrollere kvaliteten, hadde de ikke trengt tolk. Vurderingen av kommunikasjonen går gjerne på magefølelse og synsing. Det hadde vært interessant å se Noricoms rutiner for oppfølging av tolkefaglig kvalitet - utviklet på deres Academy (nok en ubeskyttet tittel som kan brukes av hvem som helst om hva som helst).

Den mest brukte "tolken" på somali

Noricom skriver at en av deres mest brukte "tolker" på somali har ti års erfaring med å jobbe for dem, at hun har utført over 2000 oppdrag for Noricom de siste årene. Javel, hva betyr så dette da? Da hun begynte å arbeide for Noricom i 2002 hadde hun mulighet til å gå opp til statsautorisasjonsprøven i tolking på somali. I 2004 hadde hun mulighet til å ta nettbasert tolkeutdanning på deltid ved tre ulike læresteder. I 2005 hadde hun mulighet til å ta nettbasert tolkeutdanning på deltid ved to ulike læresteder. I 2005 hadde hun igjen mulighet til å gå opp til statsautorisasjonsprøven i tolking. I 2006 hadde hun mulighet til å ta nettbasert tolkeutdanning på deltid. I 2008 hadde hun faktisk mulighet til både å gå opp til statsautorisasjonsprøven i tolking og til å ta nettbasert tolkeutdanning. I 2010 hadde hun igjen mulighet til å ta nettbasert tolkeutdanning på deltid. Og sist nå, i 2012, hadde hun mulighet til å gå opp til statsautorisasjonsprøven i tolking. Dette har hun ikke gjort. Enten har hun ikke søkt, eller så har hun ikke bestått autorisasjonsprøven, eller så har hun ikke bestått tolkeutdanningen, eller så har hun ikke bestått opptaksprøven til tolkeutdanningen. Uansett hvilke(t) av disse alternativene som stemmer, er det ikke særlig betryggende med henblikk på kompetanse og kvalitet i tolking. Forhåpentligvis er dette et svar på Richard Engens spørsmål "er ikke hennes tolkeleveranser relevante?" Hvis hun er så god, og har de tolkefaglige kvalifikasjonene det offentlige legger til grunn, burde det ikke være et problem å formalisere dette.

Hva betyr "realkompetanse" i tolking?

UDI tok over asylintervjuene fra politiet i juli 2000, UDI hadde den gangen fagansvar for tolking i offentlig sektor (Integreringsavdelingen, nå IMDi). Det ble satt i gang testing av tolker som skulle ta oppdrag, samt en rekke kvalitetssikringssystemer for å følge opp kvaliteten på tolkingen. Dette var blant annet forankret i en rapport om rettsikkerheten i utlendinger møte med politi og rettsvesen: ”Kommunikasjon og rettsikkerhet” av Gotaas, Nilsen mfl. Rapporten dokumenterte tilstandene vedrørende blant annet tolking. 60% av tolkene, med tolkeerfaring, som meldte sin interesse for å tolke for UDI, bestod ikke en grunnleggende ordforrådstest, disse fikk ikke oppdrag. Det ble også satt i gang systematisk forfordeling av oppdrag til dem med dokumenterte tolkefaglige kvalifikasjoner, i tråd med det som i dag er nivåene i nasjonalt tolkeregister. Tiltakene UDI satte i gang, forandret markedet. Noen ”tolker” ringte desperat og fortalte om sine fortreffelige tolkeferdigheter, som de ikke kunne dokumentere, med henvisning til en rekke kunder som jo alltid var tilfredse. Det er ikke så rart, en del ”tolker” mistet et godt inntektsgrunnlag. Her var det en del som mistet sin vante plass som politiyndling eller multitolk(tolker som tolker mange språk og som ofte ikke behersker mer enn ett eller to av dem godt nok). De fleste tilpasset seg dog det nye systemet, satte pris på det og søkte kvalifiseringstiltak når disse fantes. Markedet åpnet seg også for kvalifiserte tolker som på grunn av tilstandene på markedet hadde vært utestengt.

Noricom klagde i sin tid UDI til Konkurransetilsynet på grunn av egenregien UDI hadde tatt. De ville ha anbud og tilgang på millionene. Klagen nådde ikke frem. Rapporten om tolking i helsevesenet ”Ikke lenger en tjeneste av ukjent kvalitet” viser at UDI gikk rett vei, de er per i dag den instansen som i størst grad bruker kvalifiserte tolker. Jeg håper denne rapporten gir grunnlag for tiltak som åpner et nytt marked for kvalifiserte tolker og at helsesektoren også får de tolkene de trenger for å utføre sin jobb tilfredsstillende. Dette får de med å hyre dem inn dirkete og ikke via et honorarspisende mellomledd.

Man kan si at realkompetanse kan telle, men som også i læreryrket, og andre yrker, må du ha formell kompetanse for å prioriteres til oppdrag og jobber, slik bør det også være med tolking. Utdanning bør lønne seg.