Vamp, Bjørn Eidsvåg og Susanne Sundfør - tar dere en utfordring?

Diskusjonen om nedlasting av musikk og film likner en skyttergrav krig, og hadde vel sitt foreløpige klimaks rett i etterkant av dommen mot The Pirate Bay i svensk lagmannsrett. Jeg har ikke hatt anledning til å lese dommen, men har fått med meg en del av det som har blitt gjenngitt i media.

Selv har jeg begrenset kompetanse på juss, men en viss kompetanse på informasjonsteknologi vil jeg påstå at jeg har. Fra et teknologisk synspunkt ser jeg flere svakheter med dommen, og er egenlig sjokkert over den inkonsekvens og inkompetanse som blir vist ved å dømme en spesialisert søkemotor for medvirkning til krimminalitet.

Torrent teknologien spesielt og fildeling generelt vil aldrig kunne stoppes. Jeg tviler på at det finnes en teknologisk løsning på problemet piratkopiering. Betyr dette at vi bare må akseptere at den oppvoksenden generasjon er småkriminelle pirater? Innenfor det dominerende paradigmet kan det se slik ut, men mange av oss er klare for et nytt paradigme.

Piratkopiering har vært (og er) et problem innen softwarebransjen. Allike vel har det utviklet seg noen spesielle fenomener i denne bransjen, som jeg mener kan brukes til inspirasjon for utvikling av nye løsninger innen musikkbransjen.

Kjente softwareprodukter som Firefox og Linux er blitt produsert gjennom en omfattende dugnad. De blir stort sett distribuert gratis, men mer viktig er det at programmeringskoden er fritt tilgjengelig for alle som er interessert i den. Det er også lov å modifisere koden, og bruke den videre i egne prosjekter. Dette er i sterk motsetning til softwareprodukter fra komersielle leverandører, som Windows og AcrobatReader. Disse produktene er tilgjengelige under en lisens som sikrer brukerens rettigheter til fritt å spre og videreutvikle produktene. Uten å gå inn i detaljene rundt dette, blir Open Source brukt som begrep for denne type produkter.

Etterhvert har nytten av denne måten å dele produkter oppfattet av andre typer miljøer, og det ble dermed behov for nye typer lisenser. En av de viktige bidragsyterne i å spre denne måten å dele åndsverk på, er den ideelle organisasjonen CreativeCommons. Gjennom de lisensene som CC har utarbeidet kan opphavspersonen til åndsverk regulere hvordan enkelte rettigheter kan frigis for sine verk. Disse lisensene er laget for å regulere bruk av blandt annet kulturelle åndsverk, som musikk, bilder, tekst. I Norge er Gisle Hannemyr en av ildsjelene i arbeidet med å spre denne måten å lisensiere åndsverk.

Ved å bruke denne måten å lisensiere musikk på blir det eksempelvis mulig å la alle privatpersoner laste ned og spille musikk gratis, mens kommersielle aktører som radiostasjoner og discotek må betale for bruken. Rettighetene på tekst og noter kan lisensieres på andre måter enn selve lydsporene.

Så Bjørn Eidsvåg, hvorfor legger du ikke det nye albumet ditt ut på nettet for gratis nedlasting? Svaret er åpenbart. Han har investert mye tid og arbeid i albummet, og ønsker å få en kompensasjon for dette. Det er jo en ærlig og redelig sak. Albumet hans vil sikkert selge til gull, for de fleste som liker hans musikk tilhører en genersjon som ikke kjenner begreper som tracker, seeder og peer. Jeg håper Eidsvåg sparer litt av inntekten sin til trange tider, for denne generasjonen er utdøende.

Men Brigthon da? Hvorfor legger ikke dere den ny musikken deres ut på nettet for gratis nedlasting? Om du lurer på hvem de er kan du sjekke NRK Urørt. Nå er svaret totalt annerledes, men kanskje like åpenbart. Musikken deres blir lagt ut på nettet for gratis nedlasting allerede. Dette gir dem mulighet til å bli kjent. I neste omgang kan det generere inntekter fra spille oppdrag, og eventuelt fremtidig musikk salg. Hmm, men det vil vel bety at musikk de lager i fremtiden ikke vil være fritt tilgjengelig.

I det eksisterende paradigmet for musikkbransjen har publikum/forbrukerne betalt for musikken i etterkant av at den er blitt produsert. Musikere har i noen tilfeller blitt presset av musikkindustrien til å lage musikk som det er lett å selge mye av. Musikkindustrien har også forsynt seg med en betydelig det av «kaken», blandt annet for arbeidet med å sikre musikerens rettigheter. Det er faktisk mulig å snu noe av dette på hodet, og dermed kan vi få et nytt paradigme. Beløpet som musikeren skal få for å lage musikk må være innbetalt i forkant av produksjonen. Musikeren kan få betalt idet musikken de har laget blir utgikk på en CC-lisens, og dermed fritt tilgjengelig for alle som ønsker å høre på den.

Dersom Spotify, iTunes og andre musikktjenester hadde gitt oss forbrukere en enkel måte å gi et bidrag til musikerens fremtidige musikkproduksjon, hvor mange hadde bidratt? Selv 10 kroner ved et trykk på en «Like» knapp kan gi betydelige beløp. Blodfans vil lett være villig til å bidra med betydelig større beløp. Det er vel ikke utenkelig at også bedrifter kan ha ønske om å bidra. Selv vil jeg også sette pris på at det meste av pengene går direkte til musikeren, fremfor til industrien.

Så tilbake til Bjørn Eidsvåg igjen. Hvor mye vil du ha for å lage ca 45 minutter musikk, og gjør denne musikken fritt tilgjengelig for nedlasting?

Bjørn Eidsvåg kan sikkert tillate seg å sette et høyt beløp som krav. Han vil garantert gjøre en iherdig innsats med sin nye produksjon. Dersom han gjør en dårlig jobb og ingen liker det nye han lager, vil det bli vanskelig å hente inn penger til fremtidig produksjon, og han kan være ferdig som artist. Brigthon må nok sikkert nøye seg med et lavere krav. Om kravet ikke blir innfridd av publikum er det alltid mulig å bite i det sure eplet og allikevel lage musikk for det beløpet som publikum synes det er verd.

Velkommen til en fremtid uten behov for piratjegere.