Kultur
Statens deportasjon av handikappede
Albaneren Dritan Kreshpaj har Downs syndrom. I tillegg er han døv, mangler språk, og lider av nyresvikt. Den norske stat har likevel vedtatt å sende han tilbake til en usikkerhet i fattige Albania fordi han ikke oppfyller ”kriteriene” i statens politikk. Den frapperende saken er et eksempel på hvordan det rettvise Norge handler stygt og samvittighetsløst overfor svake grupper.
Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
I adresseavisen leser vi at vedtaket om utsendelse fikk den eldre broren Skredi til å bringe broren over grensen til Sverige fordi han visste at forholdene i Albania er uholdbare. Skredi fryktet for brorens helse og er redd for at han ikke overlever de sosiale og medisinske forholdene i Albania. Dritan har bodd på institusjon i Levanger med heldøgns tilsyn i tre år, og skal plutselig kastes ut av tryggheten i hjemmet han både er avhengig av og knyttet til. Utkastelsen samsvar med myndighetenes prestisjetunge vedtak om utsendelse av asylsøkere.
Norske myndigheter har vist grov uforstand i behandlingen av saken til den pleietrengende Dritan Kreshpajs. Direktivene følges blindt og kategorisk av profesjonelle med spørreskjema og blåpapir, uten justeringer og humanistiske føringer. I realitetene trenger ikke myndighetene lenger å behandle asylsøknader individuelt, siden de kun følger retningslinjene og bøyer seg kritikkløst for prinsippene som verner om den norske velstanden. Solidariteten er grunnleggende svekket og ansvarsfraskrivelsen total.
Myndighetene utviser en slående mangel på kritikk og metoder i behandlingen av asylspørsmål. Forholdet mellom stat og enkeltperson er ved dette grunnleggende skadet, og det er opp til staten gjenopprette skaden og innføre et kvalitativt system uten å hemmes av en inhuman styremåte. Slik det er nå, verksettes vedtak uansett om personen trenger krisehjelp. Saken berører to sider; på den ene siden avdekker den myndighetenes ensidige, prinsipielle vurdering av asylsøkere, og for det andre avslører saken hvordan handikappede i realiteten behandles av samfunnet. Dritan er en "representant" for de svakeste, de som er uten stemme, og derved er det enkelt å vise ringeakt for han og hans likesinnede siden de ikke kan klage.
Brødrene er nå tilbake i Levanger. Dritan forstår ikke hva som skjer, men kjenner uroen rundt seg kan vi lese i adresseavisen. Det er ikke mulig å forklare han at myndighetene ønsker å sende han ut av landet fordi han forstår det ikke. Det gjør heller ikke jeg. Staten foretar en grotesk avgjørelse over hodet på en pleietrengende person som ikke kan snakke for seg. Å rive han opp fra tryggheten og pleien ved institusjonen, er like kaldt og uhyggelig som nazistenes deportasjon av jøder under andre verdenskrig.