Disser fiffen

TEATER
«Salong»
Regi: Toril Goksøyr og Camilla Martens
Med: Ågot Sendstad, Birgitte Larsen, Ingeborg Christophersen m.fl.
Torshovteatret

Vi befinner oss i en leilighet på Oslos vestkant hvor en familie arrangerer huskonsert – eller; Salong. Publikum blir slik statister i forestillingen som vi samtidig er tilskuere til. En dobbeltrolle, med andre ord. Vertinnen ønsker velkommen, hun forsikrer seg om at det ikke er for varmt i rommet og rydder bort upassende skotøy på stuegulvet.

Etter en del om og men introduseres kveldens artist, som i beste Goksøyr&Martens-stil er en ekte huskonsertartist. I presentasjonen er det artistens meritter og utdannelse som framheves, og det blir enda tydeligere at det er rammene mer enn selve opplevelsen som står i sentrum. Og når konserten begynner blir publikums dobbeltrolle klar. Vi er der som publikum til en teaterforestilling – og ikke på en huskonsert – og dermed endres premissene grunnleggende for oss. Vi ser potensiell komikk i alle situasjoner vi ikke umiddelbart forstår eller klarer å forholde oss til.

Gode intensjoner

Ågot Sendstad i rollen som kveldens vertinne bærer forestillingen. Hun leder an, og på et tidspunkt dirigerer hun bokstavelig talt gjestene og familien sin. Det er hele tida hun som bestemmer hvilken retning kvelden skal ta, og ved uforutsette hendelser er det hun som må ta avgjørelsen for hvorledes situasjonen skal gripes an. Hvilket hun hele tida ser ut til å gjøre etter beste evne – men stadig på egne premisser.

Dette ønsket om å gjøre noe godt for andre – eller å gjøre noe av betydning for andre er tilstedeværende hos de fleste. Men det Goksøyr&Martens demonstrerer i flere av sine verker er konsekvensene dette får når man søker å gjøre noe for andre uten å ha et begrep om hva man faktisk gjør. Idet man handler ut fra egne ønsker og prinsipper står man i fare for å fornærme noen grundig – helt utilsiktet. Det er i stor grad kleinheten eller flauheten i situasjonene i «Salong» jeg blir sittende og kjenne på.

Fluer på veggen

«Salong» blir på mange måter stående som en kontrast til Goksøyr&Martens foregående produksjon «Ønskekonsert» på Nationaltheatret i 2008. «Ønskekonsert» hadde en sår og mørk undertone, og et klart og tydelig konsept. «Salong» har en mer utydelig oppbygning og framstår også som mer farsepreget. Replikkene er hentet fra utallige intervjuer og deltakelser ved ekte huskonserter, som deretter er blitt klippet sammen og lagt i munnen på skuespillerne. Dette skaper en avstand mellom det som blir sagt og den som sier det – som i stor grad virker komisk.

Gjennom halvannen time er vi fluer på veggen på en huskonsert. Vi får glimtvis innblikk i de ulike karakterenes intriger og relasjoner til hverandre – og som i virkeligheten får vi ingen avslutning på dem. Det oppstår likevel en avstand mellom dem og oss som gir forestillingen et komediepreg. Men hvem ler vi av? Er det som min medtilskuer sa: «det er lett å enes om å disse fiffen»? Eller ler vi litt av oss selv? Publikums forventning og Goksøyr&Martens intensjoner ser ut til å ligge på ulike nivå, og noe av forestillingens potensial blir liggende uforløst.