Forhekset suksess

– Oslo må være død i kveld. Sier en forbipasserende utenfor Piccadilly Theatre før premieren på «Which Witch» 20. oktober 1992. Londons West End summer med norske stemmer. Etterpå skal jeg for første og siste gang være på fest med prinsesse Astrid. Oppsetningen i London var nærmest et nasjonalt anliggende, helt til regningene skulle betales. For det gikk jo like ille med «Which Witch» i London som med Maria Vittoria i selve forestillingen. Derfor har «Which Witch» fått et litt for dårlig ettermæle i den store sammenhengen. Selv om den fortsatt er en av de største suksessene norsk populærmusikk har sett og hørt. Både publikumsmessig og kunstnerisk.

Norske anmeldere var stort sett positive til «Which Witch» i London. «Fortryllende hekseri» skrev jeg selv. I ettertid kan vi lure på om det norske publikummet virkelig var forhekset. Jeg tror ikke det. Det handler dessverre heller om at to unge jenter fra Norge var sjanseløse mot eldre, etablerte, og ikke minst forutinntatt sure britiske kritikere. De visste vel ikke at Benedicte Adrian og Ingrid Bjørnov (også kjent under det ikke helt tillitvekkende gruppenavnet Dollie deluxe) hadde laget noen av de beste popplatene i Norge på 80-tallet. Sanger som hadde blitt tatt langt mer på alvor om de hadde vært komponert av voksne gutter. Men «Which Witch» ble tatt av plakaten i London, og den personlige gjelden var enorm. Rettsoppgjøret med manager Ole A. Sørli noen år senere bidro heller ikke til å bedre forestillingens gode navn og rykte.

Men «Which Witch» ble spilt for 240.000 betalende tilskuere i Norge. 120.000 etter fiaskoen i London. Like viktig er det likevel at «Which Witch» fortsatt låter bra. Musikaler er ofte en arena for populærmusikk som ikke tåler den alminnelige konkurransen om gode melodier. Men mye av musikken fra «Which Witch» står seg godt uten kostymer og store kulisser. Mange av sangene er attpåtil veldig gode. Den første antydningen om dette kom med forsmaken på singelen «Eternally» i mai 1987. To måneder etter lagde Prince sangen «Eternity» for Sheena Easton. Det var ikke bare tittelen som inviterte til forveksling med «Eternally». Prince og den første sangen fra «Witch Witch»! Til dags dato blander jeg fortsatt disse to sangene i hodet mitt. Det er først når jeg hører dem på ordentlig at jeg er sikker på hvem som er hvem. Og «Eternally» er best!

På plate finnes «Which Witch» både i originalversjonen fra 1987, en konsertversjon fra Slottsfjellet i Tønsberg i 1992 og London-versjonen fra 1992. Ingen av dem er definitive versjoner for hjemmebruk. Den siste teaterversjonen inneholder for mange transportetapper til å fungere i stua. Originalen er uten mange av de fineste sangene, for eksempel den nydelige balladen «Yours», som kom til etter hvert. Når et nytt kapittel i historien begynner hadde det vært på sin plass med en «Best Of Which Witch». For å argumentere for at den som popmusikal virkelig var blant de beste.

Geir Rakvaag

Journalist i Dagsavisen