Bløt manndomsprøve

«Manndomsprøven»

Av Terry Johnson

Regi og oversettelse: Svein Sturla Hungnes

Med: Trond Fausa Aurvåg Mia Gundersen Leliënhof m.fl.

Oslo Nye Hovedscenen

Endimensjonal komedie om opprør og tvang

På Oslo Nye kan man nå se en komedie med brodd. Men bare hvis man ser godt etter for her er det smurt på tjukke lag bløt komikk som for å tildekke den dristige og triste fortellingen.

Det er sekstitallsromanen «The Graduate» kjent gjennom filmen med samme navn som nå har blitt teater. Og det er ikke for sent for selv om en amerikansk middelklassefamilie fra midten av forrige århundre er langt unna så er opprørs- og frihetstematikken i fortellingen universell. Ben Braddock har fullført en universitetsutdannelse men den kvelden foreldrene arrangerer eksamensfest for ham kommer den eksistensielle krisen. Han skjønner at løpet er lagt han er i ferd med å gli viljeløst langs et ferdigpreparert spor og får et intenst behov for å bryte med det konforme. Sjansen til det byr seg allerede samme kveld da Fru Robinson en av foreldrenes venner prøver å forføre ham.

Her begynner Oslo Nyes «Manndomsprøven». Allerede på plakatene har vi sett den lettkledde og røykende Mia Gundersen Leliënhof som Fru Robinson smile sensuelt til en blyg Ben i Trond Fausa Aurvågs skikkelse. Det tar heller ikke mange minuttene på scenen før vi kommer hit og jo visst har dette attraksjonsverdi. Eldre kvinne forfører ung mann er fremdeles pirrende tabubelagt og situasjonen gir anledning til å vise både undertøy pupper og rumper i tillegg til den utilpasse unge mannen – og ham er det jo alltid lett å le av. Regissør Svein Sturla Hungnes gir scenene mye plass men de truer også med å tildekke resten av forestillingen. Fausa Aurvåg får boltre seg i Bens desillusjon og uro men Hungnes har strammet tøylene på de andre skikkelsene så mye at de blir personlighetsløse karikaturer. Mia Gundersen Leliënhof gjør riktignok den fyrige Fru Robinson levende og skummelt manipulerende men når Fru Robinson mister taket på Ben mister Gundersen taket på Fru Robinson.

Etter at Ben og Fru Robinson har gjort seg ferdige med hverandre møter vi rekker av scener uten nerve og med unntak av Fauså Aurvåg en masse tamt spill. Slik virker det som om den eneste hensikten med forestillingen har vært å servere en historie som inneholder ung mann/middelaldrende kvinneforholdet og fortielsen og forviklingene som følger i etterkant. Dermed strupes en viktig tematikk.

I begynnelsen av stykket sier Ben til foreldrene at han vil dra på loffen for å møte virkelige mennesker. Moren reagerer med forferdelse men faren er begeistret og støtter ham. Her ligger det tragiske og sekstitallstypiske i denne historien. Det er ikke mulig å bryte ut av den borgerlige tvangstrøyen. Selv om Bens utskeielser er totalt uakseptable så er samfunnet tøyelig nok til å godta det som et nødvendig ungdomsopprør. Sluttscenen der Ben får den han elsker er derfor bare slutten på opprøret og starten på Bens vei i foreldrenes fotspor sa Mike Nichols mannen bak filmen «The Graduate». I Oslo Nyes forestilling er det motsatt: Da Ben får sin Elaine er det ingenting som tyder på annet enn at de gode kreftene har seiret og punktumet kan settes for denne gang.