Stratosfærisk tenorsang

«HEROÏQUE»

Franske operaarier

Bryan Hymel, tenor

Emmanuel Villaume, dirigent

Warner 0825646179503 (CD)

«Pavarotti! Nå kan du trygt hvile på dine laurbær. Din etterfølger er funnet.» En ny konge av den høye C er på banen. Slike utsagn er det mange av når man hyller den amerikanske tenoren Bryan Hymel.

Mr. Hymel debuterte i 1998. Riktignok i mindre roller, men man skal vite at han allerede 20 år gammel nådde helt fram til den store finalen i en talentkonkurranse arrangert av selveste Metropolitan i New York. Så fulgte noen sesonger ved operaen i sin hjemby, New Orleans, der han etter hvert kledde roller som Tamino i «Tryllefløyten» og Hertugen i «Rigoletto». I 2012 kom et skikkelig gjennombrudd, da han først erstattet Jonas Kaufmann i den krevende rollen som Aeneas i Berlioz maratonopera «Troyanerne» på Covent Garden. For så å hoppe inn i samme rolle på «The Met» da Marcello Giordani måtte kaste inn håndkleet. Og nå ligger hele den internasjonale operaverdenen for hans føtter.

Nylig utga han sin første CD, med arier fra franske operaer. Et repertoar som utgjør en basis i hans karriere og som han tydeligvis trives i og behersker på suverent vis. Jeg er villig til å kalle utgivelsen en sensasjon. For dette er en samling av såkalte heroiske arier. Altså ikke ting som «Perlefiskerne», «Faust», og hele Massenetkatalogen. Men roller som krever en tenorstemme omtrent på linje med Wagners Tristan, eller Siegfried, eller Beethovens Florestan. Og som ikke minst krever sin mann for dette å takle et avsindig høyt stemmeleie. Hymel strør om seg med høye C-er som gjør at vi blir svimle. Med seg på laget har han Praha Philharmonia og et kor fra Brno. Alt upåklagelig ledet av Emmanuel Villaume.

Og vi blir tatt på senga allerede i det første sporet. Arnolds halsbrekkende arie fra Rossinis «William Tell». Der han må treffe den beryktede noten ti ganger. Det eksepsjonelle er at Hymels stemme er så langt fra Pavarottis solfylte italienske timbre. Men har nettopp dette helgenaktige som er en så sjelden vare. I siste halvpart av forrige århundre var det vel kun Gedda, Vickers, muligens Heppner og Guy Chauvet, som fylte dette rollefaget til fulle. Vi får servert Berlioz «Fausts fordømmelse» og «Troyanerne». Gounods «Dronningen av Saba». To av Verdis franskspråklige operaer: «Jérusalem» og «Siciliansk vesper». Noen kjente toner er det her også. Vasco da Gamas arie fra Meyerbeers «Afrikanerinnen», men i versjonen med kor. Få med dere alt, for aldri har det vært morsommere å telle hvor mange sekunder han holder de høye sluttonene. Den mannen har jo en pust som for oss amatører bare er til å bli gal av. Og stemmen mister aldri sin glans og sin pondus. Er det så rart at opera gir oss helt spesielle opplevelser. Og hvilket varp Warner har gjort!