Livet som Midtøsten-ekspert: – Så trekkes antisemitt-kortet. Det gjør meg fryktelig sint

Portrettet ble publisert i 2021

Historieprofessor Hilde Henriksen Waage satt fredelig og studerte kilder i det israelske statsarkivet i Jerusalem da flyalarmen gikk. Først trodde hun det var en øvelse, men så ble det klart at Hamas-raketter på vei. Dette var en ellers fin sommerdag i 2014, og Waage ventet hele familien sin nedover til Israel på ferie. Billetter og hotell var booket for både ektemann og tre voksne barn. (Trolig av Waage selv, ettersom hun er familiens selvutnevnte planleggingssjef). Ektemannen Geir, han som Waage bråforelsket seg i allerede som 15-åring, hørtes senere litt bekymret ut i telefonen før han dro fra Norge. «Burde vi komme ned nå, når det er så urolig?» spurte den ellers så sindige sivilingeniøren. «Bare kom, dette går nok bra!» sa Waage kjekt. Så kom krigen til Israel og Gaza. Igjen.

– Politisk kostbart

Sju år etter krigen i 2014 er vi der igjen: Nok en gang har Hamas sendt raketter mot Israel, nok en gang har Israel bombet Gaza, nok en gang har altfor mange sivile menneskeliv tapt. Og når det brenner i Midtøsten, ringer mediene gjerne til historieprofessor Hilde Henriksen Waage, som hele sitt yrkesaktive liv har hatt Midtøsten-konflikten som spesialfelt. Etter at krigshandlingene brøt løs for alvor mandag 10. mai, har Waage vært over alt: I alvorlige avisintervjuer, på Dagsnytt Atten, på NRKs Nyhetsmorgen, på TV2 Nyhetskanalen. Hennes hovedbudskap til alle er at nøkkelen til varig fred i Midtøsten ligger hos USAs president Joe Biden. USA har de sterke musklene som trengs for å presse sin militære allierte Israel til forhandlingsbordet. Men det kommer ikke til å skje, tror Waage.

– Det vil bli for politisk kostbart for Biden å ta en kamp med Israel midt i en pandemi, intern krise og dessuten et ønske om å reforhandle atomavtalen med Iran, sier Waage, som har forsket på denne konflikten helt siden hun var en ung historiestudent tidlig på 80-tallet.

[ Heidi Nordby Lunde: Østkantjenta i Høyre (+) ]

Rar ferie

Den brutale krigen mellom Israel og Hamas sommeren 2014 varte i 50 dager og kostet over 2.200 mennesker livet, blant dem 500 barn i Gaza. Midt i denne krigen havnet altså familien Henriksen Waage på sommerferie. Det endte med at de etter hvert ble evakuert til Jordan, men ikke før de midt oppe i alt hadde opplevd å se finalen i fotball-VM mellom Tyskland og Argentina på storskjerm i en tettpakket pub i Øst-Jerusalem. Det skjedde 13. juli. Da hadde krigen vart i en uke.

– Tyskland vant den fotballkampen, så vidt jeg husker, sier Waage.

– Det ble jo en rar ferie. Det må man kunne si. Men vi var jo aldri i direkte fare, mener nå jeg, da, sier Waage i sin karakteristiske, saklige tone, med innlagte understatements. Like saklig, og nærmest informativ, er hun når hun på spørsmål fra Dagsavisen forteller om sin alvorlige sykdom, som hun har arvet etter faren sin:

– I 2009 fikk jeg stadfestet en alvorlig arvet immunsviktsykdom. Min kropp slutta å produsere undergrupper av hvite blodlegemer. Det er jo ikke bra, for å si det mildt. Deler av vinteren bor jeg på Gran Canaria, for kulde, tørr luft og andre sjuke mennesker, det går veldig dårlig hos meg, sier Waage, som på grunn av koronaen måtte holde seg hjemme i Norge i vinter.

– Det har gått veldig bra, men i lange perioder har jeg holdt meg inne i isolasjon og ikke gått utfor døra, ikke engang i hagen, forteller Waage, som bor sammen med ektemannen Geir på Bærums Verk. Det er «bare» de to nå, de tre ungene har for lengst forlatt redet. De to møttes på en speiderleir ved Gjøvik da hun var 15 år og han 18 år, og 19 år gammel forlovet hun seg med ham. Ikke lenge etter fikk hun en knusende beskjed fra legen sin: Hun hadde en alvorlig øyesykdom, og kom til å bli blind innen et halvt år. Det skjedde heldigvis ikke, men Waages syn må jevnlig reddes med transplantasjon av hornhinner fra døde mennesker. Den siste transplantasjonen fikk hun i 2017. Akkurat nå ser hun godt nok til å kjøre bil og lese.

[ Herodes Falsk har alltid vært redd for å bli forlatt (+) ]

Immunsvikt

Også faren hennes var mye syk da hun vokste opp. Han døde som 69-åring, uten å få en skikkelig diagnose på immunsvikt-tilstanden. Det ser ut til at Waage har arvet både immunsviktsykdommen og øyesykdommen fra ham. Men kanskje har hun også arvet hans personlighet, og svært så positive innstilling til livet:

– Jeg er vokst opp med at du må lære deg å leve med sykdom. Enten kan du sette seg ned og gi opp livet, og da blir det kjipt for alle. Eller du kan forsøke å gjøre det beste ut av det livet du har, legge ting til rette slik at man kan fortsette å leve og jobbe. Jeg er nå like aktiv som jeg alltid har vært, jeg skriver like mye, forsker like mye, underviser like mye. Mine to arbeidsgivere, PRIO og Universitetet i Oslo, har til de grader lagt til rette for at jeg skal kunne arbeide. Ellers hadde jeg nok vært uføretrygdet i 2009 eller noe slikt.

Du må lære deg å leve med sykdom.

—  Hilde Henriksen Waage

Hun legger til:

– I de periodene jeg er i dårlig form og ikke greier å arbeide, forsøker jeg å finne noe annet å gjøre. Husarbeid, lage syltetøy, noe som gir meg mening. Har jeg feber, det er kaldt og jeg ikke kan gå ut i hagen, ja, så får jeg stulle inne i pysj og ullteppe! Det nytter ikke å synes synd på seg selv. Jeg blir 62 år i august, og har hele livet klart å hangle gjennom på denne måten. Jeg syns jeg har et fint liv.

– Full storm

Likevel: Som hovedregel har Waage i alle år holdt koken på sitt livs tema: Midtøsten. Hun fikk tidlig kjenne på at nettopp Midtøsten og Norges utenrikspolitikk overfor Israel ikke er et tema for pyser. I arbeidet med hovedoppgaven sin, «Hva nå med jødene? Norges forhold til Palestina-spørsmålet 1945-1949», gjorde hun noen svært så sensitive funn. Norske embetsfolk i UD hadde forsøkt å handle på tvers av sin egen regjering, kunne Waage dokumentere. 27 år gammel ble hun kalt inn på teppet i UD, og truet med søksmål for ærekrenkelser og injurier. Det hele endte med at oppgaven hennes som den første ble hemmeligstemplet i 20 år. I 2004 kom hun også med et forskningsarbeid som skapte skikkelig brudulje. I «Peacemaking is a risky business» skrev Waage om Osloavtalen mellom Israel og PLO fra 1993, en fredsprosess Norge var så stolt av å ha lagt til rette for. Waage dokumenterte at avtalen kom i stand på Israels premisser, fordi det var eneste mulighet for å få til noe.

Jeg ble både berømt og berykta.

—  Hilde Henriksen Waage

– Da ble det full storm, så mye bråk har jeg ikke vært ute for verken før eller siden. Jeg ble både berømt og berykta, fordi jeg hadde lagt meg ut med både regjeringen, UD og Arbeiderpartiet på en gang. Det var en både ubehagelig og skremmende opplevelse. Men det førte noe godt med seg, også, sier Waage.

– Den forskningen, som fortsatt står fjellstøtt blant mine kolleger, ga meg et stort internasjonalt gjennombrudd. Dette førte igjen til at jeg søkte, og fikk, en stilling som professor i historie ved Universitetet i Oslo i 2005. Jeg forlot gråtende min kjære arbeidsplass PRIO, der jeg hadde vært i 21 år, men jeg følte meg også svært privilegert og heldig. Ja, det ble et dramatisk og viktig vendepunkt, som vi historikere pleier å si.

– En stor trykkoker

Etter mange år som Midtøsten-forsker er Waage ikke det minste overrasket over at det igjen brenner der nede.

– Nei, jeg er jo dessverre ikke overrasket i det hele tatt. Området er som en stor trykkoker, og med ujevne mellomrom blusser konflikten opp igjen. Det skjedde i 2009, det skjedde i 2014, det skjer nå. Det som er overraskende nå i denne runden, er den store mengden av raketter, treffsikkerheten og rekkevidden til Hamas` våpenarsenal. I 2014, da jeg satt på jobb i det israelske statsarkivet, så gikk jo flyalarmen. Da var det Hamas som sendte 100 raketter på en gang. Det regna med raketter som gikk alle ville veier, og ikke så veldig langt, forteller Waage.

– Nå ser vi at rakettene når byer som Tel Aviv og Jerusalem. Da visste Hamas veldig godt at dette ville Israel gjengjelde helt nådeløst. De ba om krig, sier Waage, som også er overrasket over opptøyene inne i selve Israel. Vanligvis pleier de israelske palestinerne å holde seg i ro, nå har det vært demonstrasjoner, opptøyer og angrep fra jødiske ekstremister i flere av Israels blandede byer, sier Waage, som blir trist over at konflikten likevel alltid følger det samme, tragiske mønsteret.

– Jeg blir jo trist av denne konflikten, det er så forutsigbart at det går så dårlig. Jeg visste at denne dagen ville komme, det følger det samme mønsteret, det er øye for øye, tann for tann, i ekte bibelsk stil. Det er ingen vilje til å tenke tanken om en diplomatisk løsning. Israel ønsker seg ikke til forhandlingsbordet, for da må de gi fra seg okkupert land, palestinerne er splittede og svake og har ingen samlende leder.

Før hadde palestinerne i det minste den nå avdøde PLO-lederen Yasser Arafat, som var palestinernes store lederskikkelse i flere tiår. Waage har kommet med mange mediekommentarer om ham. Waages yngste datter var bare fem år da hun utbrøt: «Å, nå orker jeg ikke mere Allafat!». Waages tre barn er vokst opp med denne konflikten, og fikk tidlig innblikk i hvordan moren hadde det på jobben. Waages eldste datter ble en gang helt stille i bilen, da hun kom til å lese en tekstmelding til moren: ««Skriver de virkelig sånne ting til deg?» spurte hun. «Ja, hva står det, da?» Hun leste: «Din jævla jødehater. Din jævla nazi».

«Hatkjerring»

For straks Waage begynner å uttale seg til mediene, kommer de rasende og iblant truende meldingene og e-postene fra såkalt Israel-vennlig hold.

– Ja da, jeg har fått flere e-poster denne gangen også, den siste kom vel i forgårs, tror jeg det var. Det står «hatkjerring» og «PLO-terrorist» og slikt. Så fort det brenner i Midtøsten og jeg kommenterer dette som forsker, så kommer noen av disse Israel-vennene øyeblikkelig på banen. De skriver stygge ting, og så trekkes antisemitt-kortet. Det gjør meg fryktelig sint. Jeg er ikke rasist og hater ingen jøder, sier Waage.

– De sier også jeg ikke har greie på historie, de sier jeg egentlig er medlem av Hamas eller PLO. Det at jeg nå har lært meg hebraisk, betyr bare at jeg er spion og kan si og skrive enda styggere ting om Israel. Men, understreker Waage:

– Den gruppa er mye, mye mindre enn for noen tiår siden. Til gjengjeld er de som er igjen mer ekstreme og ytterliggående. Uansett var det mye verre på 90-tallet, da var det drapstrusler, «heks» og «måtte du brenne i helvete». Sånn er det ikke lenger, den mengden er heller ikke der, sier Waage, som likevel fortsatt ikke kan kalles direkte populær i kretsen rundt organisasjonen Med Israel for fred (MIFF). I 2019 holdt organisasjonen en avstemning på sine nettsider for å kåre «de to som har gjort mest for å skape et falskt bilde av Israel i Norge». Der var Waage en av sju folk kunne stemme på, blant folk som Sidsel Wold, Odd Karsten Tveit, Kåre Willoch og Mads Gilbert. Tidligere i vår skrev MIFF også på sine sider, i en kommentar til et intervju Waage hadde gjort om det israelske valget: «Waage vingler aldri i sin demonisering av Israel». Og: «Hver gang NRK bruker henne kan du være sikker på at det blir ensidig».

– Du kunne jo kanskje valgt et fredeligere tema som forskningsobjekt, og fått et roligere liv?

– Vet du, jeg føler meg ekstra privilegert som har et forskningsfelt så mange bryr seg om. Jeg skriver i alle fall ikke for skrivebordsskuffen! Men jeg gjør ikke dette for å søke sensasjon og konflikt. Men Midtøsten er brennbart, da blir forskningen brennbar, og mine kommentarer i mediene også brennbare.

Barnetroen

Selv er Waage vokst opp med foreldre som nettopp var varme og trofaste Israel-venner. De er begge borte nå, faren døde i 1998, moren i 2014.

– Begge foreldrene mine var kristne, de trodde på Bibelen og de trodde på Israel, ferdig snakka! slår Waage fast.

– Jeg er vokst opp i et kristent hjem, med søndagsskole og speideren og hele pakka. I motsetning til hva mange tror om meg, så er jeg godt bevandra både i det nye og gamle testamentet, sier Waage, med den rolige selvsikkerheten bare en datter av to soldater i Frelsesarmeen kan oppvise. Også i generasjonen bakover på morssiden sto de i Frelsesarmeen.

– For meg var Frelsesarmeen hjemme. Frelsesarmeen har fremdeles en varm og stor plass i mitt hjerte. Men jeg vil ikke kalle meg selv en troende person. Jeg har vel en slags «Hilde-variant», i så fall, en slags barnetro, sier Waage, som på 70- og 80-tallet altså ikke var en av de radikale jentene med palestinaskjerf. Tvert imot:

– Ingen ble mer overraska enn meg, da jeg begynte på universitetet og forsto at kart og terreng ikke stemte, ut fra det jeg hadde hørt og lært hjemme om Israel. Jeg var rysta i grunnvollene av hva jeg så og opplevde når jeg kom til Israel og fikk se de palestinske områdene på nært hold, forteller Waage, som samtidig på forhånd godt visste at Israel var et tema som skapte sterke følelser. Foreldrene hennes, Israel-vennene, hadde et vennepar som var SV-ere og like varme venner av palestinere. De fire pleide å krangle om Israel så busta føyk, iblant så heftig at Waage og søsteren ble sendt fra middagsbordet. Som liten tenkte hun mye på hva det var for noe rart med det landet, som gjorde at foreldrene ikke kunne snakke sammen om Israel uten å bli sinte? Da Waage mange år senere skulle velge tema for hovedoppgaven sin i historie, kom tanken på Israel.

Lei av Arafat

Selv om Israel nok har blitt diskutert mye rundt Hilde Henriksen Waages eget middagsbord opp gjennom årene, er det ingen av barna som har gått i mors fotspor. De ble realister, som sin far, mens den yngste datteren, hun som ikke orket mer av «Allafat», er i ferd med å bli jurist. Alle tre bor til Waages glede i nærheten av foreldrene på Bærums Verk. Den eldste sønnen har også gjort henne til farmor.

– Barnebarnet mitt heter Olav, er 14 måneder og helt skjønn! Det å bli farmor er veldig koselig og overveldende. På 17. mai hadde han bunad, han var helt overnydelig, altså! sier Waage, som blir nesten like mild og kjærlig i stemmen når hun snakker om hva hun føler for Jerusalem. Hun har vært tilbake flere ganger etter «den fredelige familieferien» i 2014, og Jerusalem er blant de første stedene hun vil dra til så snart pandemien er over. Waage er nå fullvaksinert og ser lyst på denne planen.

– Jeg blir aldri lei av Jerusalem. Byen er vakker, spennende, og du blir ikke enig med deg selv om du i er i 2021, eller på Jesu tid. Det er fascinerende, men også provoserende, å vandre rundt i en by der menneskene lever side om side, men helt atskilt. Nei, jeg kan ikke forklare det. Men til Jerusalem skal jeg igjen.

[ Sissel Gran: Begjærets budbringer (+) ]

Hilde Henriksen Waage

Født 18. august 1959 i Drammen. Oppvokst samme sted med mor, far og søster.

I dag bosatt på Bærums Verk med ektefellen. Tre voksne barn, et barnebarn.

Utdannet historiker fra universitetene i Trondheim og Oslo.

Dr.philos. i 1996, med avhandlingen «Israel – Norges beste venn», som også ble utgitt i bokform. Hun har ellers publisert en rekke bøker og rapporter om Midtøsten-konflikten, nasjonalt og internasjonalt.

Tidligere forsker og direktør ved fredsforskningsinstituttet PRIO, professor i historie ved Universitetet i Oslo siden 2005. Hun har også en bachelor i moderne hebraisk.

I 2013 ble hun tildelt Sverre Steen-prisen for «fremragende historieformidling».

Kommenterer den pågående konflikten mellom Israel og palestinerne.

Fem favoritter:

Musikk: Jeg elsker Jahn Teigen! Sangene og tekstene hans er bare nydelige, særlig «Optimist».

Film: Jeg er republikaner, men var underlig fascinert av TV-serien «The Crown».

Bok: Her må jeg nevne en fantastisk inspirerende fagbok: Avi Schlains «The Iron Wall: Israel and the Arab World».

Mat: Sushi, rødvin og Cola Zero.

Sted: Det blir delt førsteplass mellom Damaskus og Jerusalem.