Første bursdag uten pappa

Han har jobbet som skuespiller, talkshow-vert og popstjerne. Men det største eventyret i Christian Strands liv er hans egen adopsjonshistorie.

Komplimentene hagler når han ankommer Bibliotekbaren, og han hilser til høyre og venstre på kjente og ukjente som bare må si hvordan historien hans har truffet en nerve. Før jul i fjor tok han med seg TV-seerne på leting etter sitt indonesiske opphav i programmet «Gitt bort». Denne uka lanserer han boka «Hva hvis» der han forteller mer om oppveksten på Siggerud, om kjærlighet, takknemlighetsgjeld og overkompensering. Og, om reisen til Indonesia.

Bibliotekbaren er blitt brushet opp siden sist undertegnede var på besøk. Nå er pianist, buffé og den ivrige garderobedamen byttet ut til fordel for bordservering og fast lunsjmeny. Det var Christian Strands eget ønske å møtes her, eller på Grand som dessverre ikke åpner så tidlig som klokka 11.00.

– Hei, sier han, og gir meg en klem.

– Jeg liker meg på sånne steder, smiler han, og forteller at det kan han takke sin far, Arne Strand – tidligere politisk redaktør i denne avisen – for. Istedenfor å ta med seg guttungen på Mac’ern, ble Christian tatt med på Grand, Bristol og Theatercaféen helt fra han var barn, og slik lærte han livsnyteriet som foregår under prismekronene i salonger med hvite bordduker og tykke gulvtepper.

– Nå gjør jeg det samme med gutta mine, sier han, og bestiller karbis, cola og cappuccino.

Som barn ville ikke Christian Strand spørre foreldrene om adopsjonen. Han var redd for å skuffe dem, og kanskje bli sendt tilbake.

I dag har utenlandsadopsjon fått mye oppmerksomhet i media. Historier om menneskehandel og utnytting av fattige er skremmende lesing. Det er som en siste rest av kolonitida, da de hvite, vestlige tok for seg av andre deler av verden for «å gjøre den bedre». For Christian Strand var det lenge et argument mot å rote i fortida. For, hva ville han egentlig finne der? Var ikke adopsjonshistorien hans så ren som han og hans norske foreldre hadde trodd?

Det var først da han selv ble far og at gutta hans, Liam og Oliver, begynte å spørre hvor pappa kom fra, at han ga seg til å spekulere, og til slutt bestemte seg for å legge ut på den lange reisen tilbake. Men da ble det også TV-serie og bok om hvordan livet startet for den lille brune gutten i den blå tøybagen på bildet fra barnehjemmet. Et bilde som hans norske mamma hadde limt inn i et grønt minnealbum for mange år siden.

– Da jeg leste i boka di, må jeg innrømme at det første jeg gjorde var å slå opp på slutten først. Opplevde du med programmet at folk ble skuffet over at du ikke fortsatte å lete til du fant din biologiske mor?

– Jeg tror alle på en eller annen måte ble litt skuffet for at jeg ikke gikk videre. Og jeg tror også det var en forventning, kanskje, at når jeg først satt meg på det flyet til Indonesia, så ville jeg gå hele veien hvis det var en mulighet for det. Men det jeg kjente der nede, det som møtte meg der … det ble annerledes, sier han.

Les også: Mikael Persbrandt: – Den arbeiderklassen jeg vokste opp i, finnes ikke lenger

Det skal vi komme tilbake til. Først må vi snakke om hvordan han ble så flink til så mye.

På Siggerud var det få adopterte barn fra Asia da Christian Strand vokste opp. Selv var han egentlig ikke så nysgjerrig på dette med adopsjon og biologi som guttunge. Da læreren i geografitimen spurte om han hadde lyst til å tegne det indonesiske flagget, skjønte han ikke helt hvorfor – han ante ikke engang hvordan det så ut.

I oppveksten var han god i absolutt alt: skolen. På friidrettsbanen. Og, etter hvert, også på TV. Han gikk på auditions, og fikk hoppe over sjuendeklasse på skolen for å være programleder i Midt i smørøyet.

– Jeg pleide sitte og se på det hver lørdag. Og sa til pappa: «Det har jeg lyst til!» Og pappa var litt sånn: «Jo, men er ikke du litt ung, da?» Jeg forklarte han at jeg var akkurat så gammel som de det ble søkt etter, og så sendte jeg brev: «Hei, jeg heter Christian, jeg har lyst til å være programleder». Og så ble jeg invitert på audition, sammen med de rundt 3000 andre barna som hadde søkt. Og fikk jobb! Mamma og pappa dro til læreren min og spurte: «Tror du Christian kan klare å være så mye borte fra skolen som vi skjønner at dette krever?» Og hun: «Absolutt. Uansett hva som skjer, så kommer han til å lære mye mer av dette».

– Wow, kul lærer da?

– Veldig kul lærer. Hun kunne jo satt ned foten, ikke sant? Jeg syns jeg ser meg forsøke å ta mine to på 8 og 10 år ut av skolen, spørre om de kan hoppe over et klassetrinn fordi de skal lage Youtube-kanal eller spille Fortnite, liksom. Det kreves så ekstremt mye for å få lov til å ta barna ut av skolen i dag.

Jeg mestret skolen veldig godt, ja. Var god i alle fag.

—  Christian Strand

– Du må ha vært veldig skoleflink, da?

– Jeg mestret skolen veldig godt, ja. Var god i alle fag. Samtidig brukte jeg ikke mye tid på det. Jeg brukte mye tid på helt andre ting enn skole.

– Er du modig og ambisiøs av natur?

– Modig … ja kanskje. Jeg var veldig lite redd for avslag. Fikk jeg et nei, lot jeg meg ikke stoppe. Tenkte: hvor gærent kan det gå, liksom? Hva er det verste som kan skje? Det har nok hjulpet når jeg har gått på auditions også.

Når pappa barberte seg, sto han gjerne ved siden av og så i speilet, og tenkte: «Pappa har spiss nese. Jeg har flat nese. Vi er ikke så like». Men så stanset det liksom der.

– Jeg var egentlig ikke så nysgjerrig. Eller, om jeg var det, så var det ikke så bevisst, sier han.

Men én episode fra barndommen har brent seg fast i minnet: den lørdagsmorgenen mamma og pappa stoppet opp over en artikkel i avisen om en adoptert gutt som hadde søkt etter sine egentlige foreldre. «Egentlige foreldre? Hva betydde det?» tenkte Christian.

Han husker at han ble urolig, og ønsket at han nesten var usynlig. I ettertid har han lurt på hvorfor de aldri snakket om det, hvorfor han selv aldri spurte. Og kommet fram til at ingen av dem kanskje helt visste hvordan, eller om det var lurt.

Han er også usikker på om det å være ambisiøs og pågående – en såkalt high achiever – var en kompensasjon for å ha blitt adoptert og mottatt med så mye kjærlighet. Om han følte at han måtte gjøre seg berettiget.

– Jeg har alltid hatt det med meg at jeg er født av noen andre. Men å gå inn i det, være nysgjerrig og stille spørsmål har alltid føltes vanskelig overfor mamma og pappa.

– Du skriver at du har hatt på et indre håndbrekk?

– Ja, jeg var redd for at om jeg stilte for mange spørsmål og viste at jeg var interessert i hvor jeg egentlig kommer fra, så ville kanskje mamma og pappa oppfatte det som jeg ikke elsket dem nok. Og at da kunne det hende at de ville elske meg litt mindre tilbake. Å ikke stille spørsmål som jeg trodde mamma og pappa ville bli såret av, har hindret meg i å gå inn i noe som jeg kanskje kunne ha visst mer om dersom jeg hadde turt tidligere.

Det var først som godt voksen at han tok den store adopsjonspraten med pappa. Følte han måtte det, at han ikke kunne legge ut på reise til Indonesia uten at de hadde snakket sammen.

– Først etter at pappa og jeg hadde denne samtalen det siste året han levde, kunne jeg begynne å se tilbake på min egen tidlige historie som adoptert. At han var med på det, det ga meg den godkjenningen jeg trengte, sier han.

Frem til han begynte på ungdomsskolen hadde han ikke tenkt at hudfarge var noe stort problem. Om han var blitt utsatt for rasisme, hadde han ikke merket det. Men på 90-tallet ble det skrevet og sagt så mye negativt om innvandrere, og nyhetene var fulle av historier om gjengopprør, æresdrap, omskjæring og kriminalitet.

– Jeg hadde ingen ting imot folk som kom fra Pakistan eller Somalia, men ønsket likevel å distansere meg fra å bli satt i bås med innvandrere. Selv om jeg var mørk, var jeg bevisst på at jeg ikke ville være en av dem.

Dermed ble det til at han overkompenserte med sin norskhet: å være god på ski, snakke flytende norsk, spise fårikål og lutefisk.

– Det er vanskelig nok bare å være ung og finne sin egen identitet, ikke sant? Hvem skal du være sammen med familien din? Hvem skal du være med gutta dine? Hvem skal du være utenifra? Alt det der. Samtidig ble jeg hele tiden minnet om det av folk som ikke kjente meg, sånn: «Hvor kommer du fra?»

Les også: – Mamma fortalte aldri at hun var jøde

Skuespillerdrømmen kunne fort ha gått i bøtta om han hadde vært av dem som lett gir seg. Fram til han i 1999 fikk rollen som pikkolo i såpeserien «Hotel Cæsar» på TV 2, var det ikke mange roller som passet for en ung asiatisk gutt.

– Jeg har fått veldig mange avslag, men aldri gitt opp. Tenker at en dag så sitter det. Det har jeg nok litt fra pappa, for han har alltid sagt sånn: «Stå på! Du må være tålmodig, det er den beste egenskapen du kan ha. Er du tålmodig så får du det til til slutt.»

– Sånn var det med idretten også. Jeg var aldri nummer én i friidrett før jeg ble 17–18 år. Da hadde jeg allerede 10 år bak meg. Og for alle roller du har sett meg i, så er det minst 10 roller jeg har fått nei til.

Såpeserier var en trend i tida, og siden han ikke hadde noen skuespillerutdanning, studerte han skuespillerne i «Beverly Hills 90210»: hvordan de beveget seg, så i kameraet. Og så leste han inn replikene på kassett og gikk med Walkman på øret i skolegården og øvde. Akkurat som da pappa satt på tribunen og heiet på sønnen som løp, fortsatte han å heie på ham på TV. Hjemme i stua til Arne Strand sto det til slutt en rekke VHS-kassetter med 400 episoder av «Hotel Cæsar». Og senere – da sønnen fikk eget talkshow på NRK, sendte far korte anmeldelser på tekstmelding hver gang: «Bra gjester i kveld! God miks!»

---

5 favoritter

Musikk: – Vokste opp med hiphop, r’n’b og pop. Om jeg kan velge en bestemt artist, så må det bli Michael Jackson.

Film: – «Siderhusreglene». Har sett den minst 20 ganger. Og «Titanic»! Så den på Colosseum sammen med mamma og pappa, et av de største kinoøyeblikkene ever.

Bok: – Selvhjelpsbøker. «Min skyld» av Abid Raja, «Min skam» av Nadia Ansar. «De kaller meg ulven» av Zeshan Shakar

Mat: – Jeg elsker å lage mat. Det har jeg fått fra mamma. Vi lagde ofte mat sammen. Favoritten er sjømat. Østers, sjøkreps og skjell.

Sted: – Jeg er ikke en sånn kar som får masse energi av å være blant mange mennesker. Er ekstrovert, men lader introvert. Og det gjør jeg best på hytta i Vestfold.

---

– Jeg husker at pappa kom hjem fra Washington D.C. en gang på åttitallet, etter at han hadde vært med Gro Harlem Brundtland for å møte president Ronald Reagan. Han hadde med seg tre kassetter hjem: Stevie Wonder med «I Just Called To Say I Love You». Ahas «The Cruel Days». Og Michael Jacksons «Bad».

Les også: Hun ligner Gro og høres ut som Gro. Men hvor mye Gro er det egentlig i «Makta»-skuespiller Kathrine Thorborg Johansen

På skolen hadde Christian pleid å mime til New Kids on the Block, og nå var en ting klinkende klart: han ville bli popstjerne. Resultatet ble plata «Maybe Baby».

– Justin Bieber kunne ikke sagt det bedre?

– Nei, det var så gøy! Jeg kunne ikke synge, kunne ikke spille, men hadde null filter: jeg visste at jeg måtte bli artist. Så jeg gikk i studio med David Eriksen og spilte inn plata, ler han, og husker ennå anmeldelsen fra Håkon Moslet i Dagbladet:

– Terningkast 2. Men, vi dro på turné og hadde det kjempegøy. Jeg ble satt i kontakt med en gruppe streetdansere og møtte dem på en ungdomsklubb i Bærum. Jeg ante ikke hvem de var, og så kom de inn: en fra Filippinene, en fra Hawaii, en fra Thailand, en fra Korea. Også meg da. Og jeg tenkte: Kan alle asiatiske gutter synge og danse? Og, tror de jeg kan det? Det var merkelig, men veldig fint.

Med berømmelsen fra TV kom oppmerksomheten. Etter to-tre måneder på TV begynte folk å finne telefonnummeret hans. Det var jenter som ringte og fniste. Noen ga ham bamser. I en periode var det ganske intenst, med telefoner og folk som troppet opp på døra. Telefonene var både hyggelige og ikke fullt så hyggelige.

– Det var mange jenter som ringte og ville snakke. Men jeg skjønte fort når det var ekle telefoner. Da var det ingen fnising eller lyden av popmusikk i bakgrunnen. Isteden var det sinte stemmer som kalte meg for «jævla guling», «homo» og «svarting» og sa «vi veit hvor du bor». Det var nytt for meg. Fram til da hadde jeg ikke hatt noe fokus i livet mitt på at jeg så annerledes ut.

Han fortalte aldri foreldrene hva folk sa i telefonen. Sa bare at det var noen idioter som ringte. Han fortalte dem heller aldri om da han måtte rømme fra en privatfest i Bærum fordi noen kom for å ta «han svarte jævelen fra Hotel Cæsar som var ute etter damene deres». Han mente foreldrene var bekymret nok.

Rasistisk motivert vold var et økende problem. To drap – på Arve Beheim Karlsen i 1999 og Benjamin Hermansen i 2001, var grunn god nok til at foreldrene var på vakt. Da de hadde lest om drapet på 17 år gamle Arve Beheim Karlsen, ble Christian rasende. Mest fordi det var brutalt og utilgivelig, men også fordi han så hvor berørte foreldrene hans ble av tragedien.

Og for første gang tenkte han: «Kunne dette vært meg?»

I dag har det flerkulturelle Norge gjort at bildet er mer sammensatt. I NRK er det til og med to asiatiske menn som leder programmer.

– Fredrik Solvang i NRKs Debatten blir ofte tatt for å være deg?

– Ja, og omvendt. Når noen sier «Du var god på Debatten i går» så pleier jeg bare å si tusen takk, jeg, ler han.

Selv om Christian Strand er adoptert, så er det noe ved han som minner meg om Arne Strand. Og jeg må nesten bare fortelle han det.

– Det kan være noen fakter, måten du snakker på, jeg vet ikke … men dere ligner!

– Vet du, det var noe av det første kona mi, Madeleine, sa da hun så meg og pappa sammen også. Jeg tror det er måten vi snakker på, steder vi liker å være, sånne ting. Pappa ble alltid stoppet på gata av folk som ville slå av en prat, og jeg ble tidlig veldig fascinert av det. Og da pleide han alltid å peke på meg og si: «Dette er sønnen min, Christian!» Jeg lurte: hva er det med pappa som gjør at folk stopper? Og hvorfor snakker folk om han? Det gjorde meg nysgjerrig og interessert i å lære om hvem og hvordan han var. Så jeg har nok stått mye foran speilet og hermet etter hvordan han har gjort ting. I tillegg har både han og mamma hatt verdier som jeg har tatt med meg, enkle og ålreite verdier som å være god mot folk, og om du får til ting, så prøv å dra med deg de andre, snakke opp andre. Og stå på, ikke gi deg.

Les også: Evig liv: – Usjarmerende med troen på at du selv er så viktig

– Vet du, 17. mars ville pappa fylt 80 år. Hadde dett frem til å feire det sammen med han, men sånn ble det desverre ikke, sier han. Pappa Arne Strand døde nemlig den 10. mai i fjor, mens Christian var midt i innspillingen av TV-serien om adopsjonen. Så etter at maten er fortært, foreslår jeg noe søtt til kaffen til ære for faren som, i følge Christian, elsket Napoleonskake.

– Ja, skal du ha kake, da? spør han.

– Bare hvis du vil ha, svarer jeg.

– Bare hvis jeg vil ha? Ja, men da må vi jo ta en kake!

Når det gjelder TV-serien og den nye boka har han presisert fra starten, at om han skulle tørre å kaste seg ut i det, måtte det bli en ærlig historie.

– Dette er ikke som når jeg skriver andre TV-serier der jeg kan skrive meg fram til slutten, og sørge for at det er nok dramaturgiske vendinger, spenningspunkter og sånt. Jeg satt meg på flyet uten å vite hvor det ville ende, og ville ha publikum med på den reisen.

Da han dro til Sukorejo, byen der han ble født, var mulighetene åpne for at alt kunne skje. Men, så bestemte han seg til slutt for at han ikke ville oppsøke sin biologiske mor dersom det skulle være mulig.

– Jeg møtte folk, sykepleiere som hadde jobbet på barnehjemmet der jeg ble født, og skjønte at det lå så mye i det valget som min biologiske mor hadde tatt, at jeg ikke kunne gå videre. Å komme der med min familie på slep, to barn og kone som har det kjempefint? Nei, det ble helt klart for meg at det å oppsøke henne ville bli helt feil, at det utfallet ville jeg ikke kunnet stå i.

Jeg forsto at min biologiske mor hadde vært gjennom mye.

—  Christian Strand

– Hvorfor det?

– Jeg forsto at min biologiske mor hadde vært gjennom mye. Etter å ha blitt gravid utenfor ekteskapet i et muslimsk samfunn som ikke aksepterer det, hadde hun reist en og en halv time fra en by som heter Malang i sør, og funnet ett av de få katolske fødehjemmene som godtok at hun kom dit. Alt dette for at jeg skulle få leve et godt liv.

Plutselig forsto han rammene for valget hun hadde tatt, et valg så langt unna den fantasien og den tanken han hadde da han var yngre, om hvorfor han ble gitt bort.

– Jeg hadde rett og slett ikke samvittighet til å troppe opp med TV-kamera og si «Du, nå har jeg bare lyst til å si hei, jeg har egentlig ikke hatt et veldig stort hull i hjertet mitt for å møte deg, men jeg føler at jeg må det».

Dette var tanker han i underbevisstheten hadde slitt med hele veien.

– Jeg tenkte at hvis hun og jeg skal møtes, så må det være fordi det er godt og nyttig for henne, ikke bare for meg. Og der var jeg ikke sikker. For alt jeg vet er dette fortsatt en hemmelighet hun bærer på.

Innsynet i egne adopsjonspapirer ville avslørt dersom noen hadde etterlatt seg spor eller ønsker om å få møte ham. For Christian ville det gjort valget enklere. Men, det var ingen spor av noen som hadde lett.

– Mens jeg var der nede, skjønte jeg at det den biologiske moren min hadde gjort, det lar jeg ligge. Samtidig så det ut fra papirene mine ut som at jeg er en lillebror. Det var en sterkere opplevelse for meg, som er vokst opp som enebarn og ofte har fantasert om at jeg kan ha søsken.

– Tror du at du vil prøve å oppsøke og møte eventuelle søsken?

– Hvis jeg vil finne ut noe mer om min egen bakgrunn, og min egen historie, så er det nok dette som blir veien å gå. Mitt forhold til mamma og pappa har vært ekstremt sterkt. Jeg har kjent på så mye ubetinget kjærlighet i livet at jeg aldri har gått rundt og tenkt: åh, jeg skulle ønske at hun som fødte meg, min biologiske mor, skulle få se meg eller høre meg. Men, å vite at jeg ikke er alene i verden? At det er en bror eller en søster et eller annet sted? Det er fantastisk.

Les også: Derfor flykter velgerne fra arbeiderpartiene

Les også: 70 år: Fra bakerste benk til første rekke

Les også: – Frihet er som en plante. Du må vanne den hver dag

---

Fakta

• Christian Strand (43)
• Programleder og serieskaper
• Gir ut boka «Hva hvis» om oppveksten i Norge som adoptert og reisen til Indonesia for å finne ut om egne røtter.
• Ble adopert fra Indonesia av Dagsavisens ridligere redaktør Arne Strand og hans kone Ann-Mari. Vokste opp på Siggerud.
• Debuterte på tv som 11-åring i «Midt i smørøyet», og fikk senere rollen som pikkolo i såpeserien «Hotel Cæsar».
• Utdannet ved Handelshøyskolen BI og Washington State University
• Jobber i NRK. Har ledet talkshowet «I kveld», «Migrapolis» «Ukeslutt», Tv-aksjonen, 17-maisendingen, «Sløsesjokket», «Forbrukerinspektørene», «Sommeråpent» og sist «Gitt bort», om sin egen adopsjonshistorie
• Er gift med Madeleine og far til sønnene Liam og Oliver.
• Sitter i juryen som deler ut Arne Strands journalistpris til Dagsavisen.

---

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen