– Mamma fortalte aldri at hun var jøde

Denne saken ble publisert første gang i oktober 2023.

Moren til Beate Esthersdatter Myrvold tok sitt liv da Beate var bare 12 år gammel. Det er et sår som gjorde vondt å tenke på i mange år og først nå kunne hun skrive en teaterforestilling om familiehistorien i stykket «Dans på knust glass», som hadde premiere 12. november i Fredrikstad.

– For noen måneder siden drømte jeg om moren min for aller første gang. Det var rar, men helt nydelig drøm. I drømmen var hun ung og frisk og likevel moren min, og jeg var på en måte meg, sier Beate Myrvold.

I alle årene som har gått etter at moren døde har hun ikke klart å huske henne tydelig.

– Jeg har bare ikke klart å huske at jeg hadde noen mor. Da hun ble begravet så var jeg helt nummen, og etter det hadde jeg ikke noen mamma. Jeg besøkte aldri graven og jeg var rasende på henne i mange, mange år. Men, med drømmen fikk jeg det fine ved henne tilbake. Det var som om hun ga sin velsignelse for at jeg forteller historien hennes.

Det vakre i livet

– Jeg vil vise deg det vakre i livet.

Disse ordene husker Beate Myrvold at moren pleide å si til henne da hun var liten. Og med det vakre, mente hun kunsten.

Esther Pickelner ble født i 1917. Hun var en lang stund en anerkjent danser, som reiste rundt og opptrådte i sin fars omreisende tivoli. Og det finnes noen avisanmeldelser av opptredenene hennes. En god stund var dette essensen av hva Beate visste om sin mors historie. For, det var først etter morens død i 1972 at hun fikk vite at moren var jøde. Men det skulle ta henne mange år før Beate begynte å lete i denne historien. Jeg lette ikke i historien før jeg begynte å skrive om henne.

– Det finnes ingen nedtegnelser på verken bestemors eller bestefars side. Det vi vet er at begge kom som flyktninger fra Russland, og at de møttes som flyktninger på flyktningmottaket i Stockholm. Alt man vet er at pogromene i Russland var fryktelige, jødene ble forfulgt og ikke hadde noen beskyttelse.

Bestemoren hadde tenkt seg til Amerika, og Beate forteller at søsteren hennes dro videre dit. Broren dere hadde reist dit på et tidligere tidspunkt.

– Men min mormor endte altså først i Sverige og senere til Norge.

Morens hemmelighet

Beate visste at moren var russisk, det hadde hun blitt fortalt. Det var også tydelig fordi morens fremtoning var så lite nordisk.

– Hun var så mørk, med kullsvart, nesten afro-krøllete hår. Så det var lett å se at hun ikke var skandinavisk. I og med at hun hadde flyttet fra Russland, så ble historien som jeg godtok bare at de hadde valgt å flytte hit. Hvorfor skulle ikke jeg tro på det?

Det fantes ikke ett eneste spor av noe jødisk hjemme hos oss, hun snakket aldri om faren sin. Aldri.

—  Beate Myrvold

Moren ville ikke fortelle at hun var jødisk.

– Hun ville ikke fortelle noe som helst egentlig. Det fantes ikke ett eneste spor av noe jødisk hjemme hos oss, hun snakket aldri om faren sin. Aldri.

Søsteren min var 16 år eldre enn meg og kjente historien selv om jeg ikke gjorde det.

Talentfull

Familien på 5 bodde først i Kristiania. Mamma kom i gang tidlig med dans og bare sju år gammel opptrådte Esther Pickelner i «Reisen til julestjernen» på Nationaltheatret.

– Bestemor hadde sett at mamma hadde talent og det ble sagt at hun danset omtrent fra hun ble født. Så bestemor klarte å ordne med danseundervisning via kontakter fra Russland, folk som også hadde flyttet hit, til Norge. Hun fikk også danse i oppsetninger på Chat Noir, med revylegenden Ernst Rolf.

Da mamma var ni år ble bestemor psykisk syk og innlagt på Lier sykehus. Bestefar tok de 3 barna med seg og flyttet til Narvik. Der ble mamma etter hvert stjernedanseren i sin far Isak Pickelner omreisende tivoli. Tivoliet turnerte fra nord til sør og mamma var det store trekkplasteret.

– Det gjorde hun helt til verdenskrigen nærmet seg. Men mamma forelsket seg i en musiker som de traff underveis. Og det var ikke min bestefar så veldig glad for. Han ville at hun skulle gifte seg jødisk.

Men, dette ville altså ikke Esther, så hun forlot Narvik, og flyttet til Oslo.

– I Oslo så måtte hun registrere seg som jøde, her hadde man var begynt med den registreringen. Og da fikk hun også et stempel med en J for jøde, i passet, Og etter dette eskalerte det, folk ble arrestert og deportert. Bestefar ble arrestert i 1941 og deportert i 1942. Han døde i Auschwitz. Bestemor var psykisk syk og bortplassert på en gård der hun ble holdt skjult av en familie i Lier. Gårdsfolkene der hadde visstnok nazistiske sympatier, likevel sa de at hun var en fjern slektning og dermed reddet de livet hennes. Det finnes alltid også gode folk på begge sider i en krig, også med tanke på hva som skjer i Midtøsten i dag.

Mamma måtte flykte i det hun sto og gikk i. Hun hadde tilfeldigvis overnattet hos en venninne da Gestapo banket på hybelen hennes – ellers hadde ikke jeg vært i live og kunnet skrive historien. Brødrene hennes kom seg også til Sverige. I tillegg var Esther Pickelner blitt gravid, og dumpet av kjæresten.

– Tenk det bare: hun var på flukt, gravid og nylig sveket av barnefaren. Hennes egen far ble så drept i konsentrasjonsleiren, moren hennes havnet i psykiatrien. Barnet, min søster, fødte mamma i landflyktighet i Stockholm, alene. Det er kanskje ikke så rart at hun ikke orket å snakke om alt dette?

Lys og mørke

Da mamma kom hjem til Norge etter krigen, bosatte hun seg på St. Olavs plass. En god venninne ordnet en liten hybelleilighet for mamma over Edderkoppen Teater. Søsteren min løp ut og inn i kulissene der. Leif juster lot alltid barna komme inn i teateret så de kunne sitte og følge med på det som foregikk. Så søsteren min drømte om å bli skuespiller, og hun ble også noe lignende etter hvert. Men inne i mamma begynte det å veksle mellom lys og mørke.

En dag, noen år etter krigen, møtte mamma han som skulle bli faren min. De flyttet til Storo der jeg senere ble født.

– De første ti årene jeg levde var mamma tilsynelatende frisk. Hun fikk sjokkbehandling etter å ha blitt tvangsinnlagt på grunn av selvmordsforsøk noen år før jeg ble født. I de årene var hun en bra mamma for meg. Hun bar på noe, hadde en slags fjernhet ved seg, men som likevel ikke preget henne så mye de første årene 10 årene av livet mitt. Men da jeg akkurat var fylt 10, ble hun syk med en dyp depresjon. Da raknet alt, Så tok hun livet sitt i 1972 Da var jeg 12 år.

– Selv da hun var tilsynelatende frisk, slet hun med søvnproblemer. Pappa fortalte meg senere at hun ofte gråt om natten, men ville ikke snakke om hvorfor. Hun fikk medikamenter for å sove, og for å roe seg ned.

Sjokk og sorg

Beate var tolv år da moren hennes tok sitt eget liv. Hun ble 56 år gammel.

– Hun gikk ut i skogen en dag, forsvant bare. I to måneder gikk vi uten å ane hva som hadde skjedd. Den perioden, og tiden etter at vi fikk vite hun var død, husker jeg ikke noe særlig av. Inntil ganske nylig trodde jeg ikke at jeg hadde vist særlig følelser på skolen. Men en gammel skolekamerat fortalte meg at jeg kunne få kraftige gråteanfall. Det har jeg helt fortrengt. Jeg husket bare at jeg i mange år ikke kunne fordra å bli trøstet. Kanskje var det fordi jeg ble så utrolig eksponert i en sorg som jeg ikke ønsket å vise? sier Beate Myrvold.

Hun gikk ut i skogen en dag, forsvant bare.

—  Beate Myrvold

– Jeg fullførte faktisk ungdomsskolen, med brukbare karakterer, selv om jeg ikke husker mye av den tiden. Men jeg var både talentfull og flink pike, en som danset ballett og sang i kor, og jeg turnet på høyt nivå, faktisk. Jeg var aspirant til landslaget i turn i en alder av 11 år. Så jeg hadde på en måte en solid grunnmur. I tillegg hadde jeg en fantastisk klasselærer som SÅ meg. Hun var den eneste voksne som så meg på den tiden. Hun lot meg besøke henne hjemme der jeg fikk lese diktene mine for henne og hun serverte meg hjemmebakte boller. Vi snakket aldri om mammas selvmord, men hun var der for meg likevel. Det gjorde nok at jeg klarte å fullføre ungdomsskolen, sier Beate Myrvold.

Men etter det fulgte selvdestruktiviteten.

– Jeg ønsket bare å ødelegge meg, men ikke livet av meg. Jeg tok en bestemmelse på et eller annet tidspunkt, jeg tror jeg var ganske ung. Jeg var kjempesint på moren min for det hun hadde gjort og tenkte at er noe jeg aldri skal gjøre, så er det å ta livet av meg. I den grad man kan bestemme seg for det, sier Beate Myrvold. Men uansett hvor mørkt livet har vært i perioder, har jeg aldri engang lekt med tanken.

Uten profesjonell hjelp, fant hun andre måter å bearbeide traumet på: rusbruk. Det var en form for selvmedisinering, som heldigvis ikke fungerte.

– Det vil si jeg prøvde, både alkohol og annen rus. Men heldig nok er ikke kjemien i kroppen min sånn at jeg ikke opplevde rusen som så god at jeg ble avhengig. det var ikke noen dopamin som ble avfyrt i meg – uansett rusmiddel. Og jeg tok godt for meg da jeg var mellom 16 og 19 år.

Det var ikke så lenge etter at moren var død at hun også fikk vite at hun var jødisk. Mange år etter morens død fikk hun ut journalene hennes fra Ullevål sykehus, der moren hadde vært tvangsinnlagt før hun ble født.

– Jeg trodde det skulle bli vanskelig å få journalene da jeg henvendte meg til sykehuset, men jeg sendte bare en mail, og så tok det bare 14 dager før det dumpet ned en brun konvolutt i posten. sier Beate Myrvold. Da jeg skjønte hva det var, ble jeg ganske skjelven, hva ville jeg få vite?

– Jeg leste. Det var mest fascinerende. I journalene kom det fram at legene vurderte at hun var deprimert, men at hun fornektet alt. Hun påsto at hun bare var overarbeidet og sliten, at selvmordsforsøkene var såkalte uhell og at hun egentlig var en livsglad person som burde skrives ut, Hun ville hjem. Så selvbedraget var stort. Hva som blokkerte henne så totalt? Jeg vet ikke. Kanskje skjønte hun ikke selv at hun var syk, eller så var hun bare redd og ville beskytte meg fra historien, sier Beate Myrvold. For ikke bare fornektet hun at hun var syk, men også opphavet sitt.

– Men der kom det altså fram. «Her har vi for oss en livlig jødinne», skrev psykiateren. «Livlig jødinne» er for øvrig et pussig uttrykk i den situasjonen hun var. Det gjorde lesingen mindre vond, for jeg ble så fascinert, både av innholdet og ordlyden. Det var som å lese om en fremmed. Hun ble også utsatt Rorschach-tester som var populært på den tiden, og tolkningene av dem ønsker jeg ikke å gjengi. For der ble moren min beskrevet som veldig overfladisk. Men, det tenker jeg overhodet ikke at hun var. Hun var traumatisert.

Tok kontakt

Læreren som hadde tatt seg så godt av henne, sporet henne faktisk opp for noen år tilbake.

– Ja, jeg fikk treffe henne igjen før hun selv døde. Det ble et sterkt møte på mange måter. Det gjorde også noe med meg.

– Jeg har slitt med depresjoner og men har aldri vært suicidal. Tilbakevendende depresjoner har vært min følgesvenn, bortsett fra når jeg står på scenen og jeg har brukt mye tid på å bearbeide, både gjennom terapi men kanskje aller mest gjennom å synge og å skrive. På scenen har jeg alltid vært i stand til å legge depresjonen fra meg for en stakket stund. Jeg føler at jeg lysner av scenelys, sier Beate Myrvold.

Jeg har brukt mye tid på å bearbeide, både gjennom terapi men kanskje aller mest gjennom å synge og å skrive.

—  Beate Myrvold

Fortalte til sønnen

– Moren min sa til en nabo at «jeg er opptatt av å vise Beate det vakre i livet». Jeg vet hun visste hvor viktig det er å få uttrykke seg og da jeg skjønte det, kjente jeg at jeg fikk henne tilbake. Det ble redningen for meg. Og etter hvert kom jeg ut av den destruktive fasen, bestemte jeg meg for å finne andre måter å leve med historien på.

I dag er Beate Myrvold selv mor. Og hun har vært helt åpen om familiehistorien.

– Men jeg kan huske at jeg gikk og gruet meg til at han skulle bli 12 år gammel, så gammel som jeg var da mamma døde. Da så jeg virkelig hvor ung en 12-åring er. Da kom mamma-angsten, den som moren min kanskje også hadde båret på. Kan det ha vært at hun bare ville beskytte meg? Tenkte det var best å holde kjeft? Det er et taushetskodeks som jeg tror en del overlevende fra Holocaust, og deres familier har kjent på. Mange orket selvfølgelig ikke å snakke om det. Jeg var også bekymret og kjente på at jeg ville beskytte sønnen min, i en tid da antisemittismen er på fremmarsj. Hun forteller at sønnen ble både fascinert, nysgjerrig og litt stolt.

– Skulle jeg klare å bryte arvesynden ble jeg nødt til å gjøre det annerledes. Og hvis jeg skulle fortelle sønnen min vår historie så måtte jeg jo vite noe mer om den selv, og i hvert fall måtte jeg forholde meg til den. Så det begynte på mange måter der; hvordan får jeg min mor tilbake? Hvordan blir jeg også kvitt sinnet? Det håper jeg denne forestillingen vil bidra til.

---

Beate Esthersdatter Myrvold

Beate Esthersdatter er utøvende sanger og tekstforfatter.

Det siste året har hun skrevet teatermanus hvor hun også selv skal medvirke på scenen. Tidligere har hun gitt ut plate med eget materiale, medvirket på utgivelser og skriver også sangtekster til andre artister.

Beate Myrvold er høyskolelærer ved Høyskolen Kristiania, Institutt for scenekunst, og underviser i sang og har utviklet en rekke sang- og stemmekurs i firmaet sitt “Stemmen bak stemmen”

“Dans på knust glass” spilles:

26/11 – Alles kulturhus, Hønefoss

28/11 – Østfold Internasjonale Teater, Fredrikstad 30/11 – Riksscenen, Oslo

Medvirkende:

Beate Esthersdatter Myrvold; Forteller og sanger Solfrid Molland: Piano, trekkspill og sang

Ingrid Berg Mehus: Fiolin Georg Reiss: Klarinett Emilie Thun: Dans

Forestillingen produseres av Kulturleveranser med Martine Tuvesson Lundberg på regi, og er støttet av:

Kulturrådet, Fritt Ord, Scheiblers stiftelse, Oslo kommune, Østfold Internasjonale Teater, FFUK og Jødisk Museum.

---