Roy Jacobsen er utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden for sitt enestående forfatterskap.
«Takk for hyggelig invitasjon. Personlig har jeg sluttet med dette. Så spørsmålet er egentlig: hvorfor …?»
Tekstmeldingen kommer litt utpå natten etter at jeg har spurt om han vil stille opp til et portrettintervju. Etter litt fram og tilbake avtaler vi å møtes mandag formiddag i Oslo. Med instruks om å lese boka hans om Vigelandsparken «så slipper vi for mye forbi-hverandre-snakk. Jeg gruer meg» venter vi bak statuen av Gustav Vigeland selv. Roy Jacobsen kommer foroverlent inn bakveien og innleder med å strene inn, kjøpe kaffe og posere for fotografen med solbrillene på. Så endelig er det dags. Han tekster i vei på telefonen.
– Ja, denne parken …
– Beklager dette. Men vi har noen som er i Ukraina og leverer varer nå, avbryter han. Det skal ikke bli første gang i løpet av intervjuet. Men sola skinner og vi holder motet oppe.
Hvor mange par fjellstøvler går det i en hvit Transporter? Nylig ble det kjent at Roy Jacobsen og kona hadde dratt til Lviv med bilen fullastet med overvåkningsdroner til en verdi av 10 millioner kroner sammen med organisasjonen Fritt Ukraina. I kolonnen av biler var det også en kassevogn fullastet med fjell-støvler. 40.000 par skrev undertegnede litt friskt i Dagsavisen, og fikk huden full av kjeft av observante lesere. Roy Jacobsen, som har studert matematikk, tok galant på seg skylda: «Det var sikkert jeg som sa feil tall». Men, så er det er tross alt verre ting som skjer om dagen enn en skrivefeil i avisa. På morgenen før vi møtes i parken har sjefen for Det internasjonale atomenergibyrået uttrykt stor bekymring for situasjonen rundt atomkraftverket Zaporizjzja.
– Russerne spiller på vår anstendighet. De gjør sånne ting som de veit at vi ikke kan gjøre, og det setter oss i forlegenhet. Det er jævla skummelt, sier Roy Jacobsen og oppfordrer alle som kan til å donere til organisasjonen Fritt Ukraina.
– De skjønner jo at de ikke kan vinne
Han har vært interessert i Russland lenge.
– Ja, hva tenker du at...
– Jeg har vært mye i Russland, skjønner du. 10–15 ganger. Kona mi snakker russisk og vi er ekstremt opptatt av landet. Så dette overraska meg, selv om jeg har sett at det er en kultur, en viss type brutalisme som er veldig fremmed for oss.
– Tror du de trekker ut krigen for å håpe å vinne på utholdenhet?
– De skjønner jo at de ikke kan vinne, annet enn ved å redde stumpene av en slags fred, eller våpenstillstand. Jeg tror ikke det er noe annet de kan gjøre.
– Kan verden ha et normalt forhold til Putin etter dette?
– Nei. Det er ikke mulig. Verden må bare gjøre hva den kan for å sørge for at han ikke kan lage mer ugagn. Russland er såpass svært at vi kan ikke forvente noen «unconditional surrender» med en Nürnberg-prosess etterpå. Det blir nok et lignende regime, og det kan bli verre eller det kan bedre. Det kan også bli en revolusjon, for det har de en tradisjon for. Russland har aldri hatt et normalt, demokratisk maktskifte så det veit ingen der borte hva er.
[ Roy Jacobsen og kona reiste til Ukraina med bilen fullastet med droner ]
«Mannen som elsker Sibir»
Roy Jacobsen har reist flere ganger til Sibir, og beskriver det mange andre kun forbinder med kulde og fangeleirer som et eventyrrike. I boka «Mannen som elsket Sibir» skriver han om sommerfuglsamleren Fritz Dörries og årene han tilbrakte i Øst-Sibir, for å studere ukjente planter og dyr.
– Når noen sier Sibir så tenker de fleste på straffanger.
– Det var derfor det var så morsomt med den tittelen. Men han elsket faktisk Sibir.
Når Jacobsen skriver er han monoman, introvert og målløs. Hører ikke når han blir snakka til.
– Bare spør kona mi. Hun vet at det varer i noen måneder, noen intense perioder. Og så kan det stoppe litt opp.
– Hva er sjansen for at en forfatter blir sammen med en lingvist?
– Det er veldig bra, for hun kan mye mer enn meg om et felt som interesserer meg, ikke sant? Samtidig som vi ikke vil vasse i hverandres bed, altså … To diktere på hver side av bordet ville vært mye mer komplisert.
I arbeidet med Sibir-boka samarbeidet han med kona Anneliese Pitz.
– Hvordan var det å samarbeide, krangla dere litt?
– Litt? ler han. Anneliese sa i intervjuer etterpå at «jeg har aldri vært så glad i Roy og aldri hata han mer enn jeg gjorde mens vi holdt på». Det ga mersmak.
[ Vibeke Fürst Haugen tabbet seg ut på jobb: – Haugevis av NRK-ansatte ble evakuert ]
– Å ja?
– Det var en interessant prosess. Jeg var penneknekten og hun var forskeren.
– Du var hva-for-noe?
– Penneknekten. Hun er en kapasitet, ekstremt god med kilder, språk og kontakter og kunne tolke Sütterlin, en gotisk håndskrift som tyskerne sluttet å lære i mellomkrigstiden.
Dette kunne kona lese fordi hun hadde lært det av sine besteforeldre. Ifølge forlaget er Anneliese Pitz født og oppvokst i Belgia, med tre språk samt latin og gresk på skolen. Hun kom til Norge i 1974, har en PhD i lingvistikk fra Trondheim, har undervist i 24 år ved Universitetet i Oslo, er forsker på grammatikk, snakker også russisk. Hun og Roy Jacobsen har vært gift siden 1978.
– Hun er rett og slett smartere enn deg?
– Formelt sett. Hun er vel en bedre logiker og matematiker. Hun er jo lingvist. Det betyr at hun har orden på strukturen.
Anneliese sa i intervjuer etterpå at «jeg har aldri vært så glad i Roy og aldri hata han mer enn jeg gjorde mens vi holdt på». Det ga mersmak.
— Roy Jacobsen
Skjønner om noen er smartere
Å ta kritikk, eller innspill fra folk som kan mer enn han selv har han ikke problemer med. Ikke om han skjønner at han har noe å lære. Nå skal det sies at det siste ikke alltid er tilfelle.
– Det hender vel at du kan få kritikk fra dine nærmeste hvor de tar feil. Da kan kranglene bli vanskeligere, ler han. Og legger til at han også fort innser når han snakker med en person som er smartere enn han selv.
– Det er bare en prosent av befolkningen i hele verden som har evnen til å forstå det. De aller fleste vil kjøre regress på det, enten det er fag, eller politikk, eller hva pokker det måtte være, og stemple vedkommende som høy på pæra eller selvgod. Jeg mener du må tåle uroen ved å stadig bli utfordret.
– Og det tåler du?
– Ja.
– Så du er den heldige 1-prosenten?
– Ja.
– Nå skjønte du det?
– Den type selvbilder bruker du lang tid på å skaffe deg. At det var et karaktertrekk hos meg oppdaget jeg først da jeg var i 30-40-årene. Og jeg har hatt stor glede av det.
– Har det hjulpet deg å bli en bedre forfatter?
– Ja, det har det.
Det har gått en time og jeg spør om han vil ha mer kaffe. Noe å bite i. Han takker nei. Da tenker jeg at det kan være på sin plass å rippe opp i hans halvkriminelle fortid.
[ Iran: – Mange opplever at det står mellom frihet eller død ]
---
ROY JACOBSEN (68)
- Født 26. desember 1954.
- Gift med Anneliese Pitz, har to barn, bor i Oslo.
- I årene 1979–1986 bodde han på morens hjemplass på Solfjellsjøen i Dønna kommune i Nordland.
- Debterte som forfatter med novellesamlingen «Fangeliv» i 1982.
- Fikk gjennombrudd som forfatter med «Seierherrene» i 1991. Har senere gitt ut en lang rekke romaner.
- Har skrevet biografi om Trygve Bratteli.
- I den såkalte Barrøy-serien skriver han om livet på en fiktiv øy på Helgelandskysten. Serien starter med de «Usynlige» (2013) så oppfølgeren «Hvitt hav» (2015) «Rigels øyne» (2017) og «Bare en mor» (2020).
- Nominert til The Man Booker International Prize i 2017, for romanen «Usynlige».
---
Du kan ta gutten ut av drabantbyen, men ikke drabantbyen ut av gutten. Han har fortsatt evnen til å være tøff i trynet slik han må ha vært som snørrunge. Det tør jeg selvsagt ikke si face-to-face, men det er skrevet mye om oppveksten hans på Årvoll og gjengen han var med i som stjal biler, sniffa lim og gjorde innbrudd. Det ville livet som gjorde at han i en alder av 16 år ble tatt av purken og sonet 35 døgn i enecelle. Han var ganske enkelt en urolig gutt, som foreldrene, særlig moren, bekymret seg for. På skolen gikk det skeis tidlig.
– Jeg var urolig. I starten hadde jeg problemer med å lære å lese og skrive, så jeg ble tatt ut av klassen. Hjemme hadde jeg ikke noe støtte, mora mi kunne ikke skrive, og faren min var ikke noe opptatt av det heller. Jeg gjorde lekser for første gang da jeg kom på ungdomsskolen.
– Hadde du vært 16 år i dag kunne du lett fått et diagnosen ADHD?
– Ja, det fikk jeg den gangen også. Det er ikke noe skam. Det er et slagord i sjakken: «Sitt på hendene dine» – det var den beskjeden jeg fikk på skolen også, for jeg greide ikke sitte stille.
Det var spesielt en lærer han var direkte redd for. Da boka «Seierherrene» kom ut i 1991 tok han et oppgjør og skrev henne like godt inn i handlingen.
– Var det for å ta revansj?
– Ja. Hun er en av de få levende karakterene jeg har misbrukt. Jeg tror det står noe sånt som «Jeg merker det den dag i dag at jeg blir rød i trynet bare jeg tenker på henne. Di jævla fitte». Helt grusomt. Barnslig. Men vi hadde en veldig flink lærer, en kunstnersjel som var god til å tegne. Han henta meg i norsktimen og tok meg ned i kjelleren der han hadde masse spennende tegnesaker og bilder av bokstaver og sånn. Der hjalp han meg knekke lesekoden i løpet av 15–20 timer.
Etter dette begynte Roy Jacobsen å lese bøker. Det er en lidenskap som aldri har sluknet, han leser fortsatt så mye at bokstablene hjemme har vokst opp etter veggene.
– Det startet med smuss. Jeg kommer ikke fra et møblert hjem, mutter’n leste ikke og fatter’n leste litt. Til å være maskinkjører leste han nok ganske mye. Så vi hadde noen sånne bokserier som ble prakka på oss av bokselgere som kom på døra da jeg vokste opp. Fatter’n bladde nok gjennom mange av dem, men han var mest interessert i krigen, fakta, historie og sakprosa. Men det tok ikke lang tid før jeg leste Vesaas og Hamsun. Og på gymnaset: Dostojevskij.
– Var det da du begynte å tenke at du ville skrive selv?
– Nei. Jeg hadde ingen sånn «å jeg må bli kunstner»-opplevelse. Dette handlet mer om at jeg hadde oppdaget veldig tidlig at språk er makt. At måten du bruker språket på kan gi deg innflytelse.
– Hvordan da?
– Når for eksempel en guttegjeng leker i gata, og en av dem er skikkelig kjapp i kjeften, kan han forsvare dem med det, eller angripe med det. Om du kan definere situasjonen i øyeblikket med de rette ordene så gir det deg status. Det oppdaget jeg tidlig, det og storytelling. Even til å fortelle en historie. Det finnes ikke noe som er vanskeligere, men det finnes ikke noe som er kulere heller, når du lykkes.
Han og kameratene var det første ungdomsskolekullet.
– Året var 1968. Hele kostebinderiet fra Økernbråten, Årvoll, Bjerke og Veitvet ble sendt på Rosenhoff. Der var det 12 klasser. Jeg er veldig glad jeg ikke var lærer på Rosenhoff på den tida der. Vi var også den første generasjon fra arbeiderklassen som gikk på gymnaset. Det var etter påtrykk hjemmefra.
[ Liv Ullmann takker den norske janteloven for at hun aldri ble «høy på pæra» ]
Romanen «Seierherrene» ble det store gjennombruddet. Det ble boka absolutt alle skulle lese. Suksessen befestet Roy Jacobsen som en arbeiderdikter, et image som kanskje virker merkelig i dag. Vi snakker ikke lenger så mye om klasse, selv om vi vet at de skillene eksisterer og at klatringen fortsatt pågår i mange miljøer.
– Klassereise kan være vanskelig og litt sårt?
– Klassereise er en jævla sår greie. Foreldrene våre sa: «bli noe mer enn oss». Så gjør du det, og får høre at det er en backlash, at du har svikta det du kommer fra.
– Og så skjer det endinger, ikke bare intellektuelt, men også med smaken og meningene. Det er kanskje det vondeste, at en ikke føler en hører hjemme noe sted?
– Ja, en dag kommer du hjem og skjønner at begrepsverdenen til mamma er full av feil og misforståelser. Og så skal du begynne å rette på det, liksom. Blandingen av stolthet og usikkerhet … hvilken slange er det jeg har fostret ved mitt bryst. Nei … det er vanskelig. Men den gangen var klassereisen et massefenomen.
– Hadde du sånn svart studentlue?
– Nei nei nei! Jeg var anarkist, jeg skulle ikke ha studentlue eller være russ, jeg. Vi var bare fire på Sinsen gymnas som ikke var russ, som dro i skauen istedenfor å feire. Russegreiene var bare borgerlig piss.
Nekter «hjemme hos»-intervju
I forkant av dette intervjuet ble det gjort klart fra start at «noe hjemme hos»-intervju gidder han ikke. Han har gjort det før. Folk henger seg opp i feil ting.
– Er det fargen på veggene eller at du bor så fint med utsikt og eplehage?
– Nå er det mye av det siste, sier Jacobsen, som bor i en vei som ofte blir omtalt som Oslos dyreste villavei.
Fram til det litterære gjennombruddet hadde han levd med familien på stramt budsjett i Trondheim. Med «Seierherrene» tjente han godt med penger for første gang. Og hva gjør nordmenn når de får spenn? Jo, de kjøper seg en fet kåk. Det gjorde Jacobsen også, riktignok for en rimelig penge ifølge han selv. For i -93 var det var boligkrakk i Oslo og villaen de fant lå helt innafor det han hadde på konto. Av og til hender det han møter på «en eller annen gjøk» som mener at underteksten er at han ved å bo så bra, med fjordutsikt og hage og velbeslåtte naboer, har sviktet det han kom fra.
– Skulle tro det var en forbrytelse å være vellykka, ikke sant. Det er masse rare greier med klasseidentitet som jeg mener er misforståelser. På den ene siden får du beskjed om at du skal være vellykka, men når du lykkes så er det gærent det og. Ikke at dette er noe jeg går og tenker så mye på, altså.
– Det er mer komisk med de folka fra borgerlige familier som flytta til østkanten på syttitallet og proletariserte seg.
– Ja, det var en gigantisk misforståelse. Dem skjønte jo ikke hva arbeiderklassen handla om. Forutsetninga for å bedrive sjølproletarisering er nettopp at du kommer fra borgerskapet, sier Jacobsen. Og legger til:
– Det er bare en grunn til at ikke jeg bor på Årvoll, eller Lofthus eller ett eller annet sted i området. Og det er at jeg ikke kunne ha ungene mine på samme skolen som jeg selv gikk. Etter «Seierherrene» var det rett og slett ikke mulig, den boka solgte i over en halv million opplag og det var akkurat i den tida de skulle begynne på skolen.
– Det er blitt gjort mye vesen av at du kjøpte kåken på Visa-kort?
– Ja. Det var harry. Men det var første gang jeg tjente penger, ikke sant. Og jeg skulle bruke penga til å kjøpe hus.
[ Thomas Dybdahl: – Dette har jeg hatt lyst til i alle år ]
I 2018 skrev han «På randen av Vigeland», dette personlige og sterke essayet om Vigelandsparken. Her forteller han om barndommens mange besøk i parken sammen med søsteren og faren, mens moren gikk til tannlegen. Lekeapparatene, som var «mye finere enn vi var vant til» og falmete bilder fra familiealbumet beskrives sammen med Vigelands kunst.
– Parken går for å være temmelig vulgær, særlig i den dannede elitens bakhode. Men tenk å få eksponere egoet ditt på denne indrefileten i hovedstaden, sier Jacobsen og skuer mot statuen av Vigeland iført kunstnerkjortel troner foran en gruppe turister mens en måke gjør sitt fornødne på hodet hans.
– Ikke bare var han en stor og gæren kunstner, men også en lobbyist av guds nåde. Sånn «ok hvis jeg ikke får tomt av dere går jeg til Sverige» – en blanding av utpressing, lirking og luring, sier Jacobsen. Han mener en må være gæren for å være kunstner.
– Altså gode kunstnere, alle er gærne, ikke sant.
– Må det til?
– Det er klart det må det. Når jeg sier gæren så er det et vulgært uttrykk for en ubendig kreativitet. I andre yrker må du temme den, ellers er det ikke mulig å være sammen med deg. Det må siviliseres bort. Men som kunstner er du fri, og derfor er det også et statusyrke.
Han får stadig vekk henvendelser fra folk som vil han skal lese gjennom ting de har skrevet, og som sier de drømmer om å leve av å være forfatter.
– Vil du anbefale kunstnerlivet?
– Jeg sier alltid nei. Eller, jeg sier jeg vil anbefale å være vellykket kunstner, ler han.
– Eller som Ingvar Ambjørnsen sa en gang han hadde fått jævlig dårlig kritikk, så er det mange gode grunner til ikke å være forfatter.
– Alle kan ikke gjøre alt, den er tung å svelge i vår tid da liksom alle tror de kan gjøre alt bare de vil det nok.
– Det er stort rom for skuffelser. Jeg kan ikke hoppe stav, samme faen hvor mye jeg drømmer om det og trener. Det går ikke hvis ikke du fra naturens side har fått noen forutsetninger som kvalifiserer deg.
– Men, er du sikker på om du ikke vil ha en kaffe til? Litt lunsj?
Han takker nei igjen. Og forteller heller om barnebarna som han elsker å tilbringe tid sammen med. Det er fint å kunne være så fri at han kan bruke tid på å skjemme dem bort, helst så mye han kan.
– For meg har det å kunnet leve som jeg gjør vært et eneste stort privilegium. Det har også gjort at jeg ikke kan ha sjefer som skal fortelle meg hva jeg skal gjøre. Jobbe i svære systemer, jeg vet omtrent ikke hva det er engang. Jeg hører om det, prøver å lære hva det er, lide meg inn i situasjonen til en som jobber midt i et hierarki med hovedoppgave å albue seg opp til eget inkompetansenivå. Jeg er glad for at jeg har sluppet det.
– Blir du aldri frustrert og får skrivesperrer?
– Det er klart det er mye frustrasjon. Men det fine er at jeg får brukt alle sidene med meg, all galskapen og alle de rare interessene mine, frustrasjoner og hat. Du kan skrive av deg mye.
Han har jobbet som snekker, fisker i Lofoten. Og hvalfanger, Steinar Bastesen er tremenningen hans.
– Å jobbe med så mye forskjellig er kjempeinteressant, men bare inntil et visst punkt, når jeg føler at jeg kan det. Det første huset du bygger er veldig spennende. Det andre er litt mindre spennende. Og så butter det, ikke sant? Når du kan drive linefiske etter tre-fire sesonger eller noe sånt, så er det ikke så spennende.
Fornærmelser skal du spare på og bruke i litteraturen.
— Roy Jacobsen
– Det er hennes historie
I «På randen av Vigeland» skriver Roy Jacobsen for første gang om bilulykken som tok morens liv i 1986. Etter å ha tatt for mye blodtrykksmedisin og svimt av bak rattet kjørte faren Mazdaen inn i en betongsøyle i førti kilometer i timen. Moren omkom momentant og faren havnet i koma på sykehuset. Det var Roy Jacobsen som måtte fortelle han at moren var død. Lenge etter fortalte faren at morens såkalte tannlegebesøk egentlig var noe annet, at hun hadde gått til psykiater for å bearbeide traumer fra en vond barndom. Det gjorde dypt inntrykk.
– Stemmer det at du aldri har skrevet om moren din?
– Ja, men jeg lovte henne at jeg ikke måtte gjøre det. Alle som kjente moren min vet at «Seierherrene» ikke er noe portrett av henne. Men det er hennes historie. Selv det ville hun ikke ha noe av, så det løftet holdt jeg. «Seierherrene» kom jo fire år etter at hun døde.
Han skriver også om det som må være en av den norske kunsthistoriens største galmannsverk, Monolitten: en 280 tonns granittkoloss som ble fraktet på intrikat vis langs Østfoldkysten, gjennom byen og inn i Vigelandsparken. Der ble den stablet opp på parkens høyeste punkt og pakket inn i en tjue meter høy trekasse med dør nederst.
– Tre steinarbeidere gikk inn i kassa i 1929 og kom ut 14 år seinere, sommeren 1944. Da var skulpturen hogget ferdig. Det er ufattelig, sier Jacobsen som hørte historien av en guide i parken for mange år siden. Han forteller at da NRK skrev en lang reportasje om Monolitten brukte de stoff fra boka hans uten å kreditere. Han ble forbanna.
– Men jeg ringte aldri og korrigerte dem. Fornærmelser skal du spare på og bruke i litteraturen.
[ Bli litt bedre kjent med Aps nye stjerneskudd ]
Han snakker mye til å være en som egentlig ikke ville intervjues. Tre timer senere er det slutt.
– Ja ja, da er vi vel ferdige? Nå har jeg brukt 3 timer av tiden din...
– Ja. Og med jævlig lite servering.
– Forresten, har du tilgang på noen bilder fra oppveksten din vi kan bruke?
– Tilgang til.
– Hæh?
– Du bruker feil preposisjon.
– Å ja? Hva sa jeg?
– Du sa tilgang «på». Det heter tilgang «til». «På» er en imperator.
– Ok vi tar det på nytt. Har du tilgang til noen bilder fra oppveksten vi kan bruke?
– Nei.
Tre dager senere får jeg en tekstmelding:
– Det pågår folkemord i Donbas nå. Donér til Fritt Ukraina!
---
5 favoritter
Bok: Njåls saga.
Film: «Gudfaren», og nesten alt tidlig-Coppola som «The Conversation» og «Rain People». Også Scorsese «Mean Streets» og kanskje «Goodfellas» men der begynner han å gjenta seg selv litt.
Musikk: Jeg hører mye på klassisk. The Doors og Erik Satie. King Crimson og tidlig Pink Floyd.
Sted: Sicila. Belgia. Finnmark, Og ikke for å glemme, Helgelandskysten.
Mat: Nei. Det er jeg ikke veldig interessert i. Bare...nei
---